StatMed – den nye oljen?

Mette Kalager Om forfatteren

Kommentarer

(6)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Karita Bekkemellem
Om forfatteren

«Vi spør oss hva Norge skal leve av etter oljen. En mulighet er å bli eier av et globalt, etisk og rettferdig drevet legemiddelfirma», skriver Mette Kalager i denne artikkelen i Tidsskriftet. Vi anerkjenner problemstillingene som tas opp i denne artikkelen, men har noen kommentarer til løsningen som foreslås. Legemiddelproduksjon krever store investeringer i bygg og i utstyr. Det stilles strenge kvalitetskrav til selve produksjonslokalet, noe som gjør denne typen fabrikkbygg dyrere enn mange andre fabrikklokaler. I tillegg er selve driften av produksjonsprosessen særdeles krevende med tanke på kvalitetskrav. Såpass krevende at Folkehelseinstituttet valgte å legge ned vaksineproduksjonen sin. Det kostet for mye å opprettholde kvalitetskravene til at det ble bærekraftig. Vi har også eksempler fra norske generika-produsenter som har lagt ned produksjonen av samme grunn, som Alpharma på Skøyen og Weifa i Kragerø.

Hvis man i tillegg skal utvikle egne legemidler på statens risiko blir bildet enda mer komplekst. Da må man gjøre store investeringer også i klinisk utprøving og kvalitetssikring av produktene i mennesker - noe som har høy risiko for suksess og som krever mye kapital.

Dette er kanskje ikke den beste måten å bruke offentlige penger på. Det er tvilsomt at det finnes offentlige aktører som kan fremstille nye legemidler til den kvalitetsstandarden som kreves. Produksjonsenheter for lokale/nasjonale formål, og i mange tilfeller en liten pasientgruppe, er neppe kostnadseffektiv investering, og anses som helt urealistisk å gjennomføre.

Alternativt kan staten bruke sin innkjøpsmakt og gjennom offentlige anskaffelser utnytte eksisterende produksjonskapasitet i Norge. For eksempel har legemiddelprodusenten Curida i Elverum inngått en avtale med det norske forsvaret om å produsere enkelte legemidler for beredskap. Staten bør også vurdere å investere i basis infrastruktur for steril produksjon og tidlig fase-produksjon som kan dra forskningsprosjekter over i industriell fase. Life Science Catapult er et slikt tidlig fase-produksjonssenter. En annen mulighet er å "kjøpe seg inn" i eksisterende produksjonsselskaper og utvide eksisterende produksjon under en offentlig-privat samhandlingsavtale. Slike avtaler kan inngås med flere aktører som hver har ulike produksjonsteknologier. Ulike typer legemidler krever som regel særegen produksjonsteknologi.

I bransjeforeningen LMI er det i dag 11 bedrifter med produksjonskapasitet. Man kunne undersøkt om noen av disse kunne vært egnet for avtaler om offentlig legemiddelproduksjon.

Det er selvsagt ikke mulig å forebygge alle legemiddelmanglene gjennom nasjonal produksjon. Men ut fra en beredskapstankegang kan det være klokt at enkelte kritiske viktige legemidler produseres i Norge. Et eksempel på det er penicillin. Resistensproblematikk tilsier at man helst bør bruke antibiotika som penicillin. Hensyn til resistens-problematikk og -beredskap taler for at det bør være produksjon av penicillin i Norge. Dette bør skje gjennom et offentlig-privat samarbeid i dialog med dagens produksjonsmiljøer. LMI vil oppfordre til at det gjennomføres en utredning av mulighetene for produksjon av penicillin i Norge.

Anita Aalby
Om forfatteren

Hvis vi hadde vært redd for ny teknologi, manglende kunnskap og investeringer i store prosjekter, ville vel aldri Norge fått oppleve oljeeventyret?

Bekkemellem synliggjør motforestillinger som nok var høyst relevante i forbindelse med starten på oljeeventyret også.
Think big – not small!

