Pengene bak vitenskapelig publisering

Martin Hagve Om forfatteren

Kommentarer

(3)
Jan Erik Frantsvåg
Om forfatteren

Martin Hagve har i sin artikkel «Pengene bak vitenskapelig publisering» (1) noen kommentarer om Directory of Open Access Journals (DOAJ), som jeg finner verdt å kommentere.

Når det gjelder Bohannons artikkel fra 2013 (2), så sendte han sine falske artikler til 304 tidsskrift. 173 av dem, altså mer enn halvparten, var i DOAJ. 98 tidsskrift forkastet artiklene. Av disse var 85 i DOAJ. Av de 157 tidsskriftene som aksepterte artiklene var 66, altså 42 %, i DOAJ. Med andre ord representerte DOAJ bedre kvalitet enn de tidsskrift som ikke var registrerte i DOAJ.

Samtidig som Bohannon gjorde sitt «stunt» arbeidet DOAJ med sine kvalitetskriterier. DOAJ krevde etter hvert at alle tidsskrift som var i DOAJ, måtte søke på nytt, samtidig som nye og strengere kriterier ble lagt til grunn. Gjennom denne prosessen forsvant flere tusen tidsskrift fra DOAJ. Ikke alle forsvant på grunn av dårlig kvalitet. Det er all grunn til å være trygg på at tidsskriftkvaliteten i DOAJ i dag er langt bedre enn den var i 2013.

Litteratur:

1. Hagve M. Pengene bak vitenskapelig publisering. Tidsskr Nor Legeforen 2020. doi: 10.4045/tidsskr.20.0118
2. Bohannon J. Who’s afraid of peer review? Science 2013; 342: 60–5

Hagve Martin
Om forfatteren

Jeg takker Jan Erik Frantsvåg for hans kommentar til min kronikk «Pengene bak vitenskapelige publisering».

Frantsvåg skriver at det kun var 42 % av tidsskriftene registrert i Directory of Open Access Journals (DOAJ) som aksepterte Bohannons falske artikler. Denne utregningen er ikke riktig. Det reelle tallet er 73 tidsskrift, og at 46,5 % av disse var registrert i DOAJ. Det kan se ut til at Frantsvåg ikke har regnet med artiklene som gjennomgikk «betydelig fagfellevurdering», men som likevel ble akseptert. Selv om 46,5 % er nærmere halvparten, er jeg enig i at «halvparten» kan virke misvisende. Tallet ble rundet opp for forenklingens skyld, men det kunne like gjerne stått «nesten halvparten» eller helt enkelt 46,5 %. Videre var artikkelen sendt ut til flere DOAJ-tidsskrift enn til tidsskrift på Jeffrey Bealls liste over rene røvertidsskrift (1), så akseptprosenten i DOAJ blir derfor litt annerledes.

Uansett er antall aksept skremmende høyt for en artikkel som så åpenbart ikke inneholdt reelle forskningsresultater. Jeg oppfatter det ikke som relevant at DOAJ representerte bedre kvalitet enn de tidsskrift som ikke var registrert i DOAJ. Det var ikke poenget med Bohannons stunt. De som ikke var registrert var tidsskrift hentet fra Bealls liste. Det at antall tidsskrift som ga aksept i DOAJ ikke er mer forskjellig enn det er fra de hentet fra Bealls liste er både overaskende og skremmende selv om det var høyre aksept i røvertidsskriftene. Tallet burde være 0 % aksept i DOAJ-tidsskrift ideelt sett, og i hvert fall langt under en akseptprosent som kan regnes ut til 39,9%.

Frantsvåg skriver videre at DOAJ ryddet opp i sine kvalitetskriterier samtidig som Bohannon gjennomførte sitt studie. Jeg er klar over opprydningen DOAJ har forsøkt å gjøre og ville omtale det i originalutkastet, men det måtte fjernes av plasshensyn. Arbeidet ble angivelig påbegynt i slutten av 2012. DOAJ hevdet da at prosessen var helt selvinitiert. Enkelte forskningsjournalister er uenige, og mener DOAJs prosess mer var et resultat av ytre press (2).

Jeg tror, som Frantsvåg, at DOAJ er bedre nå enn det var før 2013. Samtidig er jeg ikke trygg på eller enig i at DOAJ-tidskrifter holder god nok kvalitet til at der er rimelig at publikasjonskostnader uten videre skal dekkes av offentlige midler. For at DOAJ skal klare å overbevise meg om at de er å regne som et kvalitetsstempel må jeg ha mer håndfaste mål på kvalitet, ikke bare en lovnad om at de har ryddet. Jeg er ikke beroliget av DOAJ’s nåværende krav til indeksering, håndtering av kritikk mot sin organisasjon eller kvaliteten til en del artikler jeg ser i DOAJ-tidsskrift.

Vi må ikke miste fokus; også Open Access-tidsskrift tar også en helt urimelig høy sum for publisering. Deres aksept for artikler må antas å være styrt av muligheten for inntjening. Når kvantitet og ikke kvalitet gir penger i kassen, skal vi være skeptiske til hvordan det ligger an med det sistnevnte.

Litteratur:

1. Hem E. Se opp for røvertidsskrifter. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 1273.
2. Anderson R. Housecleaning at the Directory of Open Access Journals. The Scholary Kitchen. 14.08.2014. https://scholarlykitchen.sspnet.org/2014/08/14/housecleaning-at-the-dire... Lest 14.09.2020.

Suyash Jolly
Om forfatteren

I support open access and would like to see everyone getting access to scientific articles. However, we as scholars have also become irresponsible and mostly thinking about ourselves in this case. Here the question is not: Are commercial publishers making a lot of profit, but why are we as scholars producing content which is read so few number of times that a commercial publisher has to dictate the scholarly community? If we were writing good content which is read by millions of people, we would not have required the commercial publishers (e.g. Today a musician does not require a music label. If their music is good, it can be released on Youtube).

Profit margins are necessary to run journals effectively. We do not want a situation that a journal shut downs as it becomes financially unviable to run it. Could you yourself run a business at 5 % profit margin when the product you are selling has limited commercial value?

A scientific article has limited value for the general public except for people interested in the topic and the academics working in the specific field. A scientific article is sometimes a tribute to the old scholars working in the field i.e. citations to their work and a way to popularise the concepts developed by a niche academic community. There are so many citations to academic friends and self citations that one must question: How would the general public benefit from this content?

Why would be millions of people be interested in reading scientific articles and why would a distributor of the product (i.e. journal) take the risk to promote it when they know that the articles will not be read by more than 2000 people even in 10 years?

The scholarly publishing industry has an average profit margin of 30-40 %. Profit margins differ from industry to industry. Some industries even have negative profit margins but it does not create an alarming situation. Operating at 10 % profit margin for a scholarly publisher creates financial risks in the long run and limited funds available for spending on upgradatian of digital infrastructure and investing in new technologies for journals. Infact, the costs are quite high now than the old model when journals were published in paper. Digital does not mean free. Software engineers who run and maintain the journal digital infrastructure (for 1000's of submissions every year as the number of scholars are increasing) require very high salaries due to their rare skills. There are massive costs for running a journal and profits are required to continuously improve the customer experience.