Legeprofesjonens (kosm)etiske problem

Henrik Vogt, Andreas Pahle Om forfatterne

Kommentarer

(3)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Jarl Arvid Bunæs
Om forfatteren

Kosmetisk kirurgi er en subspesialitet som utføres av plastikkirurger, øre-nese-halsleger og i mindre grad andre kirurgiske spesialiteter. Denne type kirurgi står ikke høyt i kurs hos fastlegene Henrik Vogt og Andreas Pahle. De spør om en kosmetisk kirurg i det hele tatt kan bli regnet som lege. Jeg mener ja.

En stor del av den estetiske kirurgi er også rekonstruktiv, for eksempel leppe-ganeoperasjoner, utstående ører, korreksjoner etter traumer, arrkorreksjoner for eksempel som følge av acne, funksjonell- og kosmetisk nesekirurgi, ansiktsløft, øyelokkskirurgi.

Dagens skjønnhetsbegrep er ikke skapt av kosmetiske kirurger. Skjønnhetsbegrepene har eksistert til alle tider, lenge før kosmetiske kirurger så dagens lys.Ved vår klinikk har vi løpende evalueringer av operasjonens innvirkning på livskvalitet. Nesten samtlige er fornøyd.
Jeg tror Vogt og Pahle mangler kunnskap om vår arbeidshverdag og -metoder. Korreksjon av utstående ører har vært utført ved norske sykehus i en manns alder. Bør henvisning til psykolog være alternativet der et barn mobbes for utstående ører?

Hva er forskjellen på å korrigere utstående ører og en spesiell neseform, manglende hake eller dobbelthake, tunge øyelokk, acnearr? Hvordan kan man utøve god medisin når en pasient henvises for mobbing, kanskje på grunn av alvorlige depressive symptomer og har sluttet på skolen på grunn av mobbing for eksempel for svært spesielle neser?

De aller fleste som kommer til oss kommer ikke for å bli vakre. De vil se "normale" ut.

Henrik Vogt, Andreas Pahle
Om forfatterne

Øre-nese-hals-lege Jarl Arvid Bunæs mener at «kosmetiske kirurger» er leger. Hans mest sentrale påstand lyder slik: «Dagens skjønnhetsbegrep er ikke skapt av kosmetiske kirurger». Det er sant at skjønnhetsbegrepet ikke er skapt av kosmetiske kirurger alene, men legene er en helt nødvendig faktor for at et «skjønnhetsmarked» kan bli realisert. Alle leger skaper markeder i kraft av å tilby medisinske tjenester, såkalt tilbyderstyrt etterspørsel. Det markedet Bunæs´ bransje skaper er et marked av uhelse bestående av misnøye med egen kropp. Den kosmetiske kirurgen hjelper dermed pasientene med den kosmetiske misnøye de delvis selv har skapt. Enkeltstående fornøyde pasienter eller forskningsartikler om bedret livskvalitet endrer ikke det ubehagelige faktum at problemet langt på vei er legeskapt – en form for skade påført av leger.

Bunæs bruker det vi har kalt «gråsoneargumentet», for eksempel at utstående ører skal legitimere mer vidtfavnende kosmetiske inngrep. Men er det riktig at bransjen kun behandler «gråsonepasienter»? Er det en gråsone når Bærum Plastikk-kirurgi, der Bunæs jobber, annonserer på sine hjemmesider at «ansiktsløft vil føre til at du ser yngre ut og føle deg mer vel. Hensikten er å se fresh ut i din egen alder». Et usagt premiss er dermed at mennesket som kommer til Bunæs, ikke ser spesielt «freshe» ut for sin egen alder. «Du skal føle deg vel med deg selv – da vil også de i dine omgivelser føle seg vel», reklamerer Bunæs og kollegene. For det første har ikke de kosmetiske kirurgene dekning for at behandlingen de tilbyr gir grunnleggende bedre selvfølelse over tid. For det andre, skal man kommunisere overfor pasienter at deres omgivelser ikke har grunn til å føle seg vel i deres nærvær på grunn av et rynkete ansikt?

Bunæs skriver: «De aller fleste som kommer til oss kommer ikke for å bli vakre. De vil se ‘normale’ ut». Men hva er «normalt»? Hva gjør det med pasienter at legen ikke støtter dem i at de er bra nok, men bekrefter følelser av abnormalitet? «Bør henvisning til psykolog være alternativet der et barn mobbes for utstående ører?», spør Bunæs. Nei, psykologbehandling er muligens ikke riktig alternativ, men slik som skolevesenet for tiden gjør, er det mulig å angripe mobbing på andre måter enn på operasjonsbordet. Kirurgi kan nok gi midlertidig lindring for den enkelte, men intoleransen som ligger til grunn for mobbingen, gjør mobbingen bare verre ved å sende et signal om at ørene faktisk er problemet. Individets underliggende selvfølelse styrkes ikke. «Målet er å skape et naturlig utseende øre, som ikke fanger mer oppmerksomhet enn øret normalt skal gjøre», skriver Bunæs og kolleger på sine hjemmesider. Hvor mye oppmerksomhet skal et normalt øre fange? Gir han uttrykk overfor barna han tar inn i sin praksis og operer at de «ikke har normalt utseende ører»?
Eksempelet med utstående ører viser nettopp hvordan kirurgi kan flytte normalitetsbegrepet.

Torbjørn Ekroll
Om forfatteren

Mange privat-praktiserende leger gjør sikkert utmerket jobb med sine plastiske korreksjonsoperasjoner. Men mye kan sies om emnet. Takk til Vogt og Pahle som tar opp emnet.

Slik som jeg ser det, er det ikke rekonstruktiv kirurgi ved eks. leppe-ganespalte, korreksjon etter traumer eller øyelokskirurgi som er problemet, men om samfunnet skulle være forpliktet til å betale for rene skjønnhetsoperasjoner som for eks. forstørring av mammae og kosmetisk ansiktsløftning. Det å få forstørrede mammae er oftest en ren skjønnhetsoperasjon som ved amming kan være mer til skade enn til gavn, og er neppe medisinsk begrunnet. En reduksjon av mammae kan derimot være til medisinsk hjelp for dem som har betydelige ryggplager grunnet tunge bryst. Slik kan det og bør det vurderes i alle tilfeller der videre medisinsk behandling kommer på tale. Legen som henviser, må derfor kunne gi en medisinsk begrunnelse for videre behandling.

Det er etter min mening forkastelig at leger skal få en god utdannelse mer eller mindre på det offentliges bekostning, for deretter å begynne en praksis der mottoet synes å være å tjene mest mulig penger på enklest og kortest mulig tid. Jeg diskuterte emnet med en privatpraktiserende plastkirurg. Han svarte (ordrett gjengitt): «Helt enig med deg, men når samfunnet legger opp til det, utnytter jeg det».

Det nevnes leppe-ganeoperasjoner. Som vi vet, kan disse være fra ganske enkle til meget tidrøvende og vanskelige. De enkle utføres oftest hos privatpraktiserende plastikkirurger, mens de mer innviklede helst i klinikker med dertil høyt kvalifiserte personale. Disse klinikkene trenger også de enklere operasjonene for å utvikle de mer krevende.