Investigation of suspected chronic fatigue syndrome/myalgic encephalopathy
The reported prevalence of CFS/ME is 0.2 – 3 % (7) – (9). In the period from 2008 – 12, 5 809 persons in Norway received the ICD-10 diagnosis G93.3 (10). This figure will include patients with CFS/ME, but it is not known whether all these fulfil the established criteria for this condition. The absence of biomarkers represents a challenge in terms of diagnosis, as does the need to exercise clinical discretion with regard to the significance of other explanations for the symptom complex. According to the Norwegian Directorate of Health guidelines (11), the diagnoses neurasthenia and burn-out will also be relevant for this patient group.
The core symptom of CFS/ME is persistent fatigue (> 6 months) that is unrelated to exertion. Rest does not help, and other conditions cannot explain the fatigue. Several sets of criteria for the condition are available (12).
The Norwegian Directorate of Health (11) recommends the Canadian criteria (13) or the Fukuda criteria (14). In 2015, the American Institute of Medicine published a report (15) in which they reviewed the criteria and scientific evidence base for the condition. They concluded by presenting new criteria, and the term Systemic Exertion Intolerance Disease (SEID) was proposed. These criteria have met with criticism (16) and are neither validated nor used in scientific publications.
On 1 February 2012, the Department of Neurology at Haukeland University Hospital established a standardised assessment for patients referred with suspected CFS/ME. In this study we summarise findings and diagnoses in the first 365 patients who were assessed. Our aim was to report the final diagnosis for these patients and to evaluate the benefit of comprehensive medical assessment.
Material and method
The referrals were considered by the neurologist responsible for the assessments. In cases where a diagnosis of CFS/ME could not apply, the referral was rejected. In the period 1 February 2012 – 4 July 2014, a total of 381 patients were assessed. Altogether 16 had previously been assessed for the same problem and are not included in the study. As a result, the study population consists of 365 patients assessed for CFS/ME.
The assessment was performed in the neurological day-care ward, but it was also possible to use inpatient wards. A medical history, clinical neurological examination, blood samples and a cerebrospinal fluid test were taken (e-box 1), and an EEG examination, measurement of orthostatic blood pressure, ECG and psychiatric evaluation were performed. MRI scan of the brain and spinal cord were also performed if this had not been undertaken previously. If an MRI scan of the brain alone had been performed, this was not repeated to cover the spinal cord if nothing pathological had been found in the brain.
Tabell
BOX 1 |
Blood tests Overview of samples analysed by blood sampling and lumbar puncture in 365 patients evaluated for chronic fatigue syndrome/myalgic encephalopathy (CFS/ME) |
Haematology/coagulation B haemoglobin B leukocytes B thrombocytes Differential count E-MCV B-EVF Clinical chemistry S sodium S potassium S chloride S calcium S calcium, albumin corrected S phosphate S magnesium S ionised calcium S glucose HbA1c S creatinine S carbamide S urate S amylase S bilirubin S ALP S GT S ALT S LD S CK S CRP S protein S haptoglobin S cholestorol S HDL cholesterol S LDL cholesterol S triglycerides S cobalamin S folate S homocysteine S methylmalonic acid S ferritin S transferrin receptor Blood SR Hormone analyses S TSH S FT4 S TPO Antibody (anti-TPO) S cortisol P ACTH S hCG (women) S prolactin PTH (parathyroid hormone) S 25-Hydr. Vit. D3 Microbiology S borrelia IgG S borrelia IgM Immunology S IgG S IgA S IgM Rheumatoid factor (RF) Anti-CCP Antinuclear antibodies Anti-Sm Anti-RNP Anti-SSA Anti-SSB Anti-Jo1 Anti-Scl-70 Anticentromere Anti-dsDNA Antichromatin Antiribosomal-P Anti-SmRNP Coeliac antibody Anti-transglutaminase2-IgA Anti-deamidated gliadin IgG «Encephalopathy pack» Antiphospholipid syndrome P-lupus anticoagulant S anti-Hu S anti-Ri S anti-Yo S anti-amphiphysin S anti-Ma1 S anti-Ma2 S anti-CRMP5 S anti-SOX1 S anti-Tr(DNER) S anti-Zic4 S anti-GAD65 S anti-VGKC S anti-glutamate receptor (NMDA) HIV antigen/antibody Syphilis TP Anti-cardiolipin-IgG Anti-cardiolipin-IgM Anti-beta2 glycoprotein 1 IgG Anti-beta2 glycoprotein 1 IgM Encephalitis antibodies S antiglutamate receptor type AMPA 1/2 S Antidipeptidyl-aminopeptidase-like-protein-6 S Anti-GABA receptor B1/2 S Anti-contactin-associated protein 2 (CASPR2) S Anti-leucin-rich gliomainactivated protein 1 (LGI1) |
Lumbar puncture |
Leukocytes (I and II) Erythrocytes (I and II) SP-protein SP-immunoglobulin IgG SP-isoelectric focusing SP-borrelia IgG SP-borrelia IgM S-isoelectric focusing (taken at the same time as lumbar puncture for purposes of comparison) |
The patients had completed the forms for the Fatigue Severity Scale (FSS) (17) and the Hospital Anxiety and Depression Scale (HADS) in advance (18). The HADS form gives a score for anxiety and depression, with a threshold value of 8 of a maximum 21 points for anxiety and depression separately (19). With regard to the FSS result, a score of ≥ 5 is suggested as the threshold value for pathological tiredness (20). Further examinations were performed where indicated (for example sleep recording, assessment by a specialist in infectious diseases or by an endocrinologist).
Most of the patients were examined by the same doctor (JFO), and all were discussed in the pre-ward round. Psychiatric evaluation was conducted by the child and adolescent psychiatry outpatient clinic for patients in the age group 15 – 18 years. Those over 18 were assessed by a specialist in psychiatry or psychology at the clinic of psychosomatic medicine by means of a clinical interview, evaluation of previous documentation, M.I.N.I. Plus structured interview and the Montgomery-Åsberg Depression Rating Scale (MADRS).
The total estimated time spent per patient was eight hours. When appointments were scheduled, the patients were informed that the assessment might take up to five days. The assessment took place during this period, and patients were on leave of absence from work while awaiting tests, supplementary examinations and finally the pre-discharge interview.
The pre-discharge interview included a review of the investigations that had been conducted, and the diagnostic assessment and justifications. If necessary, the patients were referred for further follow-up by the somatic or psychiatric health service.
The Canadian criteria (13) for CFS/ME were used, and those who fulfilled the criteria received a diagnosis of G93.3 Chronic fatigue syndrome. Those who did not fulfil these criteria, but who were considered to have postviral fatigue with no other cause, received a diagnosis of G93.3 Postviral fatigue syndrome.
Diagnoses resulting from the assessments and findings of supplementary examinations were recorded.
