Variasjon i screening, oppfølging og behandling av nyfødte barn med hofteleddsdysplasi kan tyde på at vi trenger nasjonale retningslinjer.
I Norge blir alle nyfødte barn undersøkt for hofteleddsdysplasi på barselvisitt. Tilstanden, hvis etiologi fortsatt er ukjent, er enkel å behandle når den blir oppdaget i tide. Faktorer som gir økt risiko, i tillegg til funn ved klinisk undersøkelse, er kjent fra epidemiologiske studier. På barselvisitt spørres det etter slike risikofaktorer (1).
Konsekvensene av ubehandlet eller sent behandlet hofteleddsdysplasi kan være store. En vesentlig andel av hofteleddsoperasjoner med innsetting av totalprotese i Norge hos pasienter under 40 år skyldes forandringer etter hofteleddsdysplasi, hvorav de fleste pasientene er kvinner (2).
I mange land tilbys selektiv ultralydscreening til nyfødte med høy risiko for hofteleddsdysplasi. Slik screening ble introdusert i Norge på 1980-tallet, som et tillegg til den kliniske undersøkelsen på barselvisitten og helsestasjonskontroller. Valg av ultralydmetode kan påvirke seleksjon til oppfølging og behandling, og det er ikke sikkert alle barn med påvist hofteleddsdysplasi skal behandles umiddelbart (3, 4). Laborie og medarbeidere har i sin undersøkelse som nå presenteres i Tidsskriftet, vist at både screening, oppfølging og behandling varierer i til dels betydelig grad i Norge (5). Funnene i studien kan tyde på at ikke alle som har ansvar for pasientgruppen, har fått med seg nyere kliniske anbefalinger, og at overbehandling fortsatt kan forekomme.
Funnene i studien kan tyde på at ikke alle som har ansvar for pasientgruppen, har fått med seg nyere kliniske anbefalinger
Hofteleddsdysplasi hos nyfødte kan betraktes som en del av utviklingsvariasjonen. Umodne og lett dysplastiske hofter normaliseres ofte uten behandling, og en vente-og-se-tilnærming kan være riktig (3, 4, 6). Abduksjonsbehandling kan gi forbigående femurnerveparese og avaskulær nekrose av hoftekulen (4, 6). Foreldre kan oppleve behandlingen som en påkjenning, og overbehandling bør unngås. Ustabile og alvorlig dysplastiske hofter kan derimot gi alvorlige sekveler, og underbehandling bør heller ikke forekomme.
Senoppdaget hofteleddsdysplasi defineres i Norge som hofteleddsdysplasi diagnostisert etter tre måneders alder. Når tilstanden oppdages sent, er den oftere vanskelig å behandle, og risikoen for sekveler øker. Heldigvis gjelder dette færre enn 0,1 % av alle nyfødte i Norge (7).
Dessverre har ingen screeningprogram til nå eliminert senoppdaget hofteleddsdysplasi, heller ikke i de landene som tilbyr ultralydscreening til alle nyfødte (3, 4). Den faglige uenigheten innenfor feltet er stor og gjelder både ultralydmetode, tidspunkt for undersøkelser, klassifisering som grunnlag for behandling og kostnadseffektiviteten av selektiv versus universell ultralydscreening (4, 8, 9). I bunnen ligger et ønske om å unngå overbehandling, finne riktig behandlingstidspunkt og redusere forekomsten av senoppdaget hofteleddsdysplasi. God opplæring og erfaring hos undersøker og behandler synes å gi bedre resultater.
I Norge blir screening, oppfølging og behandling av hofteleddsdysplasi utført i form av et tverrfaglig samarbeid mellom barneleger, ortopeder og radiologer. Ofte er det radiolog som utfører ultralydundersøkelsene. Hvilke barn som trenger oppfølging og behandling, varierer med valgt metode og lokale retningslinjer. Hvorvidt behandlingsansvaret ligger hos barnelege, ortoped eller begge, varierer fra sykehus til sykehus (5).
Tilsynelatende blir nyfødte barns hofter godt ivaretatt i Norge. Barnelegeforeningen har et eget kapittel i Nyfødtveilederen om hofteleddsdysplasi, med anbefalinger om oppfølging og behandling. Veilederen åpner imidlertid for tilpasning til lokale rutiner (1). I 2010 ble Nasjonalt barnehofteregister opprettet, der alle barn som får diagnosen hofteleddsdysplasi, blir registrert sammen med opplysninger om diagnosetidspunkt, screening, oppfølging og behandling (10). Den lave insidensen av senoppdaget hofteleddsdysplasi viser at selektiv screening fungerer (7). Variasjonen i klinisk praksis som Laborie og medarbeidere finner (1), bør likevel bli gjenstand for diskusjon. Nasjonale retningslinjer og systematisk opplæring er en nøkkel til forbedring.