Demografi og legearbeidsmarked
Rundt 1880 var det 3 500 innbyggere per lege i Norge, mens det i 2005 er 254. Denne tilnærmede eksponentiale veksten synes foreløpig å fortsette. Siden 1970 har det dessuten vært en jevn økning i andelen kvinner blant legene, den er nå vel 37 % og vil med dagens utvikling nå 50 % rundt 2020. Det skjer også en betydelig internasjonalisering. 16 % av de 18 173 yrkesaktive legene i august 2005 hadde utenlandsk statsborgerskap, og 27 % av de vel 700 nordmennene som tok medisinsk embetseksamen i 2003, hadde studert ved et utenlandsk universitet.
Norge er i toppsjiktet når det gjelder legetetthet. Det er vanskelig å forstå hvordan det finnes jobber for så mange leger her i landet, særlig i lys av at det flere steder fremdeles er ledige fastlegehjemler. Én forklaring må være at opprettelsen av nye legearbeidsplasser i store byer foreløpig er politisk og økonomisk enklere enn å få leger til å etablere seg i utkantstrøk eller å ha dem gående uten arbeid.
En annen forklaring på den høye legetettheten kan være at en større del av legene til enhver tid er i permisjon. Eskeland og medarbeidere estimerte i 1997 at med ett års svangerskapspermisjon og en forsiktig økning av andre omsorgspermisjoner vil bortimot 5 % av yrkesaktive leger til enhver tid være i fødselspermisjon eller annen omsorgspermisjon (7). Det er også klart at dagens yngre leger, både menn og kvinner, er mer opptatt av privatliv og fritid enn de eldre kollegene, og dermed ikke så interesserte i å jobbe utover normert tid.
For det tredje kan det tenkes at legearbeid, særlig i sykehus, deles i stadig mindre og mer spesialiserte deler slik at antall leger per pasient eller per behandling øker, noe som også er en effekt av den sentraliseringen som er nevnt over. Dette bekreftes av følgende observasjon: Fra 1980 til 2001 økte antallet legeårsverk per 10 000 innbyggere i somatiske sykehus fra 8,8 til 16,0, og det var en tilsvarende økning i psykiatriske sykehus, fra 0,11 til 0,27 legeårsverk per 1 000 innbyggere. I primærhelsetjenesten fluktuerte imidlertid antallet legeårsverk per 10 000 innbyggere mellom 7,0 og 7,9 i den aktuelle perioden (8). Sannsynligvis er det slik at jo mer spesialiserte legetjenestene er, desto flere leger involveres i hvert behandlingstilfelle.
Det kan også tenkes at legene i større grad enn før fyller arbeidstiden med oppgaver som ikke er direkte pasientrelatert. Direkte pasienttid for sykehusleger har gått ned fra 1994 til 2004, mens tid i møter, til papirarbeid etc. har økt (9). Det hevdes også, ikke minst fra legene selv, at leger i større grad enn før må gjøre praktiske ting som tidligere ble utført av sykepleiere, hjelpepleiere, portører eller sekretærer.
Den viktigste konsekvensen av det økende legetallet er imidlertid at det blir stadig mer vanlig å være lege. De fleste har nå en lege i sin nærmeste familie, og pidestallen er i beste fall blitt en liten skammel. Dette gjør legenes vanlige menneskelige egenskaper mer synlige på godt og vondt, og gjør det samtidig mer krevende for den enkelte lege å markere sin profesjonalitet. En del av denne profesjonaliteten består i å kreve at leger har en høyere etisk standard enn folk flest (10).
Det vakte oppsikt da professor Carol Black, den første kvinnen i presidentstolen i The Royal College of Physicians i Storbritannia, hevdet at for mange kvinnelige leger ville redusere legenes status i samfunnet (11). Personlig er jeg ikke enig med Black, jeg tror statustapet allerede har funnet sted, og at det vi har tapt er pidestallen, en kunstig status. Den nye statusen vil ikke først og fremst være bestemt av kjønn, men av evne til etisk refleksjon, samarbeid og selvsagt fagkunnskap. Det økende innslaget av kvinner endrer også på spesialitetsstrukturen, og det er grunn til å tro at vi med flere kvinner vil få flere leger inn i lavstatus- og lavteknologimedisinen, noe som er både nødvendig og ønskelig.