Annonse
Annonse

Anbud på hivlegemidler er ikke faglig begrunnet

Marius Trøseid, Ingvild Nordøy, Børre Fevang, Pål Aukrust Om forfatterne

Kommentarer

(2)
Leif-Ove Hansen
Om forfatteren

Det er med stor glede jeg leser at flere infeksjonsleger nå sier klart fra hva de synes om anbud på hivlegemidler. Fra pasientperspektivet er dette anbudet med på å sette hivbehandlingen i Norge i en nedadgående spiral, der prinsippet om best mulig behandling blir satt til side.
Det har vært et ensidig fokus på pris i denne anbudsprosessen.

Samtidig er det å likestille alle hivbehandlinger som likeverdige så lenge de holder virusnivået nede, men det blir som å sammenligne epler og appelsiner. Medisinbytter for pasienter med kroniske sykdommer på livslang behandling som kun er begrunnet ut fra økonomi er uforståelig, og enda verre når det legges opp til at anbud skal utlyses hvert eller annethvert år. Utgangspunktet i dag er at hivpositive pasienter er på en vellykket behandling uten bivirkninger. Nå skal alle spørres om å bytte til billigere medisiner som kan forårsake bivirkninger og som uansett vil kreve ekstra oppfølging. Vi som pasienter skal dermed bruke egen helse, tid og ressurser som innsats for å spare penger slik at det blir mer til annen behandling. At overføringene alt er kuttet i statsbudsjettet og at det dermed ikke tilfaller noe mer til helse er visst ikke relevant. Er det dette Stortingets ønske rundt anbud?

Som brukerrepresentant med observatørstatus i spesialistgruppen som lagde anbudet, kjenner jeg igjen mange av de innvendingene som Trøseid og hans kollegaer nevner i sin debattartikkel. Det at én-pillebehandling ikke tilegnes noen egenverdi av infeksjonslegene i spesialistgruppen var for meg underlig. De samme legene har i over 10 år fortalt meg og andre pasienter hvor flott én-pillebehandlingene er og at vi burde bruke dem. Det har også for mange pasienter blitt vanskelig å nå ha full tillitt til legene, når spørsmålet om bytte ikke har som mål å være best mulig behandling, men for å spare penger.

Jeg er helt enig i at bruken av anbud må stoppes. Det må finnes bedre modeller for å ivareta god hivbehandling, og samtidig få ned kostanden. Det var for eksempel fullt mulig å bytte til generiske legemidler innenfor blåreseptordningen, da hadde man sluppet å bruke millioner på anbud. Samtidig hadde man latt infeksjonslegen og pasienten velge den behandlingen som var best for pasienten. Man må også sørge for at nye hivbehandlinger blir tilgengelig for pasienter og ikke stoppes av beslutningsforum på grunn av pris. Dette vil på sikt gjøre Norge til et usikkert marked for legemiddelfirma å selge nye legemidler.

Det er et betimelig å stille seg spørsmålet hvor mye en skal spare? Skal hivpositive ofre vår helse i alderdommen for innsparinger på kort sikt? Vi pasienter er igjen de som blir skadelidende, når Helseforetakene skal spare penger på legemidler som holder oss friske, smittefri og i live. Jeg håper legene i spesialistgruppa for anbud på hivlegemidler setter en stopper for nye anbud. Jeg kan ikke forstå hvordan de faglig kan forsvare en ny runde.

Torgun Wæhre, Frank Olav Pettersen
Om forfatterne

Vi vil berømme at Marius Trøseid og medforfattere tar opp temaet om hivmedikamenter på anbud til debatt, og vil også gi vår støtte til kommentaren fra styreleder Leif-Ove Hansen i HivNorge. Siden de nye anbudsreglene ble innført første september i år har vi som hivleger hatt plikt til å ta opp endringer til billigere hivmedikamenter med pasientene. Vår personlige erfaring fra de siste månedenes konsultasjoner ved hivpoliklinikken er at svært få pasienter ønsker å skifte behandling. De fleste pasientene får kombinasjonsbehandling med én tablett om dagen og er veldig fornøyd med dette. Mange har en historie der de tidligere var nødt til å bruke flere tabletter daglig, dels med ubehagelige bivirkninger. Som Hansen skriver, har de fleste fått anbefalt forenklet behandling av sin hivlege for kun få år siden, og stiller seg uforstående til at de nå skal skifte tilbake til flere tabletter. Å bruke kun én tablett daglig er også mer diskret og lettvint når man skal på reise, eller bor tett på mennesker som man ikke vil dele sin hivstatus med, som for eksempel på asylmottak eller i bofellesskap.

Som Trøseid og medforfattere skriver, er også tiltak som reduserer det totale antallet piller gunstig for god etterlevelse. Mange pasienter er redd for nye bivirkninger og er også negative til de ekstra kontrollene og blodprøvene slike medikamentbytter vil innebære. De aller fleste pasientene har travle liv med jobb, familie og andre forpliktelser, og ønsker ikke å bruke mer tid på legekonsultasjoner enn det som er nødvendig. Disse ekstrakontrollene vil dessuten medføre (unødvendig) økte kostnader for helseforetakene stikk i strid med anbudsordningens intensjon om å redusere dem. Det er også meningen at anbudene skal utlyses på nytt hvert eller annenhvert år slik at prosessen må gjentas med tilsvarende hyppighet. Vi stiller spørsmålstegn ved den bebudede innsparingseffekten av dette.

Vår oppfatning er derfor at det i tillegg til at det for mange pasienter er gode medisinske grunner til ikke å endre behandling til de såkalte anbudsvinnerne, også er en rekke psykososiale og praktiske hensyn som bør vektlegges. Å bruke konsultasjonstiden på poliklinikken til å argumentere for og eventuelt presse fram et medikamentbytte som pasienten ikke ønsker, er demotiverende, og går i verste fall utover lege-pasient-forholdet og pasientenes tillit til oss som behandlere.

Politikere og helsemyndigheter er opptatt av «pasientenes helsetjeneste», og at pasient og helsepersonell ved samvalg samarbeider om å treffe beslutninger om utredning, behandling og oppfølging. Samvalg er forankret i pasient- og brukerrettighetsloven, flere stortingsmeldinger samt oppdragsdokument fra Helse- og omsorgsdepartementet (1). Det er selvfølgelig ønskelig å få ned medikamentkostnader, også for hivmedisiner, men vi mener at systemet med hivmedisiner på anbud gir et dårligere behandlingstilbud til norske hivpasienter og at systemet bør avvikles.

Litteratur
1. Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63 (10.12.18)