Forebygging av anfall og komplikasjoner
Selv om vi de siste 30 årene har fått nær 20 nye legemidler mot epilepsi, må rundt en tredjedel av pasientene fortsatt leve med tilbakevendende anfall. Dessuten gir dagens legemidler kun symptomatisk, anfallsdempende effekt og påvirker ikke mekanismene bak.
Ett viktig mål for den pågående epilepsiforskningen er å avdekke molekylære mekanismer bak epileptogenesen, for eksempel etter et hodetraume eller hjerneslag. Vi håper særlig økt kunnskap om samspillet mellom nevroner og gliaceller i patogenesen kan åpne for nye terapeutiske angrepspunkt med sykdomsmodifiserende egenskaper (3). I dyreforsøk har man klart å bremse, og til og med reversere, epilepsiutvikling. En slik oppbremsende behandling er i dag ikke tilgjengelig for mennesker.
Det er videre vår erfaring at epilepsikirurgi brukes for sjelden – og ofte for sent
Det er videre vår erfaring at epilepsikirurgi brukes for sjelden – og ofte for sent. Dessverre ser mange pasienter – og kolleger – på epilepsikirurgi som en siste utvei. Det gjør at opplagte operasjonskandidater ofte blir henvist så sent at operasjonsresultatene blir dårligere og de psykososiale følgene av å ha levd med en kronisk epilepsi er blitt svært vanskelig å reversere.
En forutsetning for et godt kirurgisk resultat er at epilepsien ikke har vart for lenge og at man på forhånd har klart å lokalisere og avgrense det dysfunksjonelle og anfallsgivende cellenettverket i hjernen (4). Dessverre har dagens metoder flere begrensninger til tross for økende bruk av iktale EEG-registreringer fra stereotaktisk plasserte elektroder intracerebralt. Bedre metoder for kildelokalisering vil muliggjøre kirurgi for flere pasienter og gi bedre operasjonsresultater.
Status epilepticus er epileptisk aktivitet som ikke stopper av seg selv og som rammer rundt 10 % av epilepsipasientene. Tilstanden kan også oppstå uten forutgående epilepsianfall og er forbundet med betydelig morbiditet og mortalitet. Årsakene er lite undersøkt, og det finnes lite støtte i behandlingsalgoritmer for de mest alvorlige og terapiresistente formene. Bedre kartlegging av de underliggende mekanismene ved status epilepticus og flere gode terapistudier vil kunne bedre prognosen hos disse pasientene.
Den mest tragiske epilepsikomplikasjonen er plutselig og uventet død. Hvert år rammes rundt 30 pasienter i Norge. Fortsatt gjenstår det mye forskning før vi fullt ut forstår mekanismene bak slike dødsfall, der tonisk-kloniske anfall hos noen ser ut til å «slå ut» vitale hjernefunksjoner. Først når disse mekanismene blir kartlagt, kan vi gjøre oss forhåpninger om å forebygge disse tragediene (5).