The project was submitted to the Regional Research Ethics Committee which judged it to be a quality-assurance project not requiring an application for ethical approval (ref. 2014/560). The project was approved by the personal data Ombudsman at Haukeland University Hospital (ref. 2014/4249).
Results
Diagnoses
Of 365 patients referred with suspected CFS/ME, 48 (13.2 %) were found to fulfil the Canadian criteria for the condition and received a diagnosis of G93.3 Chronic fatigue syndrome. A further 18 patients (4.9 %) were not regarded as fulfilling the criteria, but these had postviral fatigue and received a diagnosis of G93.3 Postviral fatigue syndrome.
Diagnoses encompassed by ICD-10 Chapter V(F) (F00–F99 Mental and Behavioural Disorders) were considered to be the cause of the symptom complex in 169 of the patients (46.3 %). These diagnoses consisted mainly of F30 – 39 Mood [affective] disorders (17.5 %), F40 – 47 Neurotic, stress-related and somatoform disorders (21.1 %), and F48 Neurasthenia (14.8 %).
Table 1 shows the distribution of diagnoses in the group with CFS/ME, the group with postviral fatigue, and the remaining patients. Of the 48 patients diagnosed with CFS/ME, two also received diagnoses encompassed by ICD-10 Chapter V(F), but it was concluded that these fulfilled the criteria for CFS/ME. Two patients with postviral fatigue had previously had a confirmed diagnosis of Lyme neuroborreliosis.
Table 1
Diagnoses in all 365 patients studied, and in those classified as having chronic fatigue syndrome/myalgic encephalopathy (CFS/ME), postviral fatigue syndrome, or none of these diagnoses
Total (n = 365) |
CFS/ME (n = 48) |
Postviral fatigue syndrome (n = 18) |
Not CFS/ME/G93.3 (n = 299) |
|
Anxiety disorders (F40 – 47) |
77 |
1 |
1 |
75 |
Mood [affective] disorders (F30 – 39) |
64 |
1 |
2 |
61 |
Neurasthenia (F48) |
54 |
0 |
0 |
54 |
Other F-diagnoses |
20 |
0 |
0 |
20 |
Primary sleep disorders |
44 |
0 |
0 |
44 |
Nutritional deficiency |
42 |
2 |
1 |
39 |
Burn-out |
22 |
0 |
0 |
22 |
Thyroid disorders |
17 |
1 |
0 |
16 |
Fibromyalgia/chronic muscle pain |
16 |
0 |
0 |
16 |
Borrelia infection |
8 |
0 |
2 |
6 |
Headaches |
8 |
1 |
0 |
7 |
Diabetes mellitus |
5 |
0 |
0 |
5 |
Coeliac disease |
3 |
0 |
1 |
2 |
Adrenal insufficiency |
3 |
0 |
0 |
3¹ |
Inflammation (chronic meningitis) |
3 |
0 |
0 |
3 |
Acute cerebral venous sinus thrombosis |
1 |
0 |
0 |
1 |
Chronic sinusitis |
1 |
0 |
0 |
1 |
Polycystic ovary syndrome |
1 |
0 |
0 |
1 |
Epilepsy |
1 |
0 |
0 |
1 |
Irritable bowel syndrome |
1 |
0 |
0 |
1 |
Atrial fibrillation |
1 |
0 |
0 |
1 |
Total number of diagnoses |
392 |
6 |
7 |
379 |
No specific diagnosis |
47 |
0 |
0 |
47 |
[i] |
[i] ¹ Two patients had previously diagnosed adrenal insufficiency
Many patients had several diagnoses encompassed by ICD-10 Chapter V(F) (F00–F99). Of those who received these diagnoses, both new conditions and previous diagnoses were relevant for the current symptom complex. Significant psychosocial stresses in some patients, for example in the form of bullying and abuse, were considered to be so extensive that they alone excluded a diagnosis of CFS/ME. For some of these, the problems were known to their GP, but an assessment was requested to establish whether the patient’s symptom complex could nevertheless be ascribed to a mental disorder alone. Patients with recently diagnosed mental disorders requiring treatment were referred to the child and adolescent psychiatry outpatient clinic or district psychiatric centre, or to psychologists or psychiatrists in private practice.
The diagnosis Z73 burn-out was established in 22 patients (6.0 %). No specific diagnosis was made for 47 patients, who received symptom diagnoses such as R53 malaise and fatigue, or Z03.3 observation for suspected nervous system disorder. These were primarily patients with mild symptoms and no definitive somatic or mental illness, who did not fulfil the criteria for CFS/ME. Primary sleep disorders were found in 12.1 %, and these included circadian rhythm sleep disorders and obstructive sleep apnoea determined by Embletta recording. Nutritional deficiency was identified in 11.5 % of the patients, mainly iron deficiency and vitamin D deficiency.
Adrenal insufficiency was identified in one patient, and in another cerebral venous sinus thrombosis was detected by MRI scan taken during hospitalisation. These were the only confirmed findings of serious, non-recognised somatic illness in the study population.
Of the 365 patients studied, 80 % were women. The gender distribution was the same in those who received a diagnosis of CFS/ME and those with other diagnoses. Those who were diagnosed with postviral fatigue syndrome were somewhat younger than the rest of the study population (Table 2).
Table 2
Age and gender distribution, in all patients and in patients with chronic fatigue syndrome/myalgic encephalopathy (CFS/ME), with postviral fatigue syndrome and with no CFS/ME or postviral fatigue syndrome
Total (N = 365) |
CFS/ME (n = 48) |
Postviral fatigue syndrome (n = 18) |
No CFS/ME/G93.3 (n = 299) |
|
Average age (years) (range) |
33.5 (15 – 70) |
33.9 (16 – 55) |
29.1 (15 – 48) |
34.2 (15 – 70) |
Number of women as a percentage (number) |
80 (292) |
81.3 (39) |
77.8 (14) |
79.9 (239) |
Self-reporting
The patients’ self-reported symptoms are shown in Table 3. The FSS score was comparable between patients who received a diagnosis of CFS/ME and the others, while fewer patients with this diagnosis had a HADS core above the threshold value. Not all patients provided complete answers.
