Å adoptere alene
– Det er nesten så man blir litt redd for å spørre en aktiv feminist om hvordan det er å være enslig adoptivmor?
– Det er ikke spesielt å være alenemor, men det er nokså uvanlig å adoptere når man er alene, så jeg forstår at mange lurer på det.
– Hvorfor valgte du det?
– Jeg kom til et punkt i livet hvor jeg var 35 år, alene og ønsket meg barn. For meg var det riktig å søke om adopsjon. Det er det mest nervepirrende jeg har vært med på. Alle jeg kjente, forsikret meg om at det ville gå bra, men det var mange vurderinger og litt uvant å vente på svar fra Bufetat.
– Føles det urettferdig at nåløyet for å adoptere er så trangt når samfunnet ikke stiller krav til biologiske foreldre?
– Nei, slik må det være. Det jeg ikke var helt forberedt på, var hvor mye venting det ble og hvilken påkjenning det var. Fra jeg ble godkjent som adoptivmor tok det 26 måneder før Agnes kom. Tiden fra jeg fikk beskjed om henne til jeg kunne hente henne, var lang.
– Hvordan var det å få henne hjem?
– Det er det største jeg noen gang har opplevd. De som forsker på lykke, sier at bekymring, stress og søvnmangel tærer på lykkekontoen, og jeg tror alle småbarnsforeldre strever med det. Samtidig er det noe som mangler i regnestykket. Det å få barn var mer slitsomt, men enda finere enn jeg hadde trodd. Agnes var ett år da jeg fikk hente henne. Nå er hun tre og et halvt år, og det er som hun alltid har vært her.
Mange lener seg på familien i småbarnsperioden. Løkeland har god hjelp av sin mor, som gjerne kommer reisende til Bergen, men hun har ingen av sine nærmeste i byen.
– Hvorfor slo du deg ned der?
– Jeg valgte turnus i Førde, jeg måtte jo til «nynorskland». Jeg husker ennå bilturen fra Oslo og den sitrende følelsen da jeg nærmet meg fylkesgrensen. I Førde fikk jeg mange venner og kolleger som etter hvert dro til Bergen, og det ble naturlig for meg å flytte dit. Jeg er veldig glad i byen og bergenserne. De er glad i å prate.
Det er Løkeland også. Hun kommer lett i kontakt med folk. En venninne fra Målungdommen som bor i Jostedalen (og har «sjølvruralisert seg») sier at halve befolkningen der vet hvem Mette Løkeland er etter bare noen få besøk i bygda. I bygården i Bergen har hun «adoptert» naboen. Slik har Løkeland fått en utvidet familie og Agnes en reservebestemor som også sitter barnevakt. På landstedet på Tysse er det mye besøk av familie og venner. Løkeland beskrives som selvlært håndverker. Huset hun kjøpte, er fra 1889.
– Det var nesten ferdig rehabilitert, understreker hun, kanskje redd for å fremstå som for perfekt. – Men noe skal man jo ta seg til.
Jobben blir gjort, men den blir også dokumentert. På nett.
Løkeland har alltid vært aktiv nettbruker og har gjerne ført flere kvinnepolitiske diskusjoner parallelt. På Twitter følger hun alt fra tidsskriftet Fett og Bevar Hardanger til Forskerforbundet og Erlend Loe. Nå er det blogging som gjelder. Litt overraskende har Løkeland en blogg om interiør og strikking. Den andre handler om kvinners reproduktive rettigheter.
– Jeg hadde en strikkepause på kanskje ti år. Da jeg ventet på Agnes, tok jeg det opp igjen. Løkeland produserer visstnok ikke strikkeplagg, men «strikkekunst». Noen av de ferdige produktene har til og med vært vist på en strikkeutstilling. Kveldene hjemme brukes imidlertid ikke bare til strikking og blogging. Hun synes hun burde ha tid til noe mer nå som hun ikke lenger er aktiv i Kvinnefronten og bare støttemedlem i Nei til EU. I Palestinakomiteen og Human-Etisk Forbund er Løkeland passivt medlem. Da stillingen som webredaktør for Norsk gynekologisk forening ble ledig, meldte hun seg til tjeneste. Tittelen føyer seg pent inn rekken av tillitsverv. Kvinnekamp, og spesielt abortsaken, har vært en rød tråd gjennom studenttilværelsen, fritiden og arbeidslivet.