Nye perspektiv på selvmordsforebygging

Mette Lyberg Rasmussen Om forfatteren

Kommentarer

(2)
Lars Mehlum, Fredrik Walby, Jan Olav Johannessen, Ingrid Melle, Ole Andreassen
Om forfatterne

Selvmordsforebygging er et sentralt tema for alle leger, og vi takker Tidsskriftet for at temaet settes på dagsordenen. Men kunnskapen må være oppdatert og forskningsbasert, og her svikter Tidsskriftet. I en lederartikkel (1) framsetter psykolog Mette Lyberg Rasmussen påstander som må kommenteres da de baserer seg på sviktende empirisk grunnlag. I hovedsak er bygger de på Rasmussens avhandling fra 2013 med tittelen: «Selvmord hos unge tilsynelatende velfungerende menn», der hun analyserte kvalitative intervjuer med etterlatte ved selvmord hos 10 unge menn. Rasmussen fremsetter så sine personlige teorier om årsaker til selvmordene hos disse unge mennene, teorier på tvers av kunnskapsgrunnlaget på feltet.

Analyser av selvmordsprosessen hos enkeltpersoner kan gi grunnlag for interessante hypoteser. Men bygget på indirekte informasjon om selvmord hos ti personer som angivelig ikke hadde påvisbar psykisk lidelse, som ikke hadde vært i kontakt med helsevesenet og som ikke tidligere hadde vist suicidal atferd, trekker Rasmussen vidtgående slutninger om årsaker til selvmord i sin alminnelighet og avfeier de delene av selvmordsforebyggingen som tar utgangspunkt i sammenhengen mellom selvmordsfare og psykisk uhelse, godt dokumentert i tallrike undersøkelser (2).

Rasmussen kritiserer selvmordsforebygging i Norge for å satse for mye på behandling, en kritikk som oppleves som dogmatisk og unyansert. Hun tar feil i sin beskrivelse av norsk selvmordsforebygging. I virkeligheten favner den bredt og omfatter tiltak på en rekke arenaer også utenfor helsevesenet fordi selvmord ganske riktig ikke bare handler om psykisk uhelse og ikke kan forebygges ved helsetjenestetiltak alene. Eksempelvis har folkeopplysning alltid vært viktig. I regjeringens nye handlingsplan mot selvmord (3) signaliseres at folkeopplysning skal styrkes.

Da er det forstemmende å lese Rasmussens: «De etterlatte ga uttrykk for at fagpersoner som regel understreker sammenhengen mellom selvmord og psykisk lidelse når de uttaler seg i media, og at denne «antagelsen om at selvmord skyldes psykisk sykdom» hadde vært til hinder for å avdekke selvmordsfare i perioden før selvmordet» (1). Dette er Rasmussens personlige tolkning av intervjuene med de etterlatte som hun også gjør til sitt eget budskap; hun trekker fagfolk til ansvar for å ha økt faren for selvmord ved å uttale seg i media om sammenhengen mellom selvmord og psykisk lidelse. En drøy påstand og et drøyt lederbudskap fra Tidsskriftet.

Vi håper Tidsskriftet fortsetter fokuset på selvmordsforebygging. Men det kan ikke være frakoblet kunnskapsgrunnlaget på feltet!

Litteratur:

1. Rasmussen ML. Nye perspektiv på selvmordsforebygging. Tidsskr Nor Legeforen 2020; doi: 10.4045/tidsskr.20.0708.
2. Too LS, Spittal MJ, Bugeja L et al. The association between mental disorders and suicide: A systematic review and meta-analysis of record linkage studies, J Aff Disord 2019; 259: 302-313.
3. Helse- og omsorgsdepartementet. Handlingsplan for forebygging av selvmord 2020 – 2025. https://www.regjeringen.no/contentassets/ef9cc6bd2e0842bf9ac722459503f44... Lest 12.9.2020.

Trond Velken
Om forfatteren

Når man ser hvor tungt skyts som avfyres mot Rasmussens lederkommentar (1) om selvmordsforebygging virker det jo tryggest å holde hodet lavt i terrenget. Men som kliniker godt plassert i arbeidet med selvmordsnære pasienter føler jeg likevel behov for å kommentere utsagn fra Mehlum m.fl. om at Tidsskiftets lederkommentar er dogmatisk, svakt begrunnet, utdatert og frakoblet kunnskapsgrunnlaget på feltet (2). Harde ord fra sentrale aktører som heller bør stimulere til og ønske velkommen debatt på et felt hvor få føler at man har kommet i mål.

Jeg leste innlegget fra Rasmussen som en helt betimelig påpekning av at vi trenger et bredere perspektiv på selvmordsforebygging enn den medisinske modellen som har vektlagt psykisk lidelse som den mest sentrale risikofaktoren. Det er hun ikke alene om å mene, noe en nylig gjennomgang i psykologtidsskriftet gjør godt rede for (3). Rasmussen avfeier ikke at psykisk lidelse kan være viktig å oppdage og behandle slik hun beskyldes for, men minner om at dette fokuset kan gå på bekostning av andre viktige perspektiv.

Dersom vi legger Mehlum m.fl. sin egen referanse til grunn, viser en nylig metaanalyse fra Too m.fl. at den populasjonsattribuerte risikoen av psykisk lidelse for selvmord er 21% (4). Dette basert på registerstudier som trolig undervurderer risikoen noe. Like fullt er dette kunnskap som gir god støtte til Rasmussens vektlegging av at andre faktorer enn psykisk lidelse kan ha stor betydning når mennesker tar sitt eget liv. Too gjør i sin gjennomgang rede for at tidligere oppsummeringer kan ha overvurdert hvor stor rolle psykisk lidelse spiller som risikofaktor. Da er det overraskende å lese at Mehlum m.fl. karakteriserer Tidsskriftets leder som utdatert.

Litteratur:

1. Rasmussen ML. Nye perspektiv på selvmordsforebygging. Tidsskr Nor Legeforen 2020. doi: 10.4045/tidsskr.20.0708
2. Mehlum L m. fl. Sterke påstander - svakt grunnlag. Tidsskr Nor Legeforen. https://tidsskriftet.no/2020/09/kommentar/sterke-pastander-svakt-grunnlag. Lest 16.09.2020.
3. Halvorsen P. Splittet i synet på selvmordsforebygging. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. https://psykologtidsskriftet.no/nyheter/2020/01/splittet-i-synet-pa-selv.... Lest 16.09.2020.
4.Too LS, Spittal MJ, Bugeja L, Reifels L, Butterworth P, Pirkis J. The association between mental disorders and suicide: A systematic review and meta-analysis of record linkage studies. J Affect Disord. 2019;259:302-313. doi:10.1016/j.jad.2019.08.054