Auditoriet
Straks man passerte det lille avlukket i porten, Pylorus, nåløyet der de uverdige ble silt ut, kom man inn i en mørk, skittengrå trappehall med oppslagstavle og toaletter. Som en himmelstige førte en bred trapp oppover i etasjene, på første avsats til auditorium og lesesaler. I auditoriet foregikk morgenforelesningene. Dørene ble stengt presis klokka åtte. Sinkene måtte vente til pausen før de slapp inn og gikk dermed glipp av mange professorale gullkorn. Skammen dette medførte, bidro til at fraværet raskt droppet til null.
Auditoriet var formet som et amfi med konsentriske rader med harde trebenker opp mot det høye vinduet på bakveggen. Nede på podiet sto professoren og doserte, ofte med noen utvalgte kroppsdeler foran seg på et metallbord som for anledningen var trillet inn av en preparant. Kroppsdelene ble på forhånd ført ned fra det høye i en hendig liten heisanretning hvoretter de ble plassert på trillebordet.
Jeg lot meg imponere av den dionysiske veltalenheten som strømmet ut av munnen på den høyst vitale skikkelsen som gestikulerte nede på podiet. Professor W. bar alltid en tversoversløyfe som hang litt på skeive. Dette understreket hans blanding av akademisk snobberi og oratorisk vellyst, av spiss sarkasme og eufori som noe helt naturlig. Han var akkurat passe eksentrisk til å virke troverdig i disse antikke omgivelsene. Professor W. var elsket for sin formidlingsevne og fryktet for sin skarpe tunge:
Utsikten og summingen fra bygatene fylte meg med forventninger om det egentlige livet og ble en kjærkommen kontrast til det tørre stoffet i anatomibøkene
«Kan noen si meg navnet på synergisten til flexor carpi ulnaris?» mæler professor W., mens han vifter med en avsaget hånd og myser utover forsamlingen. Ingen svarer. Tausheten runger mellom veggene. «Nåh, ingen som føler seg kallet? Hva med deg?»
Professoren peker inkvisitorisk på en fyr med krølltopp og hornbriller på første benk. En av de saktmodige på kullet.
«Eh, æ prøv mæ på extensor carpi ulnaris», svarer den forsagte med tynn stemme.
«Feil!» tordner professoren, tar seg fortvilet til hodet og ruller med øynene. Så skuer han igjen utover forsamlingen, retter pekefingeren mot et beskjegget hode på bakerste benk. «De! Ja, nettopp De!»
Det beskjeggete hodet avgir korrekt svar.
«Endelig et lyst hode! Endelig en som vil lyse opp vår fattige forstand med navnet på synergisten! Hva var navnet Deres sa De? Aasen? Utmerket!»
Professoren føler seg deretter kallet til å belære forsamlingen om anatomiens grunnleggende betydning for legegjerningen. Han vifter igjen med den avsagde hånden, liksom for å anskueliggjøre den dynamiske elegansen i håndleddets bevegelighet.
«Dere er sikkert enige med meg i det funksjonelle og estetiske elementet i håndens kompliserte muskelspill. Hånden er det mest fullkomne av alle redskaper. Tenk bare på pianisten! Og kirurgen! Uten hånden er all utvikling og sivilisasjon utenkelig. Hånden er maskinene overlegen, tekniske innretninger kan aldri oppnå en slik grad av perfeksjon!»
Professoren tar seg en kunstpause før han fortsetter, denne gang med blikket vendt opp mot vinduet på bakveggen, liksom han samler inspirasjon fra det høye.
Når jeg studerte hjertets funksjon på en nedstøvet lesesal på Anatomisk institutt, kunne jeg oppleve overskridende øyeblikk av lykke der det rasjonelle smeltet sammen med fantasien og gikk opp i en høyere enhet
«Anatomien er ikke bare et medisinsk basalfag, dere. Den er en kunstart! Menneskekroppen er det mest fullkomne byggverk som naturen har frembragt, og anatomifaget avdekker skjønnheten og harmonien i alle dens funksjonelle detaljer!»