Mangler og lovbrudd
Da som nå, var det turnuskandidatene som tok imot pasientene i mottakelsen, med enten overlege eller assistentlege i bakvakt. Med de behandlingsmulighetene som forelå frem til 1980-årene hadde man tilstrekkelig breddekompetanse til å sikre forsvarlig faglig nivå. Med økende grenspesialisering ble dette vanskelig, noe som kunne føre til at vi hadde behov for assistanse. Til vanlig fungerte samarbeidet godt, men man kunne oppleve at anestesilegen avslo med tilbakemeldingen: «Dette klarer du godt selv!»
En annen viktig endring skyldtes behandling av lungesviktpasienter med respirator. Disse kunne skyve ut infarktpasienter fra akuttavdelingen for tidlig. Samarbeidet med anestesilegene som var faglig ansvarlig for respiratorbehandlingen, gikk stort sett greit, men prioriteringene var ofte vanskelige.
Både som ansvarlig kardiolog og som sjeflege var dette et problem for meg, særlig plassering av respiratorpasienter. Jeg foretok flere studiereiser til andre sykehus for å finne mer rasjonelle modeller. Jeg deltok bl.a. i 1987 i det årlige møtet i Australasian College for Emergency Medicine i Sydney. En av nestorene i faget fra USA innledet. Han redegjorde på en overbevisende måte for nødvendigheten av akuttmedisinsk breddespesialitet, og dokumenterte at reformen var vellykket. Etter hjemkomst fremla jeg skriftlig rapport til sykehusdirektøren. I 1994 foreslo jeg å lage et pilotprosjekt for opprettelse av tverrfaglig akuttmedisinsk spesialitet (1).
Legeforeningen sendte i 1998 ut spørreskjema om status for innføring av den utarbeidede standard for intensivmedisin i Norge. Dette førte til at jeg skrev en ny artikkel, der jeg vektla betydningen av nyorganisering som distrikts- og helsepolitisk argument for å kunne bevare flest mulig lokalsykehus (2).
Jeg ble pensjonist i 2001 og har ikke hatt anledning til å følge kommunikasjonen mellom Helsedirektoratet og sykehusene, men det var taust i mediene inntil mars 2008, da det var store oppslag: «Helseminister Sylvia Brustad gjør det i dag klart for landets sykehus at kvaliteten på akuttmottakene må heves, etter en rapport som viser store mangler og klare lovbrudd» (3). Jeg ble sjokkert av den handlingslammelsen dette avslørte, og publiserte artikkelen: «Akuttmedisinsk svikt – en varslet krise» (4), og enda mer oppbrakt ble jeg da NRK nylig, altså fire år senere, utbasunerte samme tema som sitt hovedoppslag (5). Senere har det igjen vært taust!