Mening i smerten
I dagens samfunn har vi større krav og forventninger enn tidligere til lyst og fornøyelse. Dessuten har psykologien lært oss å «kjenne etter» og sette ord på våre plager. Nytelsessyken og kravmentaliteten har gått så langt at enkelte definerer smerte som fravær av nytelsen. (…) Uansett definisjon er det imidlertid gode grunner til å hevde at helse ikke er en tilstrekkelig, men bare en nødvendig betingelse for lykke. Det er med helsen som med grunnmuren: den må danne grunnlag for noe mer.
Det er ikke vanskelig å innse at smerten kan ha en livreddende funksjon. Med rette lærer et brent barn å sky ilden. Men vi skal ikke alltid rømme fra smerten. Tannlegens bor kan redde oss fra tannverk og det som verre her. Gjennom historien har det festnet seg et inntrykk av at jo beskere medisinen er, desto mer effektiv er den! På den annen side finnes det dødelige stoffer med god smak, og det finnes dødelige sykdommer som gir liten eller ingen smerte. (…)
Erfaringen tyder både på at bevisstheten kan styrke lidelsen og at lidelsen kan styrke bevisstheten. Fjodor Dostojevskij hevder bl.a. at mennesket lutres gjennom lidelse (f.eks. Brødrene Karamásov). Det er riktig at noe av det største i kulturen er født i lidelse og smerte. Misunnelse, hevnlyst og aggresjon kan imidlertid også ha denne kilden. (…) Om smerten virker på den ene eller annen måte, avhenger ikke bare av smertens art, styrke og varighet, men også i stor grad av person og situasjon.
Lidelsen kan motvirke hovmot. Den kan også utvikle medlidenhet og hjelpsomhet. Hvis vi fjerner all lidelse, vil vi kanskje også få større egoisme og mindre ydmykhet overfor både livet og våre medmennesker? Ville både kultur og samfunn bli fattigere? I boken Das Unbehagen in der Kultur synes Sigmund Freud å mene at vi må betale vårt sosiale og kulturelle liv med en del smerte og savn. Det er imidlertid innvendt at Freud på dette og andre punkter viser til at han er et barn av kapitalismens og puritanismens ånd: vi fortjener ikke nytelsen uten ytelsen.
(…) Har lidelsen noen mening eller er meningen bare en falsk trøst som vi finner på i forlegenhet og avmakt? Hvor mye smerte skal vi bortforklare eller tåle? La oss anta at vi en gang i fremtiden får medisiner som er uten bivirkninger og som kan fjerne både fysisk og psykisk smerte. Bør en slik medisin brukes ubegrenset? Her vil nok noen innvende at en slik praksis vil gå imot naturen. Men hva mener vi egentlig når vi sier at noe går imot naturen? (…)
Hvis vi sier at dagens smerte er en investering i morgendagens glede, må vi som andre investorer spørre hvor stor og sikker avkastningen er
Selv om naturen ikke «hevner» seg med noen uønskede bivirkninger, kan det tenkes at noen vil gå imot medikamentene ut fra overbevisning om at motstand og smerte foredler oss. Men er psykisk modning og utvikling så mye verdt at den kan betales med fysisk eller psykisk lidelse? Hvor stor og hvor langvarig lidelse er den verdt?
Et spørsmål som trenger seg på, er om smerten og gleden forutsetter hverandre. Dette har både en logisk og psykologisk side. Logisk sett innebærer en definisjon at vi avgrenser. Når vi har trukket grensen for hvitfargen, vet vi at de øvrige fargene er «ikke-hvite». Det betyr imidlertid ikke at vi må definere «hvit» i forhold til motsetningen «svart». Tilsvarende definerer vi «glede» i forhold til «ikke-glede», men ikke først og fremst i forhold til motpolen «smerte» eller «sorg». Et helt annet spørsmål er det psykologiske: om vi vil oppleve gleden sterkere hvis vi også har opplevd motsetningen. Er det i tilfelle slik at gleden blir sterkere, desto mer sorg og smerte vi har opplevd? Som tidligere nevnt, kan slike opplevelser også skape resignasjon, bitterhet og forherdelse.