Rettspsykiatrisk erklæring
Erklæringen er gjengitt i sin helhet og konkluderte med at Sigvard ikke var sinnsyk og at han 8. desember 1898 ikke «befandt sig i bevidstløs tilstand».
Rapporten går inngående inn på den nærmeste families helsetilstand og opplysninger om «nervøs belastning». (…)
Sigvard var «ægte født» «til normal tid» og hadde «i barndommen ikke frembudt symptomer paa rachit, epilepsi eller hysteri». Han begynte på Ruseløkka skole i 1886, men ble etter kort tid i første klasse overflyttet til Sagene skole uten at vi får vite grunnen. Allerede i andre skoleår gjorde han seg bemerket som ukonsentrert og uoppmerksom, «forstyrrede sine kamerater og hindrede hele klassens arbeide, paa samme tid som han intet lærte». Han måtte gå om igjen både første og annen klasse og gjorde «kun ringe fremskridt». Dette ble forklart som mangel på flid, «ikke saa meget paa grund af smaa evner». I 1890 var det tatt kontakt med hjemmet: «Dette skede nu uden synderlig frugt, og naturlig nok: faderen maa skøtte sit arbeide fra morgen til aften, og moderen staar paa torvet, og Sigvart er uden tilsyn». Han skulket skolen og stjal penger, blant annet til «kognak». Overlæreren ved Sagene foreslo for skolestyret «Sigvard T. udsat». Han ble «udsat til forpleining» hos Tøger H. Slottet i Rakkestad og var der i to og et halvt år inntil konfirmasjonen. Deretter kom han tilbake til sine foreldre «som straks søgte at faa ham anbragt i arbeide». Han var imidlertid en ustabil arbeidskraft og «forlod det ene arbeide efter det andet». (…)
Faren mente Sigvard var snill, mens moren fortalte at han i hjemmet var «slem», «ulydig, slem i munnen, ligesom han uden tvil har stjaalet penge fra moderen». Mange vitner beskrev Sigvard som feig, utspekulert og upålitelig. Noen mente imidlertid han var snill, godhjertet og medgjørlig. Kamerater fortalte at han var nokså barnslig og lett tok til tårene når han fikk «juling».
Psykiaterne fant ingen holdepunkter for vrangforestillinger eller paranoide tendenser. De påpekte imidlertid tendens til skryt og selvforherligelse, spesielt i beruset tilstand. (…) Allerede som skolegutt ble han en del ganger observert beruset, men først det siste året før siktelsen virket det som han konsumerte alkohol jevnlig, antageligvis daglig. (…)
Rapporten går også inn på siktedes «kjønsliv». (…) Ingen vitneuttalelser tydet på «kontrære sexuelle anlæg», han var aldri ««klinet» mod kameraterne». Sommeren 1898 ble han funnet skyldig i et «sexuelt attentat» mot en seks år gammel jente og dømt til 15 dagers betinget fengsel.
Psykiaterne fant ingen holdepunkter på «masochistiske eller fetischistiske tilbøieligheder». Heller ikke sadistiske trekk kunne påvises. (…)
Under den judisielle observasjonen oppførte Sigvard seg godt, klaget ikke på noe og sov stort sett godt om nettene. 17. januar 1899 fortalte han en betjent at han ønsket å tilstå. Tilståelsen ble bekreftet i et rettsmøte dagen etter, men med få detaljer: «Jeg ved ikke, hvad jeg har gjort i fylla.» Tilståelsen ble trukket tilbake 26. januar s.å. under begrunnelse av at han ved en tilståelse hadde trodd han ville få det bedre. (…) Man fant ham intelligensmessig «at ligge betydelig under det gjennomsnit, man er vant til at se hos fanger af hans stand og vilkaar». (…) Man observerte ingen epileptiske symptomer eller hallusinasjoner. Det ble passet på om han onanerte, men uten påvisning av en slik «uvane».
Psykiaterne konkluderte med at Sigvard tilhørte en, i psykisk henseende, svak slekt og at han selv måtte «opfattes som et degenerert individ» (…) Siden sadisme ikke var konstatert eller at den siktedes «imbecillitet ikke beviselig er kompliceret hverken med tvangsmæssige tilbøieligheder, grave nervesygdomme (specielt epilepsi), forvirringsanfald, vrangforestillinger eller hallucinationer» kunne det ikke konkluderes med sinnssykdom i rettsmedisinsk forstand.