Akuttmottaket trenger egne spesialister

Lars Petter Bjørnsen, Oddvar Uleberg Om forfatterne

Kommentarer

(3)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Torben Wisborg
Om forfatteren

Bjørnsen og Uleberg fortsetter å kjempe for ny spesialitet i akuttmedisin (1). Det er vanskelig å se at det er ny medisinsk utvikling som skaper dette behovet. Etter min mening er det snarere dårlig organisering av våre akuttmottak som gjør at de trenger å styrkes. Akkurat der er vi enige. Men løser vi det ved å etablere en ny spesialitet? Neppe.

Som anestesiolog gjennom 25 år på et akuttsykehus med traumefunksjon, langt fra andre sykehus, ser jeg ikke noe behov for nye spesialister i akuttmottak. Helsetilsynet var tydelige på hva som manglet i tilsynsrapporten fra 2008 (2). De foreslo tiltak som kan gjennomføres med vilje, arbeidstilrettelegging og fleksibilitet med dagens spesialister. I Finnmark har vi flinke spesialister i allmennmedisin som vurderer pasientene godt før innleggelse, og som konfererer med sykehusets leger. Hverken medisinske pasienter eller traumepasienter trenger enda en spesialitet på akuttsykehusene, og den foreslåtte spesialitet blir antakelig vanskelig å rekruttere til for å sortere noen få, allerede vurderte og triagerte pasienter hvert døgn. Dette ble også konklusjonen i en nasjonal arbeidsgruppes utredning som ble levert i 2008 (3). Dessverre har Bjørnsen og Uleberg ikke vist til den.

Som leder for Nasjonal Kompetansetjeneste for Traumatologi tror jeg ikke akuttmedisin vil tilføre alvorlig skadde pasienter noe sykehusenes traumeteam ikke allerede tilbyr. Tvert imot, det kan bli et forsinkende ledd. Vi har vist at sykehusene med traumefunksjon stort sett allerede fyller kravene til kompetanse og organisering (4), et eksempel som viser at det er mulig å organisere gode pasienttilbud med dagens spesialiteter, men også at det er behov for regelmessig oppbygging av kompetanse. En ny spesialitet kan etter mitt syn ikke tilføre slik kompetanse.

Bjørnsen og Uleberg skylder norske pasienter en forklaring på hva denne eventuelle nye spesialitet skal tilføre som ikke allerede finnes, og hvorfor landets sykehus i tilfelle skal bruke sine knappe midler på enda et vaktlag, hvert døgn, året rundt, når tilsvarende kompetanse allerede finnes både i primærhelsetjenesten og på sykehusene. Norsk selskap for akuttmedisin kjemper for et behov som ikke er pasientens eller sykehusenes.

Litteratur

1. Bjørnsen LP, Uleberg O. Akuttmottaket trenger egne spesialister. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:1230 - 2.

2. Helsetilsynet. «MENS VI VENTER …» - forsvarlig pasientbehandling i akuttmottakene? Rapport fra Helsetilsynet 2/2008.https://helsetilsynet.no/upload/publikasjoner/rapporter2008/helsetilsynetrapport2_2008.pdf(16.8.15).

3. Bjelke C, Breidablikk HJ, Johansen K et al. Utredning av en evt. ny spesialitet i akuttmedisin - et interregionalt prosjekt. Bodø, Helse Nord 2008. http://www.helse-nord.no/getfile.php/RHF%20INTER/RAPPORTER%20OG%20H%C3%98RINGER/Utredning%20om%20ny%20spesialitet%20i%20akuttmedisin%20endelig%20rapport.pdf (16.8.15)

4. Dehli T, Gaarder T, Christensen BJ et al. Implementation of a trauma system in Norway: a national survey. Acta Anaesthesiol Scand. 2015; 59: 384-91.

Guttorm Brattebø
Om forfatteren

Det er et velkjent problem at pasienter i akuttmottakene ofte blir tatt i mot av leger med begrenset erfaring og kompetanse, noe som kan forsinke korrekt behandling. Det er derfor ikke vanskelig å være enig i kollegaene Bjørnsen og Ulebergs ønske om å heve kvaliteten på den medisinske diagnostikk og behandling som tilbys (1). Det er altså lett å være enig i diagnosen, men ikke i deres anbefalte løsning på problemet: En ny medisinsk spesialitet i akuttmedisin. Grunnen mener jeg er innlysende siden kompetansen allerede finnes, det er bare snakk om å organisere legeressursene slik at pasientene får nytte av den.

Hovedargumentet for den nye spesialiteten synes å være at alle andre land har den. Ja, men svært få land har et landsomfattende system med legevaktsleger som sorterer pasienter før de evt. legges inn i sykehus, slik vi har i Norge. Jeg synes således det er en drøy påstand at våre kolleger innen allmennmedisinen ikke er i stand til dette. Norsk selskap for akuttmedisin har laget en innholdsrik liste over den kompetanse som deres nye spesialitet skal beherske (2). Den er imponerende omfangsrik, men hvordan mener man at en lege skal klare å tilegne seg spesialistkompetanse innen alt dette? Eller er det snarere en liste over de mange akutte problemstillinger som en allmennlege kan møte i legevakt?

Den innlysende løsning er altså å få de eksisterende spesialiteter mer i fremste linje. En slik styrking trengs på mange sykehus. Leger i alle fagområder har dessuten behov for jevnlig oppdatering av akuttmedisinske kunnskaper og ferdigheter. Effekten av regelmessige teamøvelser for de som skal håndtere pasienter med livstruende situasjoner er veldokumenterte, og mange sykehus gjør dette. Likevel er det behov for å øke denne aktiviteten som ledd