Olav Flaten
Om forfatteren

Mette Kalager vil etablere StatMed og kjøpe opp legemiddelfirmaer med kompetanse og patenter. StatMed skal bli verdensledende.
Astra Zeneca (AZ) har en markedsverdi på ca 82 milliarder NOK, og har en markedsandel i Norge på mellom 4 og 5 %. Skal vi få en noenlunde dekning av alle legemiddelområder og alle kunnskapsområder for StatMed, må vi kjøpe mange AZ. Og jeg tror neppe AZ er til salgs. I hvertfall ikke til 82 milliarder. Kanskje kunne vi få kjøpt AZ ved en "hostile take over" for 100-110 milliarder, noe som ville skaffe jobb til en flokk advokater i et par år.
Hvis Kalager mener oppkjøpet skulle være av små firmaer uten produkter, eller med små produkter, er veien fram uendelig og håpløs.
StatMed skal også bidra med globalt ansvar, utvikle nye antibiotika, og gi oss billigere legemidler og vaksiner. Regnestykket og tidsperspektivet for Kalagers StatMed er for meg komplett ubegripelig.
Kalager mener også at vi har infrastrukturen. Er det noe vi i Norge absolutt IKKE har, så er det infrastruktur for legemiddelindustri og legemiddelutvikling. Der er vi på bar bakke.
Kalagers drøm ble publisert på redaksjonell plass i Tidsskriftet. Den burde stå som et debattinnlegg. Er det virkelig redaksjonens overbevisning at denne ideen var troverdig og evidensbasert?
Det positive er at det sikkert var godt ment.

Geir Hoff
Om forfatteren

Det å være helt avhengig av legemiddelproduksjon i land som vi ikke har et veldig nært forhold til, og som vi periodevis har et spent forhold til, gjør oss ganske sårbare. Dette har vel også begynt å gå opp for noenhver under opptrappingen av USAs handelskrig med Kina - kombinert med de aktuelle problemene med legemiddelmangelen. En sårbarhetsanalyse bør ligge til grunn for statlige grep for å løse dette problemet - gjerne i samarbeid med legemiddelindustrien. Men - den sårbarheten vi ser nå, må reduseres. StatMed vil møte tilsvarende opposisjon mot dette som Statoil hadde i forhold til Shell, BP osv..

Mette Kalager
Om forfatteren

StatMed – den nye oljen har vært en av Tidsskriftets mest leste artikkel siden den ble publisert den 27.mai. Mange har tatt kontakt, og alle har vært entusiastiske.

Bortsett fra Karita Bekkemellom og Line Walen fra Legemiddelindustriforeningen (LMI), en bransjeforening som har som formål å ivareta medlemmenes interesser, og Olav Flaten, som i mange år jobbet for GlaxoSmithKline. De argumenterer med at legemiddelproduksjon krever store investeringer, stiller strenge krav til produksjon, er en krevende bransje og at det er ikke «vanlig med statlig legemiddelutvikling» (1).

De fremsynte menn på 1970 tallet, lot seg ikke stoppe av hva som var vanlig. Akkurat på samme måte bør vi nå tenke langsomme tanker. Vi må tenke nytt – men ikke helt nytt. Vi vet allerede hvordan vi kan opprette og drifte et statseid selskap i en krevende bransje - der det stilles strenge krav til produksjon, innovasjon og nytenkning.

 I 2016 var 27 av verdens 100 største selskaper statseide (2). Det er ikke uvanlig for staten å eie selskaper (den eier allerede 74), eller at disse tjener penger (3).

Som Statoil vil StatMed krever store investeringer, og staten må tilføre StatMed midler i en oppstartsfase. Men legemiddelbransjen har store overskudd til tross for at det er en krevende bransje med strenge krav til produksjon. De 25 største selskapene hadde en profittmargin på rundt 20%, dobbelt så mye som Statoil (4, 5). På sikt burde det være med enn nok penger i StatMed til at vi nå bør investerer i det.

Regjeringen la nylig frem en stortingsmelding om helsenæringen (6). Meldingen identifiserer flere forhold der StatMed kan være en mulig løsning: Tettere samarbeid mellom næring og helsevesen, flere kliniske studier i Norge, og flere patenter som utvikles i det offentlige helsevesenet som kan kommersialiseres med StatMed.

StatMed kan bidra til raskere og enhetlig utvikling av datasystemer for identifisering av interesserte pasienter for klinisk utprøving basert på kliniske opplysninger hentet fra journalen.  Om pasienter samtykker til utprøvning av ett legemiddel, kan pasienten direkte inkluderes i StatMed studier. Vi kan bruke plattformen til å randomisere pasientene og utveksle informasjon som bivirkninger og uønskede hendelser direkte med pasientjournal.

