Riktige prioriteringer ved sepsis

Steinar Skrede Om forfatteren

Kommentarer

(1)
Jon Laake
Om forfatteren

I Tidsskriftets utgave 27. mai 2019 kan vi lese at dødeligheten ved sepsis i norske sykehus er «uakseptbabelt høy», og at «uakseptable behandlingsresultater» skyldes «utstrakt neglisjering av alvorlige infeksjoner i spesialisthelsetjenesten». (1)

Vi leser også om «den autoritative infeksjonsforeningen i USA» som argumenterer mot retningslinjer der samme antibiotikabehandling anbefales til alle med sepsis og at «konsensus om innholdet i Nasjonal retningslinje for bruk av antibiotika i spesialisthelsetjenesten er viktig for å unngå unødig mistro til den.»

Konklusjonen er at dersom alle sykehus sørger for å etterleve målet om å gi antibiotika innen én time «vil [dette] antagelig bedre prognosen for mange pasienter.» Det står nemlig om livet.

Uthevelsene er mine. En omskriving av ovenstående kunne lyde omtrent som følger:

«Det er fortsatt uklart om dødeligheten ved sepsis i norske sykehus er høyere eller lavere enn forventet, og om sen oppstart av antibiotikabehandling har vært en medvirkende årsak til evt overdødelighet hos norske pasienter med sepsis, eller om andre faktorer også har spilt en rolle.» (2)

«Retningslinjer for behandling ved sepsis har vært gjenstand for begrunnet kritikk både her hjemme og utenlands. For at slike retningslinjer skal vinne almen aksept er det en forutsetning at de bygger på beste tilgjengelige evidens». (3)

«Det gjenstår å dokumentere at antibiotikabehandling gitt innen én time etter innleggelse i sykehus vil påvirke prognosen til disse pasientene, men med dagens «antibiotikaveileder» vil mange pasienter bli eksponert for toksiske legemidler uten dokumentert gevinst». (4,5)

Sepsis er livstruende organsvikt som følge av dysregulert vertsrespons ved infeksiøse tilstander. Pasientpopulasjonen er preget av betydelig heterogenitet, og det er selvsagt ikke slik at sykdommen oppstår idet pasientene ankommer sykehuset. Mange pasienter vil fortsatt dø fordi vi uansett er for sent ute. For andre spiller det sannsynligvis mindre rolle fordi tilstanden simpelthen ikke er utløst av mikrober som er følsomme for antibiotika, eller fordi kirurgisk sanering er den eneste adekvate tilnærmingen.

Ingenting av dette er ukjent for forfatteren, og jeg vil applaudere både hans innsats ved Helsetilsynets gjennomgang av sepsisbehandlingen ved norske sykehus, og også hans engasjement for denne pasientgruppen generelt. En noe forsiktigere bruk av karakteristikker ville neppe svekket budskapet.

Litteratur:

1.     Skrede S. Riktige prioriteringer ved sepsis. Tidsskr Nor Laegeforen. 2019 May 28;139(9).

2.     Nielsen AB, Thorsen-Meyer H-C, Belling K, Nielsen AP, Thomas CE, Chmura PJ, et al. Survival prediction in intensive-care units based on aggregation of long-term disease history and acute physiology: a retrospective study of the Danish National Patient Registry and electronic patient records. The Lancet Digital Health. 2019 Jun 1;1(2):e78–e89.

3.     Vandvik PO. Har vi troverdige retningslinjer for klinisk praksis i Norge? Tidsskr Nor Laegeforen. 2018 Feb 20;138(4).

4.     Singer M. Antibiotics for Sepsis: Does Each Hour Really Count, or Is It Incestuous Amplification? Am J Respir Crit Care Med. American Thoracic Society; 2017 Oct 1;196(7):800–2.

5.     Paul M, Lador A, Grozinsky-Glasberg S, Leibovici L. Beta lactam antibiotic monotherapy versus beta lactam-aminoglycoside antibiotic combination therapy for sepsis. Cochrane Anaesthesia, Critical and Emergency Care Group, editor. Cochrane Database Syst Rev. 2014 Jan 7;90(1):CD003344.