En mann i 60-årene med akutte ryggsmerter og nyresvikt

Steinar Konradsen, Tommy Mathisen, Sergio Haro Om forfatterne

Kommentarer

(2)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Thomas Schwartz
Om forfatteren

Takk for en interessant og spennende pasienthistorie som minner oss om viktigheten av samarbeid på tvers av ulike spesialitetene. I artikkelen poengteres det hva en fastlege bør undersøke og gjøre, for at hastegrad og "adresse" på en henvisning skal bli riktig. Men er det rimelig å avvise en henvisning til en radiologisk undersøkelse ut i fra at pasientens klinikk ikke var forenlig med nyrekreft og at en nefrolog burde vurdere pasienten først?

Det første en nefrolog vil ønske å vite er sannsynligvis: foreligger en postrenal nyresvikt? Dette ville raskt blitt avklart med enten utralyd ellet CT av nyrer/urinveier. Dersom man mener det ikke er indikasjon for en CT-nyrer ved en nyoppdaget nyresvikt burde man i alle fall vurdere å gjøre henvisningen om til en ultralyd nyrer - i så fall hadde mange ukers forsinkelse vært unngått.

Enhver lege som mottar en henvendelse eller henvisning fra en kollega bør ta høyde for at ikke all viktig informasjon nødvendigvis foreligger - for eksempel er det ikke lett å være sikker på at en nyresvikt er akutt dersom pasienten kun har tatt én kreatininverdi. Etter min mening kan ikke alt ansvar legges på fastlegen som kanskje har anført "akutt nyresvikt" på henvisningen, uten å ha full dekning for det. Legen som mottar en henvisning bør også gjøre sine vurderinger og lese "mellom linjene", så det kommer pasientene våre til gode.

Steinar Konradsen
Om forfatteren

Vi vil takke Schwartz for hans kommentar. Den bidrar til å utdype et av hovedpoengene i artikkelen vår. Allmennmedisinen er full av usikkerhet, og ofte tas beslutninger basert på usikre symptomer og funn. God samhandling mellom sykehusleger og allmennleger vil derfor enkelte ganger innebære at sykehuslegen endrer foreslått utredningsforløp basert på opplysningene i henvisningen. I vårt tilfelle mener vi at radiolog selv kunne ha endret modalitet til ultralyd nyrer utfra opplysningene i henvisningen (nyresvikt, anemi uten opplysning om hematuri) slik at forsinkelse i utredningen kunne vært unngått.

Meningen med artikkelen var, foruten å sette fokus på manglende informasjonsutveksling mellom primær- og spesialisthelsetjeneste, å illustrere viktigheten av ansvaret hvert enkelt ledd i helsevesenet har. Det var ikke vår intensjon å gjøre noen til syndebukk.