Table 3
Self-reported fatigue (Fatigue Severity Scale, FSS) and anxiety/depression (Hospital Anxiety and Depression scale, HADS) in patients with chronic fatigue syndrome/myalgic encephalopathy (CFS/ME), with postviral fatigue syndrome, and with no CFS/ME or postviral fatigue syndrome. HADS-A=anxiety score HADS-D=depression score. Not all patients provided complete answers
FSS score |
HADS-A score |
HADS-D score |
|||||||||
Average (range) |
Above threshold value |
Average (range) |
Above threshold value |
Average (range) |
Above threshold value |
||||||
Number |
(%) |
Number |
(%) |
Number |
(%) |
||||||
CFS/ME |
6.3 (1.3 – 7.0) |
40 |
(97.6) |
5.0 (0 – 17) |
7 |
(17.1) |
5.0 (0 – 13) |
10 |
(24,4) |
||
Postviral fatigue syndrome |
6.0 (5.0 – 7.0) |
15 |
(100) |
6.2 (0 – 16) |
5 |
(35.7) |
5.5 (0 – 13) |
5 |
(35,7) |
||
No CFS/ME/G93.3 |
6.1 (1.6 – 7.0) |
207 |
(88.5) |
7.1 (0 – 20) |
98 |
(42.1) |
6.9 (0 – 21) |
103 |
(44,4) |
||
All |
6.1 (1.3 – 7.0) |
262 |
(90.3) |
6.8 (0 – 20) |
110 |
(38.2) |
6.6 (0 – 21) |
118 |
(41,1) |
Supplementary examinations
A total of 285 patients had undergone MRI examination (Table 4), in 273 of whom there were normal findings. In one, cerebral venous sinus thrombosis was identified, and signal changes were found in 11, which were interpreted by a radiologist as being outside normal values.
Table 4
Result of supplementary studies in all patients, and in patients with chronic fatigue syndrome/myalgic encephalopathy (CFS/ME), with postviral fatigue syndrome and with no CFS/ME or postviral fatigue syndrome
Total (N = 365) |
CFS/ME (n = 48) |
Postviral fatigue syndrome (n = 18) |
No CFS/ME/G93.3 (n = 299) |
||
MRI brain/spinal cord |
Normal |
273 |
42 |
17 |
214 |
Secondary findings |
11 |
3 |
0 |
8 |
|
Pathological |
1 |
0 |
0 |
1 |
|
Not performed |
80 |
3 |
1 |
76 |
|
Cerebrospinal fluid |
Normal |
294 |
45 |
15 |
234 |
Secondary findings |
15 |
1 |
0 |
15 |
|
Pathological |
5 |
0 |
2 |
3 |
|
Not performed |
51 |
2 |
1 |
48 |
|
EEG |
Normal |
342 |
44 |
18 |
280 |
Secondary findings |
17 |
3 |
0 |
14 |
|
Pathological |
0 |
0 |
0 |
0 |
|
Not performed |
6 |
1 |
0 |
5 |
|
Orthostatic blood pressure and ECG |
Normal |
280 |
35 |
16 |
229 |
Secondary findings |
4 |
1 |
0 |
3 |
|
Pathological |
0 |
0 |
0 |
0 |
|
Not performed |
81 |
12 |
2 |
67 |
One patient had a cortical lesion for which a low-grade glioma could not be ruled out, and one had signal changes that aroused suspicion of a demyelinating disease, although cerebrospinal fluid was normal. Both these patients had received a diagnosis of CFS/ME before the MRI examination was later performed at the outpatient clinic.
In two of the patients a possible pituitary adenoma was detected, but both had normal hormone status. Other secondary findings were non-specific signal changes, a syrinx with no clinical consequences and a case of post-traumatic degenerative changes.
Cerebrospinal fluid was examined in 314 of 365 patients (86.0 %). For the remainder this was either contraindicated, the patient did not want the examination, or the lumbar puncture was unsuccessful. Altogether 15 patients had an elevated number of bands in the cerebrospinal fluid, comprising 4 – 8 serum- and non-serum-like bands. None of these received a diagnosis of CFS/ME.
Inflammatory markers in the cerebrospinal fluid were found in five patients, with pleocytosis and/or detection of more than ten non-serum-like oligoclonal bands. MRI of the brain and spinal cord were normal in all five. Two had had neuroborreliosis and received a diagnosis of postviral fatigue syndrome. The remaining three were given the diagnosis G03.1 Chronic meningitis. Repeated lumbar punctures were performed with cytology testing, immunophenotyping and testing for angiotensin-converting enzyme (ACE), a marker for sarcoidosis, in cerebrospinal fluid. The findings were stable, with no signs of malignancy or neurosarcoidosis. Repeated MRI examinations gave no grounds for suspicion of inflammatory disease. Altogether 14 patients experienced post-lumbar puncture headache which required the insertion of an epidural blood patch.
Standard EEG examination was performed in 359 patients (98.6 %). There were no pathological findings of clinical significance. Four patients experienced a fall in blood pressure during measurement of orthostatic blood pressure. One of these was diagnosed with CFS/ME.
Discussion
Using a standardised assessment, we studied 365 patients referred with suspected CFS/ME. Of these, 13.2 % were diagnosed based on the Canadian criteria. A further 4.9 % received a diagnosis of postviral fatigue syndrome, but did not fulfil the criteria for CFS/ME.
Most of the diagnoses were encompassed by ICD-10 Chapter V(F), of which anxiety and depression disorders constituted the majority. This confirms that mental disorders are highly important differential diagnoses with regard to symptoms of fatigue and lack of energy, as well as additional symptoms in the form of pain, impaired memory and concentration, and other symptoms that are included in the symptom complex surrounding CFS/ME.
In this study, evaluation by a specialist in psychiatry or psychology was an integral part of the assessment, and included a clinical interview and use of recognised forms. This has ensured a uniform assessment. Only two of 48 patients with a final diagnosis of CFS/ME were additionally diagnosed with a mental condition. This is somewhat in contrast to studies that have shown anxiety and depression to be common in patients with CFS/ME (21, 22).
According to the Canadian criteria, primary psychiatric conditions are exclusion diagnoses for CFS/ME, but anxiety and depression disorders may be regarded as comorbid conditions. Less psychopathology is found in patients who fulfil the Canadian criteria than in those who fulfil the Fukuda criteria (23). The final assessment as to whether the patient primarily has an anxiety and depression disorder, or whether this is secondary to a condition of persistent fatigue, will be based on a total assessment of the medical history and examination. Discretion is a factor in these assessments, since existing sets of criteria do not draw an unambiguous distinction between CFS/ME and cases in which the fatigue is secondary to mental illness.
There was no overlap between fibromyalgia and CFS/ME either – none of the 16 patients diagnosed with fibromyalgia received the latter diagnosis. Fibromyalgia has many features in common with CFS/ME (24), and it can be difficult to distinguish between the conditions. In this study, the diagnosis of fibromyalgia was made by a rheumatologist, either in this or an earlier assessment. In the fibromyalgia patients, persistent pain was clearly a precursor to fatigue, and we considered that the symptom complex could be explained on this basis. However, it is evident that some diagnostic uncertainty exists between CFS/ME and fibromyalgia, as is also the case for other overlapping conditions, for example irritable bowel syndrome (22, 25).
With few exceptions, the patients were referred from the primary healthcare service and had not previously been assessed specifically for CFS/ME in the specialist health services. We endeavoured to ensure that the assessment would be a low-threshold service for primary healthcare. Nevertheless, many patients were rejected when the diagnosis of CFS/ME was excluded, based on the information in the referral. The number of rejected referrals is not recorded, but this selection indicates that the proportion of referred patients who fulfil the criteria for CFS/ME is considerably lower than 13.2 %, as reported here.
