Olaf Bulls dikt Metope – lest som terapeutisk samtale

Medisin og kunst Allmennmedisin
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Metope er et av de mest verdsatte diktene i norsk lyrikk. Diktet er et mesterlig spill med ord, vakre, konkrete bilder og intense følelsesuttrykk. Ved første gjennomlesing er det lett å bli så overveldet av diktets skjønnhet at man mister innholdet. Diktet er formet som en samtale mellom en mann og en kvinne. Samtalen kan, litt overraskende, tjene som inspirasjonskilde for terapeuten som ønsker å bedre sin pasientkommunikasjon.

    Olaf Bull ble født i 1883 i Kristiania og døde bare 49 år gammel i 1933 (1). Opp gjennom 1900-tallet har han hatt en enestående status som inspirasjonskilde for norske diktere. I nordisk sammenheng blir han ofte nevnt som en av de fremste innen skandinavisk lyrikk (1).

    Selv hadde han ikke et enkelt liv og slet med angst og depresjon. Han utviklet tidlig et alkoholproblem og var gjentatte ganger innlagt i sykehus. Vinteren 1925 forsøkte han å ta sitt eget liv. Han hadde knapt noe ordinært lønnet arbeid og slet hele livet med økonomiske problemer. Helt fra ungdommen av var han på stadig tiggerferd for å overleve fra dag til dag. På slutten av livet hadde han lammelser, leverskader og hallusinasjoner. Han døde på psykiatrisk avdeling ved Ullevål sykehus, sankthansaften 1933 (1).

    Det er lett å se for seg at hans vanskelige liv fikk betydning for diktningen. Diktene vitner om en uvanlig sensibilitet, og følelsesregisteret spenner fra dyp avgrunn til overstrømmende livsfølelse. Viktige motiver er kjærligheten, døden, angsten, våren og kunsten.

    Metope

    Diktet Metope kom i diktsamlingen med samme navn i 1927. Det er skrevet til hans tredje kone, Susanne Dain (f. 1895), som han giftet seg med i 1925 (2). Diktet er formet som en samtale mellom dikteren – mannen – og hans elskede, en kvinne. Det består av tre deler. De første tre strofene er mannens, i form av hans tanker og en kort replikk. Deretter svarer hun i de fire neste strofene, før hans tanker avslutter diktet i den aller siste strofen. Diktet har altså form av en dialog, og det er dette aspektet jeg skal se nærmere på i denne artikkelen.

    Pan og Psyke

    Diktet starter med at mannen/dikteren ønsker å gjøre kvinnen evig gjennom å skape et diktverk.

    «Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast! / Dig vil jeg dypt og blivende bevare / i digtets evige, unge alabast.»

    Han føler så etter hvert at det er noe i henne som er urolig, og i utakt med hans egen oppstemthet, og han spør hva hun tenker på. Hun svarer så i sine fire strofer med å gi uttrykk for dødsangst, og fortvilelsen over at det vakre de har sammen nå, ikke skal vare evig. Disse strofene er formet som en monolog. Hun viser her en veksling mellom å være helt til stede i det vakre øyeblikket i nåtiden, og desperat å fortvile over at det som er nå, skal ta slutt. Han svarer så i sin siste strofe med sorg over at han ikke kan nå helt inn til henne, samtidig som han søker å trøste henne ved å være fysisk nær.

    Til slutt fremheves de to som Pan og Psyke. Uttrykkene er fra gresk mytolog og viser til gudene for blant annet henholdsvis begjær og menneskesjel. Han – som Pan – står for begjær, mens hun – som Psyke – er den besjelede og fortvilte. Avslutningen kan slik gi et inntrykk av uforenlighet og motsetning. Om dette skriver for eksempel Jan Erik Vold: «Han lykkes i sine intensjoner – å skrive Norges beste dikt. Hun «mislykkes» i å bli fri sin dødsangst.» (3).

    Dialog mellom terapeut og pasient

    Jeg skal lese diktet på en annen måte, nærmest motsatt av tolkningen til Jan Erik Vold. Jeg skal se det som en dialog, som man kan tenke seg foregår mellom terapeuten (dikteren/mannen) og pasienten (kvinnen). Vi skal se at samtalen da kan leses som terapi.

    Jeg starter med dikterens/mannens replikk i siste del av strofe tre. Han beskriver først den vakre kvelden rundt dem. Så blir han plutselig oppmerksom på henne.

    «Gjennom ditt blik en varm og dyp beaandning – /midt i et mulm av blaat kan øiet faa/ et drivende stænk, en fuktig glans af honning, / og stille spør jeg dig «Ven – hvad tænker du paa?»»

    Det første som skjer her, er at han blir oppmerksom på noe ordløst. Han fanger opp et ikke-verbalt signal hos henne, «noe i øyet». Så blir han seg dette så bevisst at det bryter inn i hans skildring av skjønnheten omkring dem, han avslutter denne og vender oppmerksomheten mot henne. Han viser henne at han har oppfattet dette ikke-verbale signalet, og spør henne om hva hun tenker.

    Dette kan høres banalt ut, men som vi skal se, er det ikke det. Det er krevende å fange emosjonelle signaler, bli dem bevisst, for så å vise samtalepartneren oppmerksomhet. I konsultasjonen handler det om å være oppmerksom på pasientens blikk, kroppsspråk, ansiktsuttrykk og stemmeleie.

    Også verbale uttrykk kan vise til underliggende emosjoner. På engelsk brukes begrepet «clue», som kan oversettes med «hint». Vi kan definere slike hint som verbale og ikke-verbale uttrykk som antyder en underliggende, ubehagelig emosjon som ikke kommer klart til uttrykk. Dette er vanlig i konsultasjoner. Levinson og medarbeidere finner at lege-pasient-samtaler inneholder hint i mer enn halvparten av samtalene, med et snittantall på 2,6 i primærhelsetjenesten og 1,9 i sykehuspraksis (4). Dessverre er legene dårligere enn dikteren i diktet til å fange opp disse. Zimmermann og medarbeidere viser i en systematisk oversikt at leger mister de fleste av pasientens hint (5). Spesielt er det vanskelig for legen å fange opp mer skjulte ikke-verbale hint, av den typen vi ser nettopp i Metope (6). Det er viktig å fange opp pasientens underliggende emosjoner. Levinson og medarbeidere viser at det å fange opp hint faktisk forkorter konsultasjonens varighet (4). Levinson konkluderer med at å fange opp hint er «a key to building a trusting patient-physician relationship, thus ultimately improving outcome of care».

    Å uttrykke empati

    I klinisk praksis vil det likevel ofte være ønskelig å uttrykke empati verbalt. Dette kan gjøres med setninger som inneholder et «jeg» og et «du», slik som: «Jeg forstår at det er skremmende for deg å tenke på døden». Å vise empati på denne måten bryter individets følelsesmessige isolasjon og er i seg selv terapeutisk. I en studie på kronisk hodepine med ett års oppfølgingstid var henvisninger, undersøkelser og behandling uten effekt på symptomlette, mens pasientens opplevelse av å ha blitt hørt, og av å ha fått diskutert problemet sitt fullt ut ga betydelig økt sjanse for full restitusjon (14). I en studie på vanlig forkjølelse ga opplevelse av empati fra legen redusert varighet og symptomtrykk (15). I en stor italiensk studie korrelerte høy empatiskår hos legen med færre metabolske komplikasjoner hos pasienter med diabetes (16). Ut fra dette er det et godt grunnlag for å mene at kvinnen i Metope oppnår symptomlette gjennom samtalen. Vi kan lese diktet som en effektiv, terapeutisk samtale.

    Vi har sett at dikteren/mannen uttrykker empati. Man kan spørre seg om dette er noe leger klarer i sin kliniske praksis. Igjen må dessverre svaret bli nei. I en studie fra 2008 finner Morse og medarbeidere at thoraxkirurger og onkologer mister 90  % av mulighetene til å vise empati i møtet med lungekreftpasienter (17). Tilsvarende er vist i forhold til pasienter som er hivsmittet (18).

    Det kan virke skremmende med de refererte svake tallene for legers ferdigheter i den kliniske samtalen. Ett forhold er likevel oppmuntrende: Samtaleferdigheter kan læres, som andre ferdigheter. Dette gjelder alle aspekter ved pasientsamtalen som her er blitt diskutert (19). Det som skal til, er bevissthet og systematisk trening, som for andre kliniske ferdigheter.

    God klinisk samtale

    Jeg har i denne tolkningen av Metope som en terapeutisk samtale gitt diktet en optimistisk tolkning. Et kjærlighetsdikt om dødsangst kan ved å justere perspektivet leses som et vakkert eksempel på en god klinisk samtale. Vi ser hvordan terapeuten fanger opp emosjonelle signaler, responderer på dem, lytter og viser empati. Terapeuten bidrar med dette til trøst og lindring. Et av de mest verdsatte og elskede dikt i norsk litteratur kan tjene som inspirasjon for alle som ønsker å øve opp sine samtaleferdigheter.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media