Paralleller til det virkelige liv
Glassmenasjeriet (7) fra 1944 finner sted i en leilighet der moren Amanda bor med sine unge voksne barn, Tom og Laura. Faren i huset blir bare omtalt, han har reist fra dem. Vi får vite at han drakk og var mye borte fra familien, slik det også var med Tennessee Williams' virkelige far.
Tom spiller ut historien som sønnen i huset, men er også en forteller som ser karakterene utenfra. Det gjør tilskueren usikker på tid og rom, hva som er fantasi og hva som er virkelighet. Man får inntrykk av at stykket er fortalt fritt fra hukommelsen, og fortelleren advarer også publikum om at det kan være tilfelle. Tom/Thomas var også Tennessees døpenavn. Thomas Lanier William III ble kalt Tennessee i barneårene, og det var derfor naturlig for ham å bruke det som kunstnernavn som voksen. I Glassmenasjeriet beskriver han på et vis «seg selv», som forteller og karakter.
Toms søster Laura lever i en drømmeverden. Hennes begrensede liv innenfor husets fire vegger består i å organisere små glassfigurer. Laura har en mindre, fysisk funksjonsnedsettelse og halter, men det går hardt ut over selvfølelsen. Hun er sosialt klønete og vet ikke hvordan hun skal oppføre seg i selskap med andre, spesielt ikke med gutter. Søsteren er skjør og annerledes, akkurat som den fineste figuren hun eier: en enhjørning, som knuses underveis i handlingen.
Amerikansk plakat fra 1950 i forbindelse med filmatiseringen av teaterstykket The Glass Menagerie . Foto: Mary Evans Picture / NTB
Moren Amanda spiller hele tiden på Toms dårlige samvittighet. Ingenting er bra nok. Hun klandrer ham og understreker samtidig, i manipulerende vendinger, hvor mye hun stiller opp for barna sine. Tom jobber på et skolager, en jobb han hater. Han skal tjene familien og ordne opp – følelsesmessig, personlig, økonomisk og praktisk. Selv om han gjør alt han kan, er ingen fornøyde. Det kan de heller aldri bli. «Jeg har ingenting som er mitt», sier Tom. Han blir styrt av moren som en marionett, og søsterens tilstand gjør heller ikke situasjonen noe bedre. Han får skyld for alt, også søsterens mislykkede kjærlighetsliv, selv om han forsøker å hjelpe.
Søsteren er skjør og annerledes, akkurat som den fineste figuren hun eier
Faren er ikke der, han gir ingen støtte. I virkeligheten var Tennessees far heller ikke mye støttende overfor sønnen. Krigsveteranen og handelsmannen, som til stadighet drakk for mye alkohol, aksepterte verken sønnens skrivetrang eller homofile legning.
Foto: Rose Isabel Williams, ukjent dato. Tennessee Williams Family Photographs and Other Materials, 1885-1964, MS Thr 553, Box 3, (69). Harvard Theatre Collection, Houghton Library, Harvard University.
Tom drømmer om å komme seg langt vekk. Han blir likevel innhentet, gang på gang. Tom sier i sin siste monolog: «Å, Laura, Laura, – jeg har prøvd å la deg bli igjen der bak meg, men jeg er mer trofast enn jeg hadde tenkt til å være! Jeg tar meg en sigarett – jeg går over gaten, rømmer inn på en kino, eller i en bar for å få meg en drink. Jeg snakker til sidemannen min – jeg gjør alt for å blåse ut lysene dine. For i dag er verden opplyst av lyn fra himmelen!
Slokk dine lys, Laura – og god natt …» (7, s. 131) .