Manipulasjonsteknikker ved nakkeasymmetri hos spedbarn

Kjetil G. Brurberg, Kristin Thuve Dahm, Ingvild Kirkehei Om forfatterne

Kommentarer

(2)
Elisabeth Skjetne, Ketil Motzfelt Klem
Om forfatterne

Konklusjon deres er: ”Siden dokumentasjonen er basert på et lite antall studier med få deltagere, er det vanskelig å trekke sikre konklusjoner, men våre funn understøtter ikke bruken av manipulasjonsteknikker i behandling av spedbarnsasymmetri”. Det synes ikke å være grunnlag for en slik generalisert konklusjon/anbefaling på basert på de tre studiene artikkelen gjennomgår.
Jeg, Elisabeth Skjetne, er fysioterapeut i hjem og barnehager i Bærum, med klinisk erfaring fra barn med asymmetri fra 0-6 år. Jeg henviser mange spedbarn med asymmetri til manuell terapeut. Det gjelder særlig babyer/barn med skjevhet i øvre nakkeledd og tilhørende dislokasjon i bekkenledd. Jeg opplever en raskere tilgang på en symmetrisk og koordinert motorikk når de får manuell terapi, noe som gir dem et nødvendig grunnlag for senere utvikling av motorikk, persepsjon og sosialt.
Det som er trist, er å møte barn, som har hatt vanlige helsekontroller, som henvises når de er 2-5 år gamle. Det typiske er at ingen forstår hva som er i veien. Ofte er barna oppvakte, men kan streve med uro, fysisk utagering, søvn, grov- og finmotorikk, påkledning, språk, tegning, lek med andre barn. De kan ha store ekstra ressurser i barnehagen og flere utredninger bak seg. Jeg har til enhver tid 5-6 av disse barna til oppfølging. De blir ofte oppdaget av barnehagen. De er mine favorittbarn: Det er god prognose når leddene er korrigert.
Jeg har noen enkle sjekkpunkter: Ansiktsvending i mageleie: Når barnet vender ansiktet den ene veien går bevegelsen lett, men anstrengt motsatt vei. Asymmetri i nakkehudfoldene er vanlig. Ved tilhørende dislokasjon i bekkenledd; barnet klarer ikke å hoppe med samlede ben. Det kan stå på det ene benet, men streve veldig på det andre. Sykling på tohjulssykkel er vanskelig; de bikker hodet og holder skjevt på styret. Inspeksjon av holdning viser skjevheter som har forplantet seg nedover. En 4-åring sa at det ble en "kræsj" når han så den ene veien, men ikke motsatt vei.
Jeg har samarbeidet med Barne- og ungdomspsykiater Ketil M.Klem som også gjør disse enkle undersøkelsene, og han finner stadig skolebarn med samme skjevheter i nakke og bekken. Disse barna får også manuell terapi med gode resultater. Men skjevutvikling som har stått lenge, har skapt spor som tar lang tid å rette opp.
Etter manuell terapi trengs muskulær opptrening av symmetri, balanse og koordinasjon. Noen ganger skjer en markant bedring, noen ganger tar det lengre tid. Barna trenger fortsatt spesialpedagogisk hjelp. De har hatt opplevd å ikke mestre på flere områder og har engstelse i forbindelse med dette. Rolleleken deres likner traumatiserte barns lek, og de har stort behov for å bli sett.
Det er da fortvilet med fagartikler som til tross for manglende forskning å vise til, er med på å vanskeliggjøre dette kliniske viktige arbeidet ved å gi foreldre og fagpersoner unødig skepsis.

Kjetil G. Brurberg, Kristin Thuve Dahm
Om forfatterne

Takk for kommentarer til artikkelen om manipulasjonsteknikker ved nakkeasymmetri hos spedbarn. Kommentarene gir oss mulighet til å dele flere refleksjoner og presiseringer. Artikkelen vi har publisert er en systematisk oversikt, det vil si at vi oppsummerer forskning om et avgrenset tema. Vi ønsket å finne svar på om manipulasjonsteknikker er et effektivt virkemiddel i behandlingen asymmetrier hos spedbarn. Vi fant at forskningen ikke gir et sikkert svar, men også at det lille som finnes av forskning ikke bygger opp under hypotesen om at spedbarn vil ha nytte av slik behandling. Konklusjonen i en systematisk oversikt skal være informert av tilgjengelig forskning, og konklusjonen gir dermed seg selv, men konklusjonen må selvfølgelig revurderes dersom det dukker opp ny forskning.

I sin kommentar uttrykker Skjetne og Motzfelt Klem bekymring for «fagartikler som til tross for manglende forskning å vise til, er med på å vanskeliggjøre dette kliniske viktige arbeidet ved å gi foreldre og fagpersoner unødig skepsis». Til det vil vi si at mangelen på forskning er høyst reelt, og at det er viktig at foreldre får informasjon om dette før de treffer beslutninger om behandling på vegne av sine barn. Sunn kunnskapsbasert praksis bør bygge på preferanser, forskning og erfaring. Alene kan erfaring og teorier være dårlige veivisere.