As a consequence of capacity limitations in the radiological department, many patients underwent MRI examination in the outpatient clinic following assessment. From a neurological standpoint, this examination will have been conducted mainly to exclude demyelinating disease. MRI of the brain according to the multiple sclerosis protocol is, in our opinion, sufficient. Since MRI examination following the hospital assessment leads to uncertainty when discussing the diagnosis, we now request that the referring doctor arranges for the examination to be performed in advance.
Pathological cerebrospinal fluid was found in five patients. Altogether 14 patients experienced post-lumbar puncture headache requiring an epidural blood patch. Pathological cerebrospinal fluid resulted in further investigation in three patients, with repeated MRI examinations and lumbar punctures. No specific diagnosis was made for these patients. Lumbar puncture is now performed only when clearly indicated, for example when MRI findings may indicate demyelinating disease, and not routinely.
Orthostatic intolerance is known to occur in cases of CFS/ME (26), and patients with postural orthostatic tachycardia are considered a clinical subgroup of these patients (27, 28). Orthostatic intolerance is also suggested as one of two supplementary SEID criteria (15). Only four of our patients experienced a fall in blood pressure. There was no difference between the patients with CFS/ME and the other patients.
In an examination of 365 patients, only one was found to have an underlying somatic condition (adrenal insufficiency) that had not been recognised and that could explain their fatigue. Cerebral venous sinus thrombosis was identified in one patient – but this could not explain the symptoms of persistent fatigue for which the patient was being assessed, and it was interpreted as a coincidence. Two patients are being monitored for possible somatic illness after findings of MR lesions that may indicate inflammation or low-grade glioma. This indicates that patients with suspected CFS/ME are thoroughly investigated for somatic illnesses in the primary health service.
Self-reporting forms for degree of fatigue showed little difference between those who were diagnosed with CFS/ME and those who received other diagnoses. We consider that the FSS form is unsuited for distinguishing CFS/ME from other conditions that involve fatigue. However, patients with the diagnosis scored above the threshold value on the HADS form less frequently than others, and this was the case for anxiety as well as depression. In our view, the HADS form may constitute a useful tool in differential diagnostic assessment of suspected CFS/ME.
Duration of symptoms was not recorded in this study. Most patients had had symptoms for several years before they attended for assessment. It is therefore essential that patients are assessed both somatically and psychiatrically in the primary health service before referral to the specialist health services. It is especially important to thoroughly assess psychosocial conditions in patients who present with this type of symptom complex. Anxiety and depression are serious conditions that are amenable to treatment, and long waiting times in the specialist health services may be very unfavourable for these patients if they go untreated.
It may also be called into question whether assessment of CFS/ME should take place in a neurological department, or whether other departments would be more appropriate. The diagnosis is found in the neurological chapter of ICD-10 (G93.3), but there is little by way of evidence from assessments that points unequivocally towards neurological disease. What is most important in our opinion is that the patients are examined systematically – it is of less importance which department performs the assessment. Following a standard assessment, with time, resources and availability of professionals from different specialties, the clinical assessment of suspected CFS/ME could be conducted with good precision in the course of a few days of elective hospitalisation.
In our opinion, for many the assessment must be conducted in the primary health service, based on the national guidelines from the Norwegian Directorate of Health (11). A detailed patient history, blood sample analysis and MRI examination of the brain and spinal cord are indicated. The assessment must also include specific evaluation of mental disorders, in particular anxiety and depression disorders.
In the absence of biomarkers for the condition, in the majority of cases assessment and diagnosis will need to be aimed at identifiable causes of fatigue, both somatic and mental, and findings of these will consequently explain the symptoms, and therefore exclude the diagnosis of CFS/ME. Given a structured assessment in the primary health service, our assumption is that the need for assessment in the specialist health services will be reduced and can be reserved for patients for whom the diagnosis is uncertain.
Conclusion
Fatigue is a common symptom in the population. Thorough investigation of somatic and mental illness in patients with pronounced, persistent fatigue is necessary before referral by the primary health service to the specialist health services. Somatic assessment in the primary health service captures most somatic causes, whereas mental disorders as a cause of fatigue are probably underdiagnosed. Mental disorders are frequent and important differential diagnoses in the assessment of CFS/ME.
MAIN MESSAGE
Anxiety and depression disorders were frequent causes of the symptom complex in patients for whom chronic fatigue syndrome/myalgic encephalopathy (CFS/ME) was suspected
Somatic assessment in the primary health service was very good, but objective psychiatric evaluation of patients with suspected CFS/ME was inadequate
Self-reporting of fatigue by patients was poorly suited to distinguishing CFS/ME from other conditions associated with fatigue
- 8.
Mulrow CD, Ramirez G, Cornell JE et al. Defining and managing chronic fatigue syndrome. Evid Rep Technol Assess (Summ) 2001; nr. 42: 1 – 4. [PubMed]
- 10.
Bakken IJ, Tveito K, Gunnes N et al. Two age peaks in the incidence of chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis: a population-based registry study from Norway 2008 – 2012. BMC Med 2014; 12: 167. [PubMed]
- 11.
Nasjonal veileder. Pasienter med CFS/ME: Utredning, diagnostikk, behandling, rehabilitering, pleie og omsorg. 2015. https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/nasjonal-veileder-pasienter-med-cfsme-utredning-diagnostikk-behandling-pleie-og-omsorg (11.1.2016).
- 12.
Fønhus MS, Larun L, Brurberg KG. Diagnosekriterier for kronisk utmattelsessyndrom. Notat – 2011. www.kunnskapssenteret.no (15.2.2015).
- 13.
Carruthers BM, Jain AK, De Meirleir KL et al. Myalgic Encephalomyelitis/ Chronic Fatigue Syndrome: Clinical Working Case Definition, Diagnostic and Treatment Protocols. Journal of Chronic Fatigue Syndrome 2003; 11: 7 – 36. http://med.stanford.edu/content/dam/sm/chronicfatigue/documents/overview/CanadianCriteriaCFS2003.pdf (11.1.2016).
- 15.
Beyond myalgic encephalomyelitis/chronic fatigue syndrome: redefining an illness Committee on the Diagnostic Criteria for Myalgic Encephalomyelitis/Chronic Fatigue Syndrome. Washington D.C.: Board on the Health of Select Populations, Institute of Medicine, National Academies Press, 2015.
- 23.
Jason LA, Torres-Harding SR, Jurgens A et al. Comparing the Fukuda et al.Criteria and the Canadian Case Definition for Chronic Fatigue Syndrome. J Chronic Fatigue Syndr 2004; 12: 37 – 52. [CrossRef]
- 24.
