Stor belastning, men mestringsfølelse
Fastlegene beskrev pandemien som en stor belastning, men hadde samtidig en opplevelse av mestring og tilfredshet med hvordan de hadde klart å finne gode løsninger for å møte utfordringene. De beskrev at situasjonen var spesielt krevende i starten av pandemien, da fastlegekontorene ble overveldet av et stort antall henvendelser fra befolkningen og mange store omlegginger skjedde veldig fort. Trykket på fastlegekontorene kom i hovedsak gjennom telefonhenvendelser i starten av pandemien. Mange pasienter avbestilte timene sine, både i frykt for smitte og av hensyn til legene. Flere leger opplevde at timelistene var nesten tomme de første ukene. Etter hvert kom pasientene tilbake, men de fleste kontorene innførte smitteverntiltak som førte til færre fysiske pasientkontakter i løpet av en dag. Selv om antall direkte kontakter var lavere i perioder, økte aktiviteten totalt sett.
Noen leger var uenige i smitteverntiltakene og fryktet store inntektstap når de måtte redusere antall konsultasjoner. I tillegg genererte arbeidet med omlegging av legekontoret ikke inntekter for selvstendig næringsdrivende, da takstsystemet kun honorerer pasientkontakt.
Det tok tid å få pasientene til å akseptere de nye arbeidsformene, og flere av fastlegene syntes det var krevende. Fastlegene hadde ulike syn på nytteverdien av videokonsultasjoner. Det var enighet om at videokonsultasjon egnet seg best for bestemte pasientgrupper, spesielt yngre som var erfarne digitale brukere. Noen pasienter så videokonsultasjon som et godt tilbud og etterspurte det videre.
Flere fastleger uttrykte bekymring for at mindre pasientkontakt ville føre til at alvorlig sykdom ikke ble oppdaget og behandlet. Noen gikk igjennom pasientlistene sine og oppsøkte egne pasienter hjemme for å sikre at de fikk den helsehjelpen de trengte:
«Vi har jo jobba på lista vår i mange år, vi har god kjennskap til pasienter og det er en stor styrke. Vi kontaktet dem som uteble. Det var viktig.» (L16)
Alle fastlegekontorene var presset til bristepunktet under den første fasen av pandemien. Presset avtok noe da kommunene organiserte prøvetaking og informasjonstelefoner utenom fastlegekontorene. Det frigjorde tid til at fastlegene i større grad kunne ivareta sine faste oppgaver. Fastlegekontorene hadde klart å fungere også i den første akutte fasen, men med stor slitasje på personalet.
Deltagerne i våre fokusgrupper så det som en selvfølge at fastlegene håndterte utfordringene under pandemien. For de fleste var følelsen av ansvar for pasientene og forventning til egen mestringsevne så underforstått at de i liten grad reflekterte rundt det. Flere av legene beskrev mestring som en kjerneverdi i fastlegetjenesten.
«Vi føler som fastleger at vi har et stort ansvar. Vi har ikke noe valg i forhold til det som står i fastlegeforordningen. Vi er flinke til å snu oss rundt. Det er raskere å få ting gjort enn å klage til et høyere nivå. Der tror jeg vi er eksepsjonelle.» (L17)
Noen leger forklarte mestringsforventningen med fastlegens rolle i akutt helseberedskap og en følelse av eierskap til hendelser som rammer innbyggerne.
Driftsformen som selvstendig næringsdrivende og stor grad av selvbestemmelse ble fremhevet som viktig for evnen til rask omlegging av fastlegetjenesten under pandemien.
I tillegg til den individuelle ansvarsfølelsen for egen praksis la flere vekt på fellesskapet på legekontoret som en styrke. Legene fikk støtte og delte informasjon i regelmessige møter med kollegaer. Informasjonsskriv fra fagforeningen og diskusjoner i samtalegrupper på nettet forsterket den kollektive mestringsfølelsen.
Fastlegene opplevde også forventninger fra samfunnet om å mestre krisen. Noen leger oppfattet samfunnets forventninger som urimelige. De uttrykte at den akutte krisen kom på toppen av en kronisk krise, der fastlegetjenesten blir pålagt stadig nye oppgaver uten å få mer ressurser. De så at en av ulempene med fastlegenes mestringsevne er at den kamuflerte belastningen på tjenesten.