Norge har høyt utdannet arbeidskraft med i internasjonal sammenheng lave lønninger (6). Dette kan være ett av mange konkurransefortrinn i StatMed.

Dagens Næringsliv skrev i 2009 at «Norge i det 21. århundret ville vært helt annerledes hadde det ikke vært for noen få og framsynte menn» i starten av oljeeventyret (7). La oss ikke stoppes av nærsynte menn og kvinner i 2019.

Referanser: 

1) Line Walen blogg. Er statlige legemiddelfirma realistisk? Dagens Medisin 06.06.2019 https://www.dagensmedisin.no/blogger/line-walen/2019/06/06/er-statlig-legemiddelfirma-realistisk/ (11.06.2019).

2) State-Owned Multinationals. Governments in Global Business. Journal of International Business Studies 2018. ISBN 978-3-319-51714-8

3) Regjeringa.no. Statlig eierskap https://www.regjeringen.no/no/tema/naringsliv/statlig-eierskap/id1336/ (12.06.2019)

4) United States Government Accountability Office. Report to Congressional Requesters. Drug Industry Profits, Research and Development Spending, and Merger and Acquisition Deals. November 2017. GAO-18-40. https://www.gao.gov/assets/690/688472.pdf

5) Macrotrends. https://www.macrotrends.net/stocks/charts/EQNR/statoil/profit-margins (14.06.2019)

6) Stortingsmelding nr 18 (2018-2019) Helsenæringen – sammen om verdiskapning og bedre tjenester. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-18-20182019/id2639253/sec1 (12.06.2019)

7) Lille julaften 1969 forandret livene våre Dagens Næringsliv 22 12.2009. https://www.dn.no/lille-julaften-1969-forandret-livene-vare/1-1-1413773 (11.06.2019)

Olav Flaten
Om forfatteren

Mette Kalager har i sitt tilsvar til mitt innlegg beveget seg litt bort fra sitt opprinnelige innlegg. Der skrev hun nemlig at staten skulle kjøpe opp legemiddelfirmaer med kompetanse og patenter. Videre at StatMed skulle levere vaksiner, antibiotika og andre legemidler, og ikke bare produsere generika, men også utvikle nye legemidler.
Av hele mitt hjerte skulle jeg ønske det samme, men jeg er realist. Jeg mener også at prisen på en del nye legemidler har vokst ut av proporsjoner, men det er en helt annen debatt, med andre bakenforliggende mekanismer.
I sitt tilsvar kobler hun meg til argumentene framsatt av LMI, dette er ikke riktig. Statlig involvering i legemiddelindustri er ikke en umulighet. Den franske regjering var i sin tid sterkt involvert i dannelsen av Sanofi, da det franske Sanofi-Pasteur kjøpte opp tyske Hoechst. Dette var for å skape en «motpol» mot den sterke britiske dominans på det europeiske markedet. Og jeg mener selvsagt ikke at man skal la seg stoppe av hva som er vanlig.
I sitt opprinnelige innlegg skrev hun at «priser skulle fastsettes etter behov og samfunnsnytte, og ikke bare etter gevinstmaksimering». Bra tenkt, men da forsvinner mye av profittmarginen hun framhever i sitt tilsvar. Det forenkler ikke den finansielle siden av forslaget.
Kalagers velmente forslag har den mangelen at hun ikke har gitt oss en ide om hva staten skal kjøpe, eller hvordan. I mine øyne må man kjøpe selskaper som har produksjon av legemidler, og kompetanse innenfor legemiddelutvikling. For StatMed må ha produkter å selge, og mange produkter, innenfor mange sykdomsgrupper hvis man skal ha den profittmargin hun forespeiler og samtidig dekke helsevesenets behov. Hun ønsker seg et selskap som er ledende både på generika, nye antibiotika, nye patenterte legemidler, og vaksiner. Dette er så ambisiøst at jeg får ikke tids- og økonomiperspektivet til å stemme. Videre, selv ikke de aller største legemiddelselskaper er hver for seg representert innenfor alle disse områdene, ergo må man gjøre en masse oppkjøp. Jeg ville være takknemlig om Kalager kunne gi leserne mer konkrete og håndfaste forslag, ikke bare velmente ønskemål.
Jeg er ikke nærsynt, men kanskje langsynt.

Olav Flaten