Lukkahatai N, Walitt B, Espina A et al. Understanding the association of fatigue with other symptoms of fibromyalgia: Development of a cluster model. Arthritis Care Res (Hoboken) 2015. E-publisert 27.5. [PubMed]
Etter å ha fulgt situasjonen for ME-syke i 11 år som pasient, er en slik detaljert og hurtig utredning meget velkommen. Det som bekymrer meg er likevel avvisninger på henvisning til utredning. En henvisning kommer ofte som følge av manglende funn på årsak til utmattelse etter gjeldende nasjonale retningslinjer. Om likevel annen diagnose er stilt, men utmattelsen ikke sammenfaller med sykdomsbildet for diagnosen, så må pasienten utredes likevel. Som resultat, må ME-diagnosen settes, eller så må nasjonale retningslinjer og beskrivelsen av annen sykdom oppdateres.
Med de avvisninger som gjøres nå, vil pasienten havne i et udefinert intet og mangle mulighet til nødvendig oppfølgning, egen mestring og mulighet til bedring. Det er en samfunnsmessig ineffektiv situasjon og også en personlig uholdbar situasjon for pasienten og dens familie.
Uavklarte medisinske tilstander skaper et pasientpress på alternative behandlingsmetoder og leder pasienter til å kunne søke opp også risikable behandlinger. Det er derfor viktig at alle landets sykehus tar i bruk tilsvarende metodisk utredningsprosedyre som Haukeland og at ME-pasienter ikke skal være i tvil om at denne utredningsmetoden blir fulgt. På den måten vil også pasienten ikke føle at oppfølgning kun er en tilfeldig konsekvens av enkelte legers fordommer.
Takk til J.F. Owe og medarbeidere for en interessant artikkel om utredning av CFS/ME i Tidsskriftet nr. 3 (1). Jeg er uenig i synspunkter når det gjelder diagnosekriterier. Det stemmer at Helsedirektoratet anbefaler Canada-kriteriene og de internasjonale Fukuda-kriteriene (2). Men antakelsen om at Fukuda-kriteriene inkluderer flere pasienter med psykiske lidelser er ubegrunnet. Det er heller tvert imot. Canada-kriteriene inneholder flere ti-talls vage symptomer, og det er ingen evidens for at den diagnostiserer en annen lidelse (3). Fukuda-kriteriene er i stor grad brukt internasjonalt i studier på CFS/ME (4).
Fukuda har som eksklusjonskriterium at tidligere diagnostisert eller pågående psykisk lidelse skal være utelukket. Canada-kriteriene ekskluderer ikke psykiske lidelser som reaktiv angst eller depresjon. Derfor mener jeg at Helsedirektoratet har gjort en feilvurdering i sin anbefaling av Canada-kriteriene, og at dette får uheldige konsekvenser for pasientgruppen når kriteriene påstås å gjenspeile antakelsen om at CFS/ME er en somatisk sykdom på en bedre måte enn bredere kriterier. Fra erfaring med egne pasienter kan jeg illustrere hvor uheldig det blir for den terapeutiske alliansen: Jeg har hatt flere ME-pasienter gråtende på mitt kontor fordi NAV har "fratatt" dem ME-diagnosen på bakgrunn av legeerklæringer som sier at de ikke har ME etter Canada-kriteriene, og at de derfor nå må ut på arbeidsutprøving(!).
Kan noen si meg hva som er forskjellen på CFS/ME og postinfeksiøs fatigue med utmattelse etter fysisk anstrengelse (PEM, post-exertional malaise) som har vart i mer enn 6 mnd.?
Litteratur
1. Owe JF et al. Utredning ved mistenkt kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encefalopati. Tidsskr Nor Legeforen 2016; 136:227 – 32
2. Nasjonal veileder. Pasienter med CFS/ME: Utredning, diagnostikk, behandling, rehabilitering, pleie og omsorg. 2015. https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/nasjonal-veileder-pasienter-med-cfsme-utredning-diagnostikk-behandling-pleie-og-omsorg (11.1.2016).
3. National Institute for Health and Clinical Excellence. Clinical guideline CG53. Chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis (or encephalopathy): diagnosis and management. London, NICE, 2007. http://guidance.nice.org.uk/CG53 (15.02.2016)
4. Brurberg KG, Fønhus MS, Larun L et al. Case definitions for chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis (CFS/ME): a systematic review. BMJ Open. 2014 Feb 7;4(2):e003973.
Jeg vil det sterkeste fraråde å følge pasient Øistein Jansens råd. En lege kan ikke, og bør ikke, sette en diagnose uten at det er grunn til det. Man blir ikke friskere av å få en feilaktig ME-diagnose. Hvis Jansen tror det er slik at man får hjelp i helsevesenet fordi man får en ME-diagnose kan jeg berolige han med at det overhodet ikke stemmer. Å få en ME-diagnose uten at det er grunn til det kan gi en pasient en "dødsdom" om at en ikke kommer til å bli frisk, selv om pasienten muligens har en annen uspesifikk sykdom med mulighet for tilfriskning.
Når det kommer til forventninger om økt press på alternative behandlinger vil jo de nettopp komme som en konsekvens av at personer med en uriktig ME-diagnose tilsynelatende blir friske av udokumentert behandling som kostomlegging, mentale kurs eller annet.
Ingen vet hva ME er, men å ta med pasienter som helt åpenbart ikke har sykdommen for å blidgjøre dem er både farlig for pasienten, skadelig for forskning, og skadelig for pasientgruppen som sådan.
Jeg vil gi nevrologen ros for at han bruker de anerkjente Canada-kriteriene som blant annet utelukker primærdepresjon, og andre uspesifikke fysiske problemer. Kardinalsymptomet er anstrengelsesutløst utmattelse. Det må vi ikke glemme.
Jeg kan ikke etter beste evne lese det jeg har skrevet av kommentar, og klare å konkludere slik Olav Jensen gjør, at mitt råd skal være for en lege å sette en diagnose uten noen grunn. Det er ikke det det er snakk om i det hele tatt. I diagnoseprosessen der utmattelsen har en klar karakteristikk sammenlignbar med andre pasienter diagnostisert med ME, er det snakk om grunnlag for utelukkelse. En utelukkelse av ME basert på feil observerte kriterier av annen diagnose blir skjebnesvangert for pasienten. En utelukkelse av ME uten en god nok utredning blir likeledes feil.
En grundig nok utredning som beskrevet i artikkelen, er absolutt kjærkomment. Ikke minst for at innsatsen kan settes inn så tidlig som mulig og så intensivt som mulig. Det er utredninger som strekker seg over år og avvisning fra en ME-avdeling på for løst grunnlag jeg gjerne vil kritisere. Om effektiv og grundig utredning ikke er et standardtilbud ved mistanke om ME, det er da vi får de ukontrollerbare pasienttilstandene. Det er vanskelig å se at en slik avklaring skal være det samme som å blidgjøre personer bare fordi de tror de har ME. Da trekkes strikken umåtelig langt i tolkningen av min kommentar. Det er vel heller snarere et krav til legestanden om at de må ha erfaring og kunnskap nok til å gjøre en skikkelig og kvalitetssikret jobb, så det ikke er noen tvil om at diagnosen blir riktig satt.
