Anti-NMDA-reseptorencefalitt

Kristine Engen, Ingrid Agartz Om forfatterne

Kommentarer

(1)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Per Bergsholm
Om forfatteren

Engen og Agartz nevner i sin oversikt over anti-NMDA-reseptorencefalitt i Tidsskriftet nr. 11 ikke ECT, som er beskrevet med god effekt i 11 tilfeller siden 2010 (1, 2), én gang som eneste behandling. I en kasuskonferanse diskuteres en 16 år gammel gutt med protrahert anti-NMDA-antistoffencefalitt (3). ECT er nevnt, men ble ikke brukt. I en leserkommentar framheves benzodiazepiner og ECT som den rette førstelinje-behandlingen, og partene er enige om at immunterapi versus ECT og benzodiazepiner må studeres nærmere (4).

Sykdomsbildet lignet mye en alvorlig tilstand først beskrevet av Calmeil i 1832 og Bell i 1849, og senere omtalt med mange navn: Bells mani, delirium grave, delirium acutum, delirøs mani, akutt dødelig psykose og dødelig katatoni (5, 6). Anti-NMDA-reseptorencefalitt kan tenkes å ligge bak (7). Fra ECT ble oppdaget har behandlingen vært et førstehåndsvalg ved slike tilstander. Ottar Lingjærde (6) publiserte i 1954 behandlingsresultatene fra Lierasylet over mer enn 30 år for 23 pasienter med delirium acutum. De 11 siste, som alle fikk intensiv ECT, kom seg veldig bra, mens de 12 første alle døde. I 1980 skrev Erik Strömgren (8): „Er der mindste tegn til, at tilstanden er ved at udvikle sig til det livsfarlige delirium acutum (...) er der indikation for elektroshockterapi“. Indikasjonen har ikke endret seg senere (5, 9).

Antistoffbetinget hypofunksjon av NMDA-synapser kan føre til alvorlig forstyrret stemningsleie, kognisjon, tankeinnhold, persepsjon, motorikk, atferd og autonom funksjon på tvers av psykiatriske diagnosekategorier, med eller uten andre tegn på encefalitt (2, 7). ECT er da et førstelinjevalg, uavhengig av om antistoffer er påvist eller ikke.

Litteratur

1. Coffey MJ, Cooper JJ. Electroconvulsive therapy in anti-N-methyl-D-aspartate receptor encephalitis: A case report and review of the literature. J ECT 2016, epub.

2. Kanbayashi T, Tsutsui K, Tanaka K et al. Anti-NMDA encephalitis in psychiatry; malignant catatonia, atypical psychosis and ECT. Rinsho Shinkeigaku 2014;54:1103-6.

3. Chapman MR, Vause HE. Anti-NMDA receptor encephalitis: diagnosis, psychiatric presentation, and treatment. Am J Psychiatry 2011;168:245-51.

4. Dhossche D, Fink M, Shorter E, Wachtel LE. Anti-NMDA receptor encephalitis versus pediatric catatonia. Am J Psychiatry 2011;168:749-50; author reply: 750-1.

5. Jacobowski NL, Heckers S, Bobo WV. Delirious mania: detection, diagnosis, and clinical management in the acute setting. J Psychiatr Pract 2013;19:15-28.

6. Lingjærde O. Delirium acutum. Beitrag zum Studium der Pathogenese und der Therapie. Archiv für Psychiatrie und Zeitschrift Neurologie 1954;192:599-612.

7. Masdeu JC, Dalmau J, Berman KF. NMDA receptor internalization by autoantibodies: A reversible mechanism underlying psychosis? Trends Neurosci 2016;39:300-10.

8. Strömgren E: Reaktive psykoser. I: Medisinsk årbok. Vejlsgaard R, red. Oslo: Olaf Norlis Bokhandel, 1980.

9. Luchini F, Medda P, Mariani MG et al. Electroconvulsive therapy in catatonic patients: Efficacy and predictors of response. World J Psychiatry 2015;5:182-92.