Et system for studentevaluering av forelesninger ved medisinstudiet i Oslo

Sunneva Stokke, Ingeborg L. Solberg, Per Grøttum, Knut E.A. Lundin, Kristin M. Heggen, Jarle Breivik Om forfatterne

Kommentarer

(2)
Martin Biermann, Ankush Gulati, Thomas Schwarzlmüller, Eirik Søfteland, Robert Gray, Jr.
Om forfatterne

Det er et flott initiativ som Universitet i Oslo (UiO) har tatt for å forbedre kvaliteten i utdanningen av medisinstudenter. Men hvorfor fokuserer UiO kun på forelesninger, et undervisningsformat som er i ferd med å bli utdatert?

I vår egen undervisning fokuserer vi på praktiske ferdigheter og klinisk problemløsning fremfor ren kunnskapsformidling. Plenumsforelesninger har vi erstattet med korte nettbaserte moduler (https://www.uib.no/radionett/nuklear/undervisning). Dette frigjør tid i klasserom til interaktive problembaserte læringsenheter. Flervalgsoppgave-eksamen i nukleærmedisin har vi erstattet med objektiv strukturert klinisk eksamen (OSKE) i 3. studieår og obligatoriske praktiske øvelser i smågrupper i 5. studieår. Ved OSKE i 2018 kunne 96 % av studentene i 3. studieår vise frem og tolke FDG PET/CT hos en pasient med lungecancer med samme bildevisningsprogramvare som er i daglig bruk ved PET-senteret i Bergen.

I vår spørreundersøkelse i 5. studieår var 96 % av studentene enige i at slike obligatoriske praktiske læringsoppgaver hadde fremmet deres læring, mens kun 19 % anga det samme om plenumsforelesninger om emnet. Hos studentene i 6. studieår som hadde blitt undervist i følge den gamle studieplanen uten obligatoriske øvelser var det derimot fortsatt 53 % som så verdi i forelesninger (1). Mens tallene våre er små viser de en betydelig holdningsendring hos studentene under nye og gamle studieplan ved Universitet i Bergen. Ønsker vi å engasjere våre studenter, er vi nødt til å oppgradere våre undervisningsformer.

Litteratur

1. Gulati A, Schwarzlmüller T, du Plessis E, Søfteland E, Gray R, Biermann M. Evaluation of a new e-learning framework for teaching nuclear medicine and radiology to undergraduate medical students. Acta Radiol Open. 2019 Jul;8(7):2058460119860231.

Breivik Jarle, Sunneva Stokke, Ingeborg L. Solberg, Per Grøttum, Knut E.A. Lundin, Kristin M. Heggen
Om forfatterne

Vi takker Biermann et al. for kommentaren og deler fullt og helt deres entusiasme for studentmedvirkning og aktive læringsformer. Vårt felles engasjement kommer bl.a. til uttrykk ved at medisinstudiene ved UiB og UiO i dag samarbeider om å tilby studentene en portefølje av valgfrie emner i studiet – med stort innslag av aktive læringsformer.

Som vi poengterer i artikkelen, er vi absolutt bevisst kritikken og begrensningene knyttet til det klassiske forelesningsformatet. Også ved medisinstudiet ved UiO legger vi derfor mye tid og ressurser i mer studentaktiviserende undervisning. Aktive undervisningsformer som disseksjon, laboratoriekurs og klinisk praksis har historiske røtter tilbake til etableringen av medisinutdanningen i Norge i 1814. I 1996 innførte vi PBL (problem-basert læring) som pedagogisk metode. Vi startet med systematisk ferdighetstrening og OSKE (objektiv strukturert klinisk eksamen) i 2008, og i de senere årene har vi bl.a. innført TBL (team-basert læring) og ultralyd-basert undervisning. Vi er også en stor bidragsyter til den nasjonale porteføljen av e-læring for helseutdanning.

Like fullt utgjør forelesninger fremdeles en betydelig andel av undervisningen, og det var, kanskje ikke så overraskende, denne undervisningsformen studentene så spesielt behov for å evaluere. Dette studentinitiativet ble videreutviklet i nært samarbeid med fakultetsledelsen og fagmiljøene, og har stimulert til konstruktiv dialog om både innholdet og formatet på undervisningen. Slik håper vi å utvikle en stadig mer dynamisk og involverende utdanningsorganisasjon. Poeng med å publisere dette arbeidet er altså ikke å fremheve forelesningen som en foretrukket undervisningsform, men å presentere et eksempel på hvordan studenter, undervisere, administrasjon og ledelse kan jobbe sammen om kvalitetsutvikling i undervisningen.