Jeg vil også minne Jensen om at en person med annen diagnose også fullt mulig kan ha ME. Når det oppdages, er det stort sett en fordel å behandle den andre diagnosen først. Om en depresjon er behandlet og avklart, og pasienten fortsatt plages med unormal utmattelse, så er det ikke sikkert det er så smart å tviholde på depresjonsdiagnosen.
Jeg stiller meg undrende til lege Arild Nørstebøs betraktninger.
Fordi mange av de mindre alvorlige symptomene minner om depresjon, kan pasienter som har en psykiatrisk lidelse bli feilklassifisert ved bruk av Fukuda (1). Flere studier peker på at Fukuda ikke på godt nok vis operasjonaliserer de mer utpregede og mindre utpregede symptomene, noe som fører til at disse blir tolket forskjellig av forskere (2, 3).
Nørstebø skriver videre at Canada-kriteriene ikke utelukker depresjon. Det vil jeg korrigere: de kanadiske kriteriene skiller mellom personer med ME som lider av aktiv primærdepresjon, og identifiserer pasienter som i større grad er fysisk handikappet og som har et større innslag av kognitiv svikt (4, 5).
Symptomene etter Fukuda-kriteriene kan være tilstede i andre sykdommer. MS- og lupuspasienter kan bli feildiagnotiserte med CFS etter Fukuda (6, 7). I en studie fant man at hele 33,7% av friske personer tilfredsstilte for å få en diagnose etter Fukuda-kriteriene. Tilsvarende var tallet for Canada 20,7% (8)
Et av hovedproblemene ved Fukuda-kriteriene er at de ikke krever at en pasient lider av anstrengelesutløst utmattelse (PEM), eller nevrokognitive symptomer. PEM er et kardinalsymptom ved ME, noe jeg regner med dr. Nørstebøs er enig i. Derfor virker det veldig rart at han vil bruke Fukuda-kriterier.
Litteratur
1. Jason LA, Evans M, Porter N, et al . The development of a revised Canadian myalgic encephalomyelitis chronic fatigue syndrome case definition. American Journal of Biochemistry and Biotechnology. 2010;6(2):120-135.
2. Jason LA, King CP, Richman JA et al. U.S. case definition of chronic fatigue syndrome: Diagnostic and theoretical issues. Journal of Chronic Fatigue Syndrome. 1999;5(3-4):3-33. [Reference list]
3. Reeves WC, Lloyd A, Vernon SD et al. Group International Chronic Fatigue Syndrome Study. Identification of ambiguities in the 1994 chronic fatigue syndrome research case definition and recommendations for resolution. BMC Health Services Research. 2003;3(1):25.
4. Carruthers BM, Jain AK, De Meirleir KL, et al. Myalgic encephalomyelitis/chronic fatigue syndrome: clinical working case definition, diagnostic and treatment protocols. J. Chronic Fatigue Syndr. 2003;11:7-116.
5. Jason LA, Torres-Harding SR, Jurgens A et al. Comparing the Fukuda et al Criteria and the Canadian case definition for chronic fatigue syndrome. J. Chronic Fatigue Syndr. 2004;12:37-52.
6. Jason LA, Ropacki MT, Santoro NB et al. A screening instrument for chronic fatigue syndrome: Reliability and validity. Journal of Chronic Fatigue Syndrome. 1997;3(1):39-59.
7. King CP. The development of a diagnostic screening instrument for chronic fatigue syndrome. DePaul University, DePaul University Library; Chicago, IL: 2003.
Hvem skal diagnostisere pasienter med kronisk utmattelse (1)? Helsedirektoratets veileder sier: "Utredningen og diagnostisering av voksne utføres av fastlegen, fortrinnsvis av spesialist i allmennmedisin. Ved uklare differensialdiagnostiske problemstillinger bør fastlege henvise til relevante spesialister for å komplettere utredningen, men dette er ikke nødvendig for at diagnosen CFS/ME stilles."
Veilederen sier m.a.o. at det ikke er nødvendig med uttalelse fra psykiater (2).
Artikkelforfatterne fra Nevrologisk og psykosomatisk avdeling ved Haukeland Universitetssykehus ønsker derimot at de henviste pasientene fra allmennlegene skal være psykiatrisk utredet i primærhelsetjenesten før de blir henvist til nevrolog. Pasienten opplever ofte at plagene ikke er psykiske og ønsker derved ikke vurdering av psykiater. Dette innebærer at systemet forventer at allmennlegen selv skal gjøre en psykiatrisk utredning.
Det foregår en rask utvikling mot en integrert forståelse innen medisin, nevrologi, psykologi og psykiatri, om at psyke og soma er i kontinuerlig gjensidig interaksjon knyttet til læringsprosesser. Men det gamle vitenskapelige dikotomi-paradigmet er nedfelt i kulturen som helse- og velferdspolitiske strukturer. I møtet med helsevesenet har derfor allmenheten fortsatt en oppfatning av et nødvendig skille mellom fysiske og psykiske årsaksforklaringer.
Allmennlegen besitter hverken verktøy eller kunnskap gjennom sin utdannelse til å kunne diagnostisere ME-pasientenes symptomtilstand og skille mellom alle differensialdiagnosene (3). Smerteklinikken ved Haukeland Universitetssykehus innkaller rutinemessig fastlegen til tverrfaglig møte angående henviste pasienter med kroniske smertetilstander. Et tverrfaglig tilbud fins ikke for pasienter med kronisk utmattelse. Psykoterapiforskning viser at relasjonen mellom behandler og klient er en viktig faktor for å predikere endring og bedring hos klienten (4). Hvis allmennlegen henviser pasienten til psykiater mot pasientens vilje, vil dette kunne undergrave tilliten i lege-pasientforholdet, og dermed redusere muligheten for vellykket behandling.
Systemfeilen i utredning av ME-pasientene er dermed omfattende; fra en foreldet institusjonalisert kulturell- og helsepolitisk forståelse av samspillet mellom kropp og sjel, fraværet av tverrfaglig tilnærming, til undergraving av lege-pasient-relasjonen. Dette gjør at en oppdatert utredning og behandling ikke kan finne sted, men stopper i strukturelle problemer utenfor helsevesenets og lege-pasient-relasjonens kontroll.
