Diagnostikk av hyperkinetisk forstyrrelse hos barn i Norge

Pål Surén, Anne Gjertrud Thorstensen, Marit Tørstad, Petter Espeseth Emhjellen, Kari Furu, Guido Biele, Heidi Aase, Camilla Stoltenberg, Pål Zeiner, Inger Johanne Bakken, Ted Reichborn-Kjennerud Om forfatterne

Kommentarer

(2)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Bjarne Bråtveit
Om forfatteren

Forfattarane skriv at "all forskning på hyperkinetisk forstyrrelse baserer seg på diagnosekriteriene som er utviklet til forskningsbruk, og det er derfor viktig at de også brukes i klinisk praksis". Vidare skriv dei at "vi mener det også bør inngå i den nasjonale retningslinjen, da diagnosekriteriene gir en god og nødvendig støtte i diagnostikken". Diagnosekriterier er heilt nødvendige for å sikre mest mogeleg like pasientgrupper i forskning, men diagnosekriteria er symptom og funn for å identifisere pasientar med ein sjukdom der me ikkje kjenner patologien som er årsaka til sjukdomen. Me har ikkje ein diagnostisk gullstandard med bakgrunn i patologi, og det vil være svært usannsynlig og eineståande innan medisinsk diagnostikk at diagnostiske kriterier basert på symptom har ein sensitivitet på 100 %. Det betyr at dersom diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse berre skal brukast på dei som stettar forskningskriteria vil det medføre at nokre pasientar som høgst sannsynleg har hyperkinetisk forstyrrelse ikkje vil få diagnosen, og heller ikkje få eit relevant behandlingstilbod. Komorbiditet kompliserar og ofte diagnostiseringa, og diagnosen er ikkje alltid like objektiv. Denne gruppa som ikkje stettar forskningskriteria, kan ha like stort behov for hjelp, og etter mi erfaring like stor nytte av medikamentell behandling som dei som stettar forskningskriteria. Det er difor viktig med ei pragmatisk holdning til diagnosen for å sikre at alle med hyperkinetisk forstyrrelse får tilbod om hjelp og eventuelt prøvd medikamentell behandling. Systematisk utprøving av medikamentell behandling under nøye observasjon av effekt, og seponering ved manglande effekt er etter mi erfaring like uproblematisk og ufarleg for denne gruppa som ikkje stettar forskningskriteria som for gruppa som stettar forskningskriteria, der ein og vil oppleve manglande effekt av medikamentell behandling. For å sikre alle med hyperkinetisk forstyrrelse rett behandling er det etter mi meining viktig at forskningskriteria blir brukt som eit hjelpemiddel, og at å stette desse kriteria ikkje er eit absolutt krav for å stille diagnosen.

Pål Surén, Ted Reichborn-Kjennerud
Om forfatterne

Vi takker Bjarne Bråtveit for kommentaren til artikkelen vår. Vi er enige med ham i at det ikke skal være et absolutt forbud mot å bruke diagnosen hyperkinetisk forstyrrelse selv om ikke alle diagnosekriteriene er oppfylt. Man bør imidlertid være svært forsiktig med å bruke diagnosen på personer som ikke tilfredsstiller diagnosekriteriene. Disse kriteriene er grunnlaget for alle studier som er gjort av hyperkinetisk forstyrrelse. Dermed utgjør de også grunnlaget for hvordan diagnosen skal brukes i klinisk praksis. Det finnes ingen klinisk diagnose som representerer noe annet enn den forskningsbaserte diagnosen. Hvis klinikere bruker diagnosen på andre enn de den opprinnelig er ment for, beveger de seg ut i terreng hvor det ikke finnes evidens for at behandling virker. I slikt terreng kan en «pragmatisk» holdning til diagnosen fort bli «slepphendt». Vi mener derfor at alle som utreder og diagnostiserer hyperkinetisk forstyrrelser må forholde seg aktivt til diagnosekriteriene og ha en solid begrunnelse for å eventuelt avvike fra dem.