Den nye helseadelen

Rune Slagstad Om forfatteren

Kommentarer

(3)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Tor Viggo Hansen
Om forfatteren

De ledelsesproblemer som oppleves i sykehusene kan grovt inndeles i to områder, nemlig i det økonomiske og administrative området, og i personalforvaltningsområdet. Det kan være viktig å se nærmere på om det finnes en fellesnevner for de ledere som er mest profilerte, for eksempel hvor de har sin lederutdannelse fra og om det er fra engelskspråklige land. I land som Storbritannia, USA og Australia, er klasseforskjellen mye større enn i Skandinavia, og «businessmodellen» for sykehus er normen. Kan det være slik at lederne ser på ledelsesformer fra disse landene som langt overlegne de som finnes i Skandinavia?
Men hensyn til personalforvaltning synes Spekter å gripe om seg med en uvanlig stor makt, ref. legestreiken. Man får inntrykk av at arbeidsgiver mener det er arbeidsgivers rett å bestemme enerådende i enkelte saker, og legger dermed opp til et konfliktnivå som er uhørt i norsk arbeidsliv. Slik tankegang var vanlig på 1890-tallet, og jeg henviser spesielt til fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania. En grundig gjennomgang av disse to forholdene, kan gi gode opplysninger som kan brukes i den videre diskusjonen.

Per Brodal
Om forfatteren

Slagstads velskrevne, krasse, og sannsynligvis sørgelig treffende beskrivelse av «hovedstadsfusjonen» og det fremvoksende helsebyråkratiet gir blant annet anledning til refleksjon over hva som kjennetegner en godt ledet endringsprosess. Slagstad påpeker likheter mellom prosessene forut for «hovedstadsfusjonen» og sykehusreformen (2000 – 2002). Særlig skjebnesvangert var sannsynligvis høyt tempo i planleggingsfasen «på bekostning av utredning av fremtidige konsekvenser» og ovenfra-nedad styring og kontroll. Derimot bød gjennomføringen på problemer bl.a. fordi «Oslo-prosessen buttet mot realiteter ikke minst av faglig art». Et slikt mønster er i følge ledelseseksperten Ichak Adizes (1) kjennetegn ved en dårlig ledet organisasjon. Hastverk i beslutnings- og planleggingsfasen straffes med langsom og mangelfull iverksetting. En god ledet organisasjon, derimot, tar seg god tid frem til beslutninger, mens gjennomføringen går raskt. Man skulle tro at denne sannheten, som hverken er ny eller særlig vanskelig å forstå, var erkjent og etterlevd av politikere og toppledere, men likevel ser det ut til heller å være unntaket enn regelen at man tar seg nødvendig tid før viktige beslutninger fattes.

Litteratur
1. Adizes I. Endring kan mestres. Oslo: Universitetsforlaget, 1991.

Torgeir Bruun Wyller
Om forfatteren

Rune Slagstad fortjener stor takk for at han formidler så detaljert kunnskap om de viktige men tilsynelatende uforståelige prosessene som har gått for seg i norsk helsepolitikk de siste par tiårene (1). Hans gjennomgang gir større forståelse for vesentlige, men til nå lite omtalte utviklingstrekk i moderne norsk historie, og for hvordan vi er havnet der vi er.

Slagstad levner liten tvil om at han er bekymret for den helsepolitiske utviklingen som den nye helseadelen står bak. Det er det ikke vanskelig å være enig i. Et naturlig neste spørsmål – som det neppe var rom for å drøfte i denne omgangen – ville være hvordan det er mulig å påvirke kursen i en mer gunstig retning. Slagstad viser med all mulig tydelighet at maktutøvelsen ofte er skjult, at de reelle makthaverne er lite interessert i åpne prosesser, og at de regulære politiske organene for en stor del bedriver spill for galleriet. Dette har konsekvenser for hvilke mottrekk som kan være effektive.

Helsetjenesteaksjonen (2), som Slagstad nevner i forbifarten, arbeider kontinuerlig med denne problemstillingen. Vi er kommet til at mottrekk mot helseadelen grovt sett må følge to hovedspor. For det første å vise at det er usant når helseadelens medlemmer hevder at det ikke finnes alternativer til dagens politikk, eller at alternativene ville blitt alt for dyre. Det gjør vi gjennom grundig, vederheftig og tidkrevende analyse (3). For det andre er det nødvendig å etablere motmakt. Velferdsordningene som ble kjempet frem i første halvpart av forrige århundre ville for eksempel ikke blitt som de ble hvis ikke arbeiderbevegelsen hadde vært gjennomsyret av samhold, kampvilje og disiplin. På tilsvarende måte vil det ikke være mulig å slå ring om en offentlig helsetjeneste av høy kvalitet for alle, og verne den mot vanstyre, overbyråkratisering og kvasiøkonomisk abrakadabra, uten å etablere kampvilje, samhold, og strategiske allianser.

Litteratur
1. Slagstad R. Den nye helseadelen. Tidsskr Nor Legeforen 2017; 137: 1058-64.
2. Helsetjenesteaksjonen. http://htaksjonen.org (21.9.2017)
3. Haukelien H, Wyller TB. Ny helsepolitikk – det finnes løsninger. Oslo: Dreyers forlag, 2017.