Vårt forslag er nå at det offentlige helsevesenet etablerer et utredningsforløp innenfor tverrfaglige samhandlingsteam bestående av spesialister i allmennmedisin (fortrinnsvis fastlegen), nevrologi og psykiatri. Allmennlegens fremste bidrag er kunnskapen om pasientens biografi, mestringsforventninger, og livskonteksten der symptomtilstanden utfolder seg. Livskonteksten reflekterer symptomtilstanden som en uatskillelig psykisk og fysisk enhet (5, 6).
Litteratur
1. Owe JF, Næss H, Gjerde IO et al. Utredning ved mistenkt kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encefalopati. Tidsskr Nor Legeforen 2016; 136:227 – 32
2. Helsedirektoratet. Nasjonal veileder. Pasienter med CFS/ME: Utredning, diagnostikk, behandling, rehabilitering, pleie og omsorg. Til fastleger, helse- og omsorgstjenestene i kommunene og til spesialisthelsetjenesten. Veileder IS-1944. 2015;02/2014, oppdatert 2015 på bakgrunn av innspillsrunde 2014.
3. Johnson GE. Behov for bredere faglig plattform for leger. Utposten. 2014;43(4):42-3.
4. Helsebiblioteket. Virksomme faktorer i terapi. 2016.
5. Tveråmo A, Johnsen IB, Meland E. En integrert forståelse av subjektive lidelser i klinisk praksis. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2014;134(22):2174-6.
6.Brean A. Bare psykisk. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2015;135(23/24):2127.
Vi har med stor interesse lest artikkelen til Owe og medarbeidere, nylig publisert i Tidsskriftet nr 3/16. Først vil vi gratulere forfatterne med en viktig artikkel som kaster lys over en stor diagnostisk utfordring. Takket være deres bemerkelsesverdige arbeid, avdekkes hvordan en betydelig andel pasienter med mistenkt CFS/ME i virkeligheten lider av psykisk sykdom.
Siden 2005 er flere hundre pasienter med CFS/ME henvist av sine fastleger, til multidisiplinær rehabilitering ved Dødehavsklinikken. To psykiatere er ansvarlig for å foreta en nøyaktig utvelgelse av pasientene, før de tildeles behandlingsplass. Vår erfaring bekrefter de funn som studien beskriver, med tilsvarende andel pasienter med «falsk ME-diagnose». Konsekvensen bør være at psykiatrisk evaluering inngår som obligatorisk verktøy i den diagnostiske utredningen av pasienter med mistanke om CFS/ME. Etter vår mening bør psykiatrisk konsultasjon være påkrevet før pasienter inkluderes i kliniske studier om ME/CFS.
For det andre, om lag en tredel av pasientene inkludert i studien ble diagnostisert med en rekke ulike lidelser ikke relatert til psykiatri eller nevrologi. Dette synliggjør nødvendigheten av multidisiplinær tilnærming, ikke bare i behandlingen av pasientene, men også gjennom klassifisering- og diagnostiseringsarbeidet. Nødvendigheten av en slik tilnærming blir nok en gang vist i studien og fremhevet i artikkelen, ved at pasientenes
selvrapporterte plager ikke ble funnet egnet til å diskriminere CFS/ME fra andre lidelser med fatigue. Den beste sjanse for suksess ved en så vidt kompleks problemstilling, er nettopp gjennom samarbeid i et tverrfaglig spesialistteam. (1,2)
For det tredje, selv om artikkelen omhandler diagnostikk, savner vi likevel informasjon om behandlingstilbud som ble gitt til pasientene med CFS/ME-diagnose. Hva skjedde videre med disse pasientene, hvilken type behandling mottok de og hvordan har det siden gått med dem? Vi håper dette vil bli belyst i fremtidig artikkel.
Vi vil igjen takke forfatterne for deres viktige bidrag og ser frem til nye publikasjoner fra våre kolleger i Bergen.
Litteratur:
1. Mariman A et al. Undiagnosed and comorbid disorders in patients with presumed chronic fatigue syndrome. J Psychosom Res. 2013 Nov;75(5):491-6
2. Vos-Vromans DC et al. Multidisciplinary rehabilitation treatment versus cognitive behavioural therapy for patients with chronic fatigue syndrome: a randomized controlled trial. J Intern Med. 2016 Mar;279(3):268-82.
Den grundige og kloke studien kollegagruppen ved Haukeland sykehus har utført ved utmattelses-tilstander viser at den mystifiseringen som inntrer når utmattelse ensidig puttes i en somatisk bås, i første omgang kan utgjøre en lettelse for pasienten: "gudskjelov ikke noe psykisk, - ikke noe jeg kan klandres for" (1).
Men i andre omgang blir pasienten også overlatt til seg selv og får ikke den nødvendige hjelpen for å se nærmere på sin livssituasjon og den krisen han har havnet i. Mine egne erfaringer med disse tilstandene går i retning av at det som regel dreier seg om mennesker med spesielt høye krav til seg selv. Ofte befinner de seg i situasjoner med oppofring for andre (f.eks. pleieyrker), der deres idealer vanskelig lar seg innløse. Innsparing av personal, økende tidspress og angst for å miste arbeidsplassen gjør at kreftene tar slutt, noe slike pasienter ofte skammer seg over og har skyldfølelser for. En følelse av avmakt og hjelpeløshet fører ofte til at pasientene regredierer, - de mest ekstreme tilfellene vil ligge i sengen med fortrukne gardiner og bli stelt for som om de var spedbarn. Slike endepunkter i sykdomsforløpet viser at hjelpen har kommet altfor sent.
Som det vises til i studien er en rekonstruksjon av den utløsende situasjonen uhyre viktig. Da skammen spiller en så stor rolle har disse pasientene ofte vanskelig for å erkjenne at de har opplevet et press som har "tømt batteriene". Det kreves derfor innfølelse og tålmodighet i lege-kontakten for å få disse pasientene til å fortelle om det stresset de har vært utsatt for.
Den kontroversielle diskusjonen som føres omkring diagnosen "kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encefalopati" påminner om den debatten som føres omkring ADHD-diagnosen. Også her proklameres nevro-biologiske årsaker som forhindrer grundige psyko-sosiale utredninger.
Litteratur
1. Furulund Owe, J. et al Utredning ved mistenkt kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encefalopati. Tidsskr Nor Legeforen 2016; 136: 227-232
Forfatterne svarer:
Aksel Tveråmo og Ine Baug Johnsen kommenterer i Tidsskriftet nr. 6 (1) vår artikkel «Utredning ved mistenkt kronisk utmattelsessyndrom/Myalgisk Encefalopati» (2). Vår konklusjon er at nær halvparten av pasienter som henvises til en nevrologisk enhet til utredning for kronisk tretthet har underliggende psykososial problemstilling. Tveråmo og Johnsen viser til Helsedirektoratets veileder som uttaler at det ikke foreligger behov for uttalelse fra psykiater i forbindelse med utredning av tilstander med kronisk tretthet. Det trekkes ut fra vårt arbeid at vi ønsker at pasientene skal være «psykiatrisk» utredet i primærhelsetjenesten.
Arbeidet fra Haukeland universitetssykehus viser at det kommer svært lite ut av omfattende somatisk utredning av disse pasientene. En nærliggende konklusjon må være at pasienter med symptomer i form av kronisk utmattelse er svært godt somatisk utredet i primærhelsetjenesten. Henvisning til spesialisthelsetjenesten, der ventetiden kan være opp mot 12 måneder, forsinker i vesentlig grad den diagnostiske vurderingen, noe som etter vår vurdering setter pasientene i en vanskelig situasjon. I tillegg risikerer den somatiske utredningen å føre til ytterligere helseplager i form av hodepine etter gjennomført spinalpunksjon. Det er vår vurdering etter aktuelle gjennomgang at psykososiale faktorer er en vesentlig risikofaktor ved opptreden av symptomet kronisk utmattelse. Dette er i for liten grad fokusert eller vektlagt som mulig årsak til symptomene før pasientene henvises til utredning i den nevrologiske spesialisthelsetjenesten.
Tveråmo og Johnsen erkjenner at kroniske utmattelsestilstander oppstår «i et samspill mellom kropp og sjel». De foreslår tverrfaglig tilnærming gjennom et team bestående av forskjellige spesialister.
Som det fremgår i vårt arbeid er kronisk utmattelse et svært vanlig symptom. Ventetiden for utredning er uhensiktsmessig lang. Det er vår vurdering at utredningen i primærhelsetjenesten kan dra nytte av vårt arbeid og argumentere for at det er svært lav sannsynlighet for at en i primærhelsetjenesten har oversett somatisk årsak til symptomene. Pasientene vil da ha muligheter til selv å vurdere hvorfor de har symptomer i form av en kronisk utmattelse. Dersom de ønsker videre utredning innen psykisk helsevern kan dette naturligvis være aktuelt, men fra vårt ståsted mener vi fastlegen har mulighet for å tilnærme seg denne problemstillingen med bakgrunn i arbeidet som ble utført ved Haukeland universitetssykehus. Med kunnskap om pasientens bakgrunn – både somatisk og psykososialt – vil fastlegen være i en god posisjon til å vurdere årsaksforklaringer til pasientens symptombilde. En forsinkende tverrfaglig utredning av tilstanden vil etter vårt syn vil etter vårt syn øke risikoen for at pasienter med kronisk utmattelse vil oppleve et forlenget og ytterligere forverret sykdomsforløp.
Litteratur
1. Tveråmo A, Johnsen, IB. Re: Utredning ved mistenkt kronisk utmattelsessyndrom/myelgisk encefalopati. Tidsskr Nor Legeforening 2016; 136, 509.
2. Owe, JF, Næss H, Gjerde IO et al. Utredning ved mistenkt kronisk utmattelsessyndrom/myelgisk encefalopati. Tidsskr Nor Legeforening 2016; 136, 227-32.
Takk til Tysnes og medarbeidere for tilsvar til oss i Tidsskriftet nr. 10 (1). Psykososial- og psykiatrisk utredning er nødvendig innen differensialdiagnostikk av subjektive lidelser, inkludert mistenkt kronisk utmattelsessyndrom, for å styrke samsvaret mellom årsaksfaktorer og målrettet behandling (2). Helsedirektoratets retningslinjer for utredning av kronisk utmattelse punkt 5.2, oppfordrer fastlege til å henvise til relevant spesialist, og å jobbe tverrfaglig (3). Vi er enige med artikkelforfatterne at slik systemet fungerer i dag, kan henvisning til en ikke-eksisterende tverrfaglig utredning forsinke og kronifisere sykdomsforløpet ved kronisk utmattelse.
Det er også uttrykk for systemsvikt når artikkelforfatterne forventer at fastlegen skal kunne levere en fullstendig psykososial og psykiatrisk utredning alene, og sammen med pasienten vurdere årsaksforklaringer til pasientens symptombilde. Fastlegen har ikke kompetanse, tid, takster eller definisjonsmakt til dette. Systemsvikt er etter vårt syn en
medvirkende risikofaktor for videre utvikling av kronisk utmattelse.
Opplevelser av skuffelse og avvisning kan i mange tilfeller lede til lært hjelpeløshet, en tilstand kjennetegnet ved manglende tro
på muligheten til å påvirke sin egen situasjon (4). Konsekvensene av at fastlegen innenfor dette sviktende systemet bruker sitt kliniske skjønn til ikke å henvise en pasient med
utmattelse til nevrologisk avdeling, kan være at pasienten føler seg avvist og mistrodd, slik at lege-pasient-forholdet
undergraves, og risikoen for kronifisering øker. Ved bruk av spørreskjema, vil f.eks en MADRS-score > 20 være
problematisk som kriterium for om fastlegen skal kunne innvilge eller avvise pasientens forventning om henvisning til sykehus. Dette er fordi pasientens opplevelse av avvisning kan forsterkes for det første hvis fastlegen avviser å henvise til nevrologisk avdeling, for det andre hvis nevrologisk avdeling avviser henvisning, og endelig hvis fastlegen i stedet henviser til psykiatrisk avdeling. Det vil derfor være faglig og etisk uforsvarlig innenfor disse rammebetingelsene at fastlegen skal få og påta seg oppdraget å utføre en full psykiatrisk og psykososial utredning, enten metoden er basert på klinisk skjønn og totalvurdering,
og/eller testresultater.
Uklare retningslinjer og ansvarsområder skaper systemsvikt. Et tverrfaglig team vil kunne utbedre systemsvikten, gjøre utredningstiden kortere, redusere pasientens følelse av avvisning, og slik redusere risiko for lært hjelpeløshet. Dette vil kunne innfri kravet til tverrfaglighet i veilederen, og løse det praktiske problemet med at nevrologene - før fastlegen henviser - ønsker utført en psykiatrisk og psykososial utredning av
pasienter med utmattelse, på tross av at mange pasienter selv ikke ønsker dette.
Litteratur
1. Tysnes OB, Næss H, Owe J. Re: Utredning ved mistenkt kronisk utmattelsessyndrom. Tidsskr Nor Legeforen 2016; 136:892
2. Tveråmo A, Johnsen IB, Meland E. En integrert forståelse av subjektive lidelser i klinisk praksis. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2014;134(22):2174-6.
3. Helsedirektoratet. Nasjonal veileder. Pasienter med CFS/ME: Utredning, diagnostikk, behandling, rehabilitering, pleie og omsorg. Til fastleger, helse- og omsorgstjenestene i kommunene og til spesialisthelsetjenesten. Veileder IS-1944. 2015;02/2014, oppdatert 2015 på bakgrunn av innspillsrunde 2014.
4. Seligman ME. Learned helplessness as a model of
depression. Comment and integration. J Abnorm Psychol. 1978;87(1):165-79.