Depresjon og væpna revolusjon
At Ruset endte som vikar ved det psykiatriske sykehuset på Hjelset i Molde, var nokså tilfeldig.
– Jeg hadde ventesemester, og i en avisannonse hadde jeg sett at de søkte etter vikarer. Da jeg ringte fra telefonkiosken ved kaia i Molde, ble jeg spurt om jeg kunne begynne klokken 14 samme dag. Jeg fant en buss som kunne ta meg dit og var klar til da. De hadde ikke undersøkt noe om min bakgrunn. For alt de visste, kunne jeg jo ha vært en skurk, humrer han.
– Vi vikarene fikk husly på en nedlagt avdeling. Alle sov i gamle sykehussenger og hadde nattbord med plass til et bekken.
Tiden ved sykehuset gav ikke bare poeng til studieplass, men inspirasjon til litteratur.
– Skrivingen min har vært todelt. De bøkene jeg skrev mens jeg jobbet og var psykiater, var stort sett dikt og barnebøker. Da jeg kunne skrive på heltid, ble det romaner. Det har vært mye selvbiografisk i alt jeg har skrevet, med unntak av kriminalromanen.
– Det er mye godt stoff på sykehus?
– Det er mye trist, mye morsomt og mange sterke opplevelser. Songbok for hesten bygger mye på tiden jeg jobbet som pleieassistent og handler om psykose. Nattferje fra Åfarnes er en roman om en deprimert mann som isolerer seg på en hytte. Og den siste romanen, Eg kom ikkje heim før det vart natt , handler om en mann som får demens. Demens har jeg heldigvis ikke fått ennå, og ikke psykose heller, men deprimert har jeg vært. Jeg jobbet for mye, ble sliten og mistet gleden. I bøkene mine har jeg brukt mye av det jeg har opplevd og sett.
Foto: André Løyning / Solum Bokvennen
– Skjønte du at du var deprimert?
– Nei, jeg hadde ingen selvinnsikt. Det var ektefellen min som måtte insistere på at jeg var syk og trengte hjelp. Det er også en erfaring å ha med seg, hvor lite innsikt man kan ha i egen sykdom.
– Å være psykiater og bli psykisk syk er ikke så lett?
– Nei, det er ikke det. Jeg tror det er mange som ville ha taklet det bedre enn meg, slår han tørt fast.
– Jeg har vokst opp i nokså tøffe kår. Vi hadde ikke mye penger og var ikke høyt på rangstigen i noen sammenheng. Jeg måtte kjempe for å komme meg opp og frem. Det er den holdningen som i neste omgang kanskje ødela litt for meg. I stedet for å ta imot hjelp, prøvde jeg å slåss imot det vonde og klare meg selv. Men nå har jeg det bra, slår han fast.
Det er også en erfaring å ha med seg, hvor lite innsikt man kan ha i egen sykdom
– Når begynte du å skrive?
– Det var tidlig. Selv om faren min ikke skrev selv, var han veldig litteraturinteressert. Moren min skrev salmer. Jeg begynte å skrive dikt da jeg gikk på folkeskolen. Første gang jeg fikk et dikt på trykk, var mens jeg gikk på Nordfjordeid gymnas. I 1973 var jeg debutant på Samlaget, bare 22 år gammel.
– Du var forfatter og medisinstudent?
– I studietiden skrev jeg mest tekster til studentrevy og gav ikke ut noen bøker. Jeg var med i Sosialistisk Venstreparti (SV) i en spesiell tid i studentmiljøet, da det var harde diskusjoner mellom dem som var i AKP (m-l) og dem som var i SV.
– Væpnet revolusjon?
– Det var knallhardt. AKP (m-l)-medlemmene kom hjem fra sommerleir et år og hadde bestemt at vi i SV var «revisjonister» og skulle skytes hvis det ble revolusjon. Det var kompiser av meg, og jeg spurte om de virkelig hadde tenkt å skyte meg hvis det kom til det. Og jo, det kunne de bekrefte, ler han.
– Revisjonister?
– Vi i SV var ikke skikkelige sosialister, vi reviderte budskapet til noe ufarlig.
– Det var godt det ikke kom til revolusjon.
– Det tror jeg de som var med i AKP-ml på den tiden også er glade for!