Håndtering av seponeringsreaksjoner

Eline Feiring

Leger bør ha kjennskap til viktige seponeringsreaksjoner for å kunne håndtere avslutning av legemiddelbehandling.

Leger er ofte tilbakeholdne med å avslutte medikamentbehandling, selv om nytten av legemidlet er usikker og pasienten bruker mange legemidler samtidig, med økt risiko for interaksjoner, ifølge en artikkel om håndtering av seponeringsreaksjoner.

Kan for lite
– Dette skyldes ofte at legen er usikker på om sykdommen kan komme tilbake, og tolker forbigående problemer som vedvarende. Kunnskapen på dette feltet er nok begrenset, og det er viktig at legene oppdaterer seg, sier Jan Schjøtt. 

Han er seksjonsoverlege ved Seksjon for klinisk farmakologi ved Haukeland universitetssykehus, og har skrevet artikkelen sammen med Guttorm Raknes ved Steigen legesenter.

Helsebringende
– Dersom indikasjonen og nytten av et legemiddel er uklar kan en gradvis nedtrapping faktisk være helsebringende. Et typisk eksempel er pasienten som har vært innlagt i sykehus og fått sovemedisiner. Når han blir utskrevet fortsetter behandlingen selv om det ikke lenger er indikasjon, og vedkommende får sekundære problemer ved at han ikke klarer å slutte. I andre tilfeller er kunnskap om korrekt forbigående nedtrapping og/eller behov for forebyggende behandling avgjørende, for eksempel seponering av p-piller eller warfarin før operasjon, eller der barn har risiko for å bli født med abstinenser på grunn av legemiddelbruk hos mor, sier Schjøtt.

Fem hovedtyper reaksjoner
Risiko for reaksjoner ved seponering av legemidler er ifølge forfatterne sparsomt beskrevet i litteraturen, men Legemiddelkomiteen i Västerbottens län i Sverige har samlet og systematisert kunnskap om dette. De har kommet frem til fem hovedtyper seponeringsreaksjoner:

• reboundeffekter
• seponeringssyndrom
• opphevet interaksjonseffekt
• opphevet profylakse
• sykdommen kommer tilbake.

Bruk lang tid
– Det er ikke uvanlig med en blanding av to eller flere reaksjoner. Det viktigste er å bruke tid på nedtrappingen, vurdere behov for adjuvant behandling, og å informere både seg selv og pasienten om mulige konsekvenser i forhold til hvert enkelt legemiddel. Dette skaper trygghet som letter prosessen. Det finnes en del ”oppskrifter”, blant annet på nettsidene til Statens legemiddelverk, Norsk legemiddelhåndbok og RELIS. Alternativt kan man kontakte en klinisk farmakolog for råd, sier Schjøtt.