Vi bør slutte å bruke ordet dement

Olav Aga Om forfatteren

Ordet «dement» dukker med jevne mellomrom opp i Tidsskriftets spalter. Ved å bruke formuleringer som «han er dement», karakteriserer man mennesket gjennom sykdommen. Dette er umenneskelig, stigmatiserende og diskriminerende.

Var kong Lear dement, et menneske med demens – eller kanskje ikke? Her er «Lear i stormen» («Lear in the Storm»), en udatert tegning av George Romney (1734–1802). The Yale Center for British Art, Yale University, New Haven, Connecticut. Wikimedia Commons

Innen fagfeltet demens vil man nesten være tilbøyelig til å se på helsearbeidere som halvstuderte røvere dersom de omtaler en person som «dement». Vedkommende pasient er nemlig enten demenssyk, lider av en demenssykdom eller har en demenssykdom. Man bør også unngå å si at en person «har fått» en demenssykdom. Når man «får» noe, er det et verb som assosieres med det å «få en gave». Det blir derfor egentlig grotesk å formulere seg slik at det kan høres ut som om det å bli rammet av en demenssykdom er «en gave».

Grunnen til denne presiseringen er at ved å omtale en person som «dement», ser man ikke lenger på personen som et individ, men setter likhetstegn mellom individet og sykdommen. Man gjør pasienten til sykdommen, og pasienten karakteriseres, identifiseres og personifiseres som en sykdom.

Helsetjenestesjargongen for noen tiår siden var preget av en tendens til ubetenksomt å avpersonalisere pasienten. Man lot ikke pasienten få være det mennesket og det egne individ som pasienten selvfølgelig alltid har vært og alltid vil forbli og alltid vil ha krav på å få være. Klassiske eksempler på dette var å omtale en pasient som «lårhalsbruddet i 2-sengen på 403», «nyresteinen i 3-sengen på 214», «dyspeptikeren på 107», for ikke å snakke om «aborten i 2-sengen på 309». Dette er eksempler som åpenbart avslører umenneskeliggjøringen og avpersonaliseringen av pasienten. Enhver som hører noe slikt vil jo – eller burde i alle fall – reagere. Det henger nok dessverre til en viss grad igjen også i dagens språkbruk.

Men fordi det å snakke om «de demente» er blitt en så integrert del også av ikke-fagpersoners dagligtale, gjennomskues ikke dette like lett som de øvrige ovenfornevnte helt analoge eksemplene.

Temaet er omtalt i Tidsskriftet tidligere, bl.a. av nevrologen Karl O. Nakken som påpekte at man ikke bør snakke om «epileptikere», men om mennesker med epilepsi: «Epilepsi er noe jeg har, ikke noe jeg er» (1). På samme måte ville en demenssyk pasient si at «demens er noe jeg har, ikke noe jeg er». Eller bedre: «Demens er en sykdom jeg lider av, ikke noe jeg er».

De aller fleste epileptikere fungerer så bra kognitivt at de vil kunne sette ord på dette, mens en demenssyk, selv i et tidlig sykdomsstadium, med kognitiv svikt og ledsagende anomisk afasi (språksvikt med ordletings-/ordfinningsproblemer) ikke evner dette. Den demenssyke vil derfor ikke kunne forsvare seg på samme måte som den kognitivt velfungerende epilepsipasienten.

1

Nakken KO. Betegnelsen epileptiker bør unngås. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 1088 [PubMed]

Kommentarer

(4)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Olav Aga

O. Aga svarer:

Takk for kommentar. La meg først slå fast at jeg ikke har noen problemer med å gi slipp på den noe provoserende «røver»-metaforen, verken når det gjelder de sykdommer Thowsen nevner eller for andre diagnoser. Mitt poeng er at som en hovedregel er det ingen pasienter som «er» sin sykdom, men derimot «har man», «lider man av», «er man rammet av» eventuelt «har man pådratt seg» og i noen tilfeller «er man blitt smittet av» en sykdom.

Siri Lill Thowsen

«Innen fagfeltet demens vil man nesten være tilbøyelig til å se på helsearbeidere som halvstuderte røvere dersom de omtaler en person som «dement»,» påstås det i språkspalten i Tidsskriftet (1). Er helsearbeidere som omtaler personer/pasienter som at han/hun er bipolar, schizofren, deprimert eller liknende, også «halvstuderte røvere»?

Litteratur

1. Aga O. Vi bør slutte å bruke ordet dement. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:1572

Kristin Borg

Jeg ser i Tidsskriftets nr. 17 at noen mener at man bør slutte å bruke adjektivet «dement». Dette føyer seg inn i rekken av adjektiv som det er blitt trendy å «forby» i visse kretser. Tilhørende substantiv er det derimot greit å bruke. Allmennheten forstår selvfølgelig ikke dette og fortsetter å bruke alle ordklasser. Det er nemlig slik at adjektiv ikke er mer nedsettende enn det tilhørende substantiv. De har bare ulike funksjoner i setningen. Hvis man krampaktig forsøker å unngå adjektiv når man snakker og skriver, blir språket veldig krøkkete.

Olav Aga

Jeg registrerer at Kristin Borg er enig i at man ikke er sin sykdom. Mht. bruken av adjektiv har jeg i min tekst naturligvis ingen steder oppfordret til at man «krampaktig» bør forsøke å unngå enhver adjektivbruk. Kristin Borg nevner også det selvfølgelige faktum at adjektiv og substantiv har «ulike funksjoner i setningen». Et adjektiv er jo definisjonsmessig et ord som betegner, karakteriserer eller beskriver den personen (det substantivet) adjektivet knyttes til.

Anbefalte artikler