Kunsten å prioritere

Jannike Reymert Om forfatteren

Kommentarer

(2)
Eirik Hornes Halvorsen
Om forfatteren

Mange interessante poenger, men én setning, som Tidsskriftet har valgt å fremheve i teksten, er merkelig: «Diagnoser er ikke objektive sannheter, de skapes i møtet mellom pasient og lege».

Vi som daglig jobber med medisinsk diagnostikk vil som regel ha motsatt utgangspunkt, nemlig at diagnoser skal være så objektive og sanne som mulig. Det gjelder enten vi diagnostiserer for eksempel kreft, lungeemboli, appendicitt eller covid-19. Jeg tror alle, ikke minst pasientene, er tjent med at det også gjelder diffus muskel- og skjelettsykdom og depresjon, som brukes som eksempler på diagnoser i intervjuet.

Objektiv, sann og presis diagnostikk er grunnleggende for det aller meste som skjer i helsevesenet. Det er vanskelig å forstå hva som menes med at diagnoser «skapes i møtet mellom pasient og lege». Og hvis diagnoser ikke er objektive sannheter, hva er de da? Subjektive usannheter?

Berit Bringedal
Om forfatteren

Takk for en viktig kommentar og jeg er enig i at påstanden er for kategorisk. Kommentaren gir meg anledning til å nyansere.

I en studie av sykefraværet i befolkningen i 2006 (1) sammenlignet vi fordelingen av lette og diffuse psykiatriske diagnoser med diffuse muskel- og skjelettdiagnoser. Antakelsen var at dette er sykdommer som kan være vanskelig å skille fra hverandre, og vi var interessert i om det var systematikk i hvilke yrkesgrupper som hadde hvilken diagnose. Resultatet var klart: høy utdannelse økte signifikant sannsynligheten for en psykiatrisk diagnose sammenlignet med en diffus muskel- skjelettdiagnose. Vi så for eksempel at høyt utdannet helsepersonell svært sjelden hadde en diffus muskel-skjelettdiagnose som årsak til sykefravær, mens ufaglærte arbeidere i industrien svært sjelden hadde en diffus psykiatrisk diagnose.

Dette funnet tolket vi som et eksempel på at jo mer diffus sykdommen er, desto større er innflytelsen av sosiale og kulturelle faktorer i diagnosesettingen. Det er selvsagt stor forskjell på diffuse symptomer og symptomer som er mer entydige. En lite diffus muskel-skjelettsykdom, som et beinbrudd, gir selvsagt ikke rom for sosiokulturell fortolkning. Hensikten med spissformuleringen var å få frem at de tolkninger som gjøres av symptomer også kan påvirkes av sosiale og kulturelle faktorer, og dermed at medisinsk praksis ikke utelukkende er basert på objektiv vitenskap. Selv om å streve mot objektiv og presis diagnostikk er avgjørende for god behandling, er det også viktig at leger anerkjenner innslaget av sosiale og kulturelle faktorer som påvirker det som skjer i helsetjenesten.

1. Bringedal B, Tufte PA: Social and diagnostic inequality in health. Scand J Public Health. 2012 Nov;40(7):656-62