Forbud mot mottaksleger: kun en symbolseier?

May Brit Lund Om forfatteren

Kommentarer

(2)
Kristin Kornelia Utne
Om forfatteren

Dr. May Britt Lund problematiserer Yngre leger forening (Ylfs) kamp mot stillinger som «mottakslege». Hun løfter videre manglede antall LIS1-stillinger (1).

Vi i Ylf kunne er helt enige i at mangelen på LIS1-stillinger er et stort problem. Det er ikke samsvar mellom antall medisinstudenter, utdanningsstillinger og behov for legespesialister. Norge har god tilgang på leger, men mangler legespesialister i både allmenn- og sykehusmedisin. Det er altså ikke antallet medisinstudenter som er problemet, men at antallet utdanningsstillinger ikke dimensjoneres ut i fra spesialistbehov.

Dette er grunnen til at Ylf, Norsk medisinstudentforening (Nmf) og Legeforeningen har jobbet intenst opp mot myndighetene sikre 200 flere LIS1-stillinger i året. På lengre sikt ønsker vi en fortløpende evaluering av spesialistbehovet, med tilsvarende regulering i utdanningsstillinger (LIS1-2-3). Dette har vi kommunisert i møte med politikere, demonstrert for foran Stortinget, og ikke minst løftet i utallige saker i media. Helsedirektoratet er enige i at 200 nye LIS1-stillinger er nødvendig for å dekke fremtidens spesialistbehov .

Men vi er ikke i mål. Selv om vi har fått noen ekstra stillinger de siste årene, øker ikke myndighetene antallet LIS1-stillinger i takt med behovet for spesialister.

Helse- og omsorgsdepartementet fastsetter antallet LIS1-stillinger, og har dialog med helseforetakene om hvor mange LIS1-leger de kan ta imot. Til tross for at mange sykehus melder om behov for flere LIS1, angir de regionale helseforetakene at de ikke trenger eller har kapasitet til flere LIS1. Foretakene er svært presset på økonomi og selvfølgelig ønsker at nye LIS1-stillinger skal finansieres med friske midler fra staten. Samtidig har finansdepartementet mange andre poster å bevilge midler til.

Det er altså «manglende kapasitet» til å ansette flere LIS1, men behovet for arbeidskraft er stort og avdelingene ansetter derfor «mottaksleger». At disse stillingene skal være faste er ikke et krav fra Ylf, men følger av loven. OUS ble i 2019 dømt i retten for ulovlig midlertidige ansettelse av en mottakslege, da vedkommende ikke fylte en annens fravær .

Ylf er ikke imot at medisinstudenter eller nyutdannede leger tilegner seg erfaring gjennom reelle vikariater i tjenesten. Men vi er svært urolige for en utvikling der det opprettes en rekke stillinger utenom utdanningssystemet som skjuler en overbelastet og underbemannet helsetjeneste. I Danmark arbeider 4500 «reserveleger» på sykehus, en stilling som ikke gir tellende tjeneste i spesialistutdanningen. Jo flere de blir, jo lengre må legene jobbe for å kvalifisere seg til videre spesialistutdanning. Foretakene presser ikke på for flere utdanningsstillinger, de kan drifte sykehusene ved at nyutdannede kolleger gjør forefallende legearbeid.

Hvorfor trenger lungemedisinsk avdeling på Rikshospitalet mottaksleger? OUS, landets absolutt største helseforetak, ansetter 15 LIS1 per halvår, langt færre enn Møre- og Romsdal. Dersom avdelingen faktisk har mange oppgaver som skal og bør løses av nyutdannede leger, hvorfor har de ikke LIS1-stillinger?

Det er dette vi sammen må løfte for å sikre våre kolleger.

Litteratur:

1. Lund MB. Forbud mot mottaksleger: kun en symbolseier? Tidsskr Nor Legeforen 2020. doi: 10.4045/tidsskr.20.0633

May Brit Lund
Om forfatteren

Jeg takker Ylf-leder Kristin Kornelia Utne for kommentarer. Dermed er noe av hensikten oppnådd: Å få Legeforeningen på banen. Bare synd at Ylf-lederen fokuserer på hva Legeforeningen har gjort, i stedet for å diskutere nye, nødvendige tiltak.

Ylf-lederen forsikrer at Legeforeningen har «jobbet intenst opp mot myndighetene» for å løse floken med misforhold mellom antall nyutdannede leger og antall LIS1-stillinger. Fint, det! Men hvilken effekt har det hatt? Også Legeforeningen må bli målt på resultater. For de mange hundre ferdigutdannede legene som ikke har fått turnusplass – og som heller ikke aner om eller når de vil få det – er det resultatene som teller, ikke engasjement og gode intensjoner.

Jeg utfordrer Ylf-lederen til å svare konkret:

• Registreres alle som venter på LIS1-stilling? Hvor mange venter per i dag?
• Bør det iverksettes tiltak slik at de som har ventet lengst blir prioritert?
• Bør en andel av nyopprettede LIS1-stillinger forbeholdes dem som har ventet lengst?
• Bør sykehusene fortsatt velge fritt ved LIS1-ansettelser?
• Bør det fortsatt være fritt frem for nordmenn å studere medisin i utlandet?

Mitt utgangspunkt var følgende absurde situasjon: Å ansette mottakslege i fast stilling, behandle 84 søknader og oppdage at det alle søkerne ønsket og trengte var turnusplass. Nær 80 % hadde eksamen fra utenlandske universitet. Tallene gjenspeiler situasjonen på landsbasis.

Å snakke om LIS1-køen, er feil. For det finnes ikke lenger noen køordning. I en kø kan man i det minste forvente å rykke frem, selv om køen er lang. I dagens system må ferdigutdannede leger kjempe om stillinger på et jobbmarked med plass til under halvparten. Og rådene de får? De må gjøre seg attraktive for arbeidsgiverne. Og skrive gode CV-er. Som om det vil hjelpe? Når den brutale virkeligheten viser at de som får LIS1-stillinger er søkere med norsk legeutdanning, praksis fra vikariater i sommerferier og lokal tilknytning. Etnisk norsk navn og familieforbindelser er også gode kort på hånden. Ingen kurs i CV-skriving kan trumfe vinnerkortene til de som slipper gjennom LIS1-porten. Kanskje kan 200 nye LIS1 stillinger i året løse problemet, helt eller delvis, men det er på lengre sikt. Det hjelper ikke de mange hundre som allerede har vært gjennom flere søknadsrunder uten å komme til intervju. Hva er Ylfs budskap til dem?

Tilslutt. I valg av overskrift tar Ylf-lederen i bruk et lettvint trick for å ta oppmerksomheten bort fra sakens realiteter. «Hvorfor har lungemedisinsk avdeling behov for mottaksleger?» Spørsmålet er en avsporing. Det er ikke det det handler om. Lungeavdelingen på Rikshospitalet er en liten, høyspesialisert avdeling med bare to LIS rotasjonsstillinger. Disse besettes av erfarne LIS3 som ofte har vært konstituerte overleger på lokalsykehus. For at de to LIS-ene skal få best utbytte av tjenesten er det en fordel at de ikke må bruke halve dagen på journalopptak. Mottakslegen får samtidig god trening i pasientundersøkelse, skriving av journal og føring av elektronisk kurve. Helt siden 2008 har både LIS-er og mottaksleger vært fornøyd med ordningen. Heller ikke tillitsvalgte har hatt motforestillinger. Det siste bør være et tankekors.