Annonse
Annonse

Valgfrie emner i medisinstudiet

Jan C. Frich, Jarle Breivik, Knut E.A. Lundin, Elin O. Rosvold, Ingrid Os Om forfatterne

Kommentarer

(2)
Anne Tollan
Om forfatteren

Det var med interesse, men også med et hjertesukk, jeg leste kronikken “Valgfrie emner i medisinstudiet” (1). Det refereres til erfaringer fra utlandet, men at valgfrihet har vært en integrert del av studieplanen i Tromsø (UiT) fra starten i 1973 nevnes ikke (2).
Som prosjektleder for revisjonen av medisinstudiet i Oslo forventes førsteforfatteren å ha bred kunnskap om norske forhold. Selv om man videreutvikler og omformulerer begreper (valgfrie emner, kurs, perioder eller fordypning), er prinsippet det samme: en studieplan inndelt i en kjerneplan i tillegg til valgfrihet.
I planleggingen av studiet ved UiT ble elleve uker avsatt til valgfrie perioder og 12 uker til obligatorisk oppgave (2). Studentene sto fritt til å bestemme innholdet. De kunne velge katalogtilbud eller selv legge opp en plan. Opplegget måtte godkjennes av Råd for valgfri undervisning (i dag Komite for vitenskapelig kompetanse). Det har også vært enkelte tilbud om valgfrie emner og kurs. I den siste revisjonen ved UiT er det totalt 22 valgfrie uker (4). Fire uker er avsatt til utforming av protokoll for oppgaven, og 14 uker til selve prosjektoppgaven eller masteroppgaven (4).  
I en undersøkelse blant de første elleve kull av uteksaminerte leger (svarprosent 84,2%) ble blant annet valgfrie perioder (2) og prosjektoppgaven (3) evaluert. 86% svarte at valgfrie perioder var bra/meget bra, og 87,9% mente at prosjektoppgaven var spesielt verdifull. 32,6% hadde publisert resultater i medisinske tidsskrift, halvparten internasjonalt (3).
Tromsømodellen ble utsatt for mye kritikk fra andre norske læresteder.  Som en kuriositet kan jeg nevne at det ble hevdet at for liten vekt på basalfag, for mye vekt på allmennmedisin, karakterene bestått/ikke bestått og for mye tid satt av til valgfrihet ville uteksaminere “sosiologer med førstehjelpskurs” og ikke leger.  Jeg har ingen referanse for denne uttalelsen, og i retrospekt er det kanskje like bra.Mye vann har rent i havet siden den gang, og man kan jo lure på om erfaringer fra, og kunnskap om daværende og nåværende studieplan i Tromsø kan ha druknet på veien.  
Mine synspunkter er sannsynligvis farget av mine 20 år i Tromsø, både som student, akademiker, lærer og lege. Så for ikke å bli betraktet som for navlebeskuende skal det nevnes at Universitetet i Bergen allerede har inkorporert viktige aspekter fra “Tromsømodellen”, blant annet valgfrie perioder (5).  Dette omgås også i stillhet i kronikken. Jeg gratulerer Universitetet i Oslo med ny studieplan. Det er viktig at denne nå også omfatter valgfrie perioder siden erfaring viser at disse oppleves som viktig for leger selv ti år etter avsluttet studium (2,3).

Litteratur
1. Frich JA, Breivik J, Lundin KEA, Rosvold EO, Os I.  Valgfrie emner i medisinstudiet.  Tidsskr Nor Legeforen 2017; 137: 1592-4.
2. Magnus JH, Tollan A.  Valgfrie perioder i medisinstudiet.  Tidsskr Nor Legeforen 1993; 113: 30-2.
3. Tollan A, Magnus J.  Writing of a scientific paper in the medical curriculum.  Medical Education 1993; 27: 461-4.
4. Universitetet i Tromsø. Medisin profesjonsstudium. https://uit.no/utdanning/program?p_document_id=274285 (27.11.2017)
5. Universitetet i Bergen. Det medisinske fakultet. Ny studieplan for medisinstudiet ved UiB. http://www.uib.no/med/101342/ny-studieplan-medisinstudiet-ved-uib (27.11.2017)

Jan C. Frich, Jarle Breivik, Knut E. A. Lundin, Elin O. Rosvold, Ingrid Os
Om forfatterne

Vi har formidlet erfaringer med å etablere valgfrie emner i medisinstudiet i Oslo. Tollan påpeker at vi i den forbindelse ikke har henvist til den medisinske studieplanen i Tromsø. Vi er vel kjent med at valgfrie perioder og en selvstendig oppgave har vært en del av studiet i Tromsø siden starten i 1973. Studiet i Tromsø har i denne sammenheng vært nyskapende og visjonært (1), og andre studiesteder har utvilsomhet hentet inspirasjon fra Tromsø. I Oslo ble det for eksempel innført en selvstendig prosjektoppgave fra og med kullet som startet i 1990, og i 1996 ble det innført valgfrie perioder med et samlet omfang på 12 uker.
Siktemålet med vår kronikk var ikke å omtale valgfrie perioder eller studentoppgaver, men å dele erfaringene med, for første gang, å etablere og gjennomføre en portefølje av valgfrie emner (kurs) våren 2017. Vi henviste til Karolinska Institutet fordi man der har utviklet et ganske omfattende valgfritt kurstilbud i medisinstudiet. Tollan henviser til en studie fra 1993 som konstaterer at de fleste medisinstudentene i Tromsø planla de valgfrie periodene selv (2). Vårt inntrykk er at studentene i Tromsø i stor grad fortsatt organiserer de valgfrie periodene selv, og at tilbudet av formalisert undervisning og valgfrie kurs på medisinstudiet er begrenset (3).
Dialogen på tvers av de medisinske studiestedene i Norge er god, noe som har gitt seg utslag i en rekke felles initiativ for å bedre utdanningene. Vi er godt kjent med at Universitetet i Bergen vil starte med et valgfritt kurstilbud i medisinstudiet i januar 2018 (4). Vi har hatt en dialog om mulig samarbeid siden 2013 og planlegger å legge kursperiodene i de samme ukene slik at studentene fra og med vårsemesteret 2019 kan velge mellom valgfrie emner ved begge studiesteder.

Litteratur
1. Rasmussen K. Utviklingen av et visjonært medisinerstudium. I: Gamnes J, Rasmussen K, red. Fra fagområde medisin til Det helsevitenskapelige fakultet. Stamsund: Orkana, 2013: 83-101.
2. Magnus JH, Tollan A. Valgfrie perioder i medisinstudiet: dårekiste eller akademisk utfordring? Tidsskr Nor Lægeforen 1993; 113: 30-2.
3. Martinsen F-A. Valgfrihet eller ferie – en studie av 2. års valgfriperiode på Profesjonsstudiet i medisin ved Universitetet i Tromsø. Tromsø: Universitet i Tromsø, 2014.
4. Universitetet i Bergen. Elektive perioder i medisinstudiet. http://www.uib.no/med/102365/elektive-perioder-i-medisinstudiet (2.12.2017)