Smittsom atteststrategi

Øyvind Stople Sivertsen Om forfatteren

Kommentarer

(4)
Thorleif Jansen
Om forfatteren

I Tidsskriftet 21/0213, beskriver medisinsk redaktør Øyvind Stople Sivertsen, i en lederartikkel, skvisen fastleger blir satt i når de møter krav og forventninger om å få attest for å få trene på delvis koronastengte treningssenter. I forbindelse med dette skriver han:

"...Og blir man en streng lege, er dynamikken kjent. «Alle andre» får jo lov, så da går pasienten i stedet til en av de andre gruppene som tillates å lage attester. Eller en annen lege, for eksempel en av de mange tilgjengelige engangslegene, der det meste kan løses for de som har penger. Noen velger å se gjennom fingrene med hele problematikken og skriver attest med venstrehånden og regning med gaffel. Slik pragmatikk er god butikk og gjør alle tilsynelatende fornøyde, men vanner samtidig ut hele grunnlaget for at legeattesten tradisjonelt har vært ansett som et verdifullt og anerkjent dokument..."

Forfatteren problematiserer ordningen med krav om attest for å trene, også som et eksempel på stadig ønske og press om å få bruke legeattester som døråpnere i ulike sammenhenger. Dette er en relevant og viktig problemstilling. Det som ikke er greit, er at Tidsskriftet samtidig - og på redaktørplass - bruker sin definisjonsmakt til å male et bilde med bred pensel av en hel gruppe virksomheter - og en hel gruppe leger. Det som er overraskende, er at en organisasjon som til vanlig arbeider kunnskapsbasert, kan tillate seg slike sleivspark i eget tidsskrift.

Vår virksomhet er helprivat. Vi registrerer også økt pågang med ønsker om attester for å trene på treningssenter, og legene som arbeider hos oss opplever også den samme skvisen som Stople Sivertsen beskriver i artikkelen. Men vi har på ingen måte agert slik han frykter at “aktører som oss” skal gjøre. Diskusjonene som har oppstått internt hos oss i forbindelse med dette har resultert i konsensus om at de fleste slike forespørsler blir avvist.

Fordi vi er ansvarlige, og fordi vi etterlever de samme kravene og forventningene som bør stilles til ansvarlige aktører.

Faglig integritet, høy etisk standard og riktig bruk av fellesskapets ressurser er viktige prinsipper. Det skulle egentlig bare mangle at alle helsevirksomheter holder slike prinsipper høyt. Så må vi erkjenne at det ikke nødvendigvis er alle som har det slik. Men skillelinjen her går ikke skarpt mellom offentlig - eller privat finansierte helsevirksomheter. Gjør kloke valg-kampanjen er eksempel på et konstruktivt initiativ som vi kan forenes om, og som kan bidra til at vi trekker mot samme mål. Generaliserende og sleivete kommentarer i den nevnte artikkelen er et eksempel på det motsatte.

Det jeg etterspør er nyansering fremfor generalisering, og dialog fremfor nedrakking. Samtidig håper jeg at Legeforeningen også aktivt involverer seg i arbeidet med å få frem de viktige nyansene i en viktig debatt. På forhånd takk!

Øyvind Stople Sivertsen
Om forfatteren

Jeg vil takke Thorleif Jansen for hans kommentar til min artikkel. Det er flott at temaet engasjerer på tvers av finansieringsordninger.
Thorleif Jansen er daglig leder i Kry, en tjeneste som tilbyr 15 minutters legetime over video til opptil dobbel pris av hva det koster hos fastlegen. Kry er åpne om at det ikke er alle medisinske problemer de kan hjelpe med, blir det for sammensatt holder de seg unna (1).
Det er gledelig at Jansens medarbeidere er ansvarlige og kjenner til prinsippene om riktig bruk av fellesskapets ressurser.

Jansen kjenner derfor helt sikkert til oppslaget «Sju teser for allmennmedisin», første gang publisert i 2001 (2). Den sjette av disse tesene er «Beskriv praksiserfaringene».

En av mine erfaringer er dessverre at de som ikke får det som de vil på kontoret mitt iblant går andre steder. Dersom jeg syns det er unødvendig å henvise til en radiologisk undersøkelse, dersom det ikke er indikasjon for en blodprøve, dersom attesten ikke blir laget som de vil, kan de forlate kontoret med en «da går jeg bare privat».

Private videotjenester innen helse vil aldri kunne møte den tredje tesen, «Gi mest til de som har størst behov». Det er ikke deres konsept. Etter min mening er denne type tjenester med på å nøre opp under en forbrukertenkning om medisinen gjennom å markedsføre seg med en «når DU trenger det»-profil.

Det er solid kunnskapsgrunnlag bak fastlegeordningens vekt på kontinuitet og tillit som viktige faktorer for god helse, fornuftig ressursbruk og god helsehjelp.

Jeg har til gode å se godt kunnskapsgrunnlag for at private videolegetjenester uten kontinuitet i forholdet mellom lege og pasient bidrar til forbedret bruk av fellesskapets ressurser, men er i det minste glad for at flere enn meg problematiserer lettvinte treningsattester.

Litteratur:
1. Hva kan legene i Kry hjelpe meg med? https://support.kry.no/hc/no.
2. Sju teser for allmennmedisin. Norsk forening for allmennmedisin. https://www.legeforeningen.no/contentassets/e97de158553f430aad5171218eac...). Det ble laget av Nsam (senere Norsk forening for allmennmedisin)

Marit Hermansen
Om forfatteren

Legeforeningen er til for alle leger – og jobber for alle legers interesser. Den offentlige helsetjenesten er grunnfjellet i vårt velferdssystem, og private helsetjenester er et viktig supplement.

En av velferdsstatens viktigste bærebjelker er den offentlige helsetjenesten. Et tilbud som sørger for helsehjelp og trygghet for hele befolkningen, uavhengig av hvem du er eller hvor du bor. Historisk sett har den norske helsetjenesten vært en blandingsmodell, der det private – i all hovedsak ideelle organisasjoner – og offentlige i felleskap har samarbeidet om å skape gode behandlingstilbud.

Det er viktig for pasientene at dette samarbeidet fortsetter. Likevel er det et behov for å bedre kommunikasjonen og samarbeidet mellom den offentlige og private delen av helsetjenesten, til det beste for pasientene og behandlingstilbudet.

Samtidig er Legeforeningen opptatt av å hindre en økt todeling av helsetjenesten. For å unngå det må politikerne prioritere den offentlige helsetjenesten – og det må synes på budsjettene. Hvis våre folkevalgte ikke tar dette ansvaret, kan konsekvensene bli at den offentlige helsetjenesten må bygge ned tilbud, noe som på sikt kan føre til økte forskjeller i samfunnet.

Etter innføringen av Fritt behandlingsvalg, er det flere kommersielle selskaper som får støtte fra det offentlige, uten at den offentlige helsetjenesten involveres i vurdering av behov og kvalitet. Vi mener at private og offentlige helseleverandører må være underlagt like strenge krav til kvalitetskontroll.

Det er gledelig at du, Thorleif Jansen, trekker frem «Gjør kloke valg»-kampanjen som et eksempel på initiativ hvor det offentlige og det private kan forene krefter. Gjennom «Gjør kloke valg» arbeider Legeforeningen for å redusere overbehandling og overdiagnostisering. Vi støtter en utredning av omfanget av overbehandling, men det er viktig at en slik utredning ser på hele helsetjenesten.

Norsk helsetjeneste er best tjent med et godt samarbeid mellom det private og det offentlige. Det vil sikre befolkningen et godt helsetilbud.

Lars Øivind Krafft Sande, Lars Kristian Gullestad
Om forfatterne

Vår president, Marit Hermansen, innleder forbilledlig i sin kommentar «En legeforening for alle leger» i Tidsskriftet på nett 25 mai 2021 . Det er trygt å vite at Legeforeningen står bak alle sine medlemmer og det er lett å stille seg bak Legeforeningens mål om å hindre en økt todeling av helsetjenesten. 

Men hva ligger egentlig i begrepet todeling av helsetjenesten?

Det er betalingsvilje for helsetjenester i befolkningen, og om lag 650 000 har tegnet private helseforsikringer. Bekymringen om en todelt helsetjeneste handler om at flere kjøper undersøkelser og behandling hos private aktører, enten ved selv å betale eller ved å bruke helseforsikring. Dette skjer gjerne dersom det er lange ventetider i den offentlige helsetjenesten. Dette skaper et skille mellom pasienter basert på betalingsevne, der de med tykk lommebok eller behandlingsforsikring kan kjøpe seg ut av køen.

Når president Hermansen omtaler Fritt behandlingsvalg (FBV) i samme åndedrag som hun snakker om todeling, begår hun samme feilen som enkelte politikere, som baserer sine synspunkter på myter og ikke fakta. 

FBV er ikke en privatiseringsreform. Det er først og fremst en viktig pasientrettighet, forankret i pasientrettighetsloven. Ordningen er en del av det offentlige tilbudet, under offentlig styring og under offentlig kontroll. Det offentlige beslutter hvilke pasienter som har rett til helsehjelp. Det offentlige beslutter hvilke behandlingssteder som kan tilby helsehjelpen. Og det offentlige fastsetter prisene for tjenestene som inngår i ordningen. Pasientene betaler vanlig offentlig egenandel uansett hvilket behandlingssted som velges. Ordningen er et eksempel på et godt innrettet samspill mellom den offentlige helsetjenesten og de private aktørene. 

Vi har selv erfaring fra å tilby somatiske tjenester i FBV-ordningen. Pasientene som bruker ordningen, får kortere ventetid. De får raskere diagnose og behandling. Det gir kortere sykefravær, men også bedre livskvalitet, og helsegevinster. Helsehjelpen som gis gjennom ordningen er kostnadseffektiv. Vi får mer helse for hver krone. Det er også et viktig moment i en helsesektor som har økonomisk bærekraft som fremtidig utfordring. 

Samtlige pasienter som utredes og behandles via FBV må henvises for å bli tildelt en rettighet. Det er derfor ingen autonomi eller «rekruttering av pasienter fra gata». I de somatiske løpene er risikoen for overdiagnostisering og overbehandling svært begrenset. Flere offentlige sykehus bruker ordningen aktivt, for å ivareta pasientene best mulig, når de selv har kapasitetsutfordringer. 

Det er ikke tykkelsen på lommeboken som ligger til grunn for pasientenes mulighet til å benytte FBV. Fritt behandlingsvalg er en derfor en ordning som motvirker en todelt helsetjeneste. 

Som gir alle pasienter med rett til helsehjelp, en rettighet til å velge behandlingssted. Ikke bare de med tykk lommebok eller helseforsikring. 

Vi er tilhengere av å gjøre kloke valg, men vi håper også at Legeforeningen kan gjøre kloke valg. Formidle riktig, balansert informasjon og gjøre som vi leger skal gjøre; søke hjelp hos gode kolleger når vi ikke har nok innsikt eller erfaring til å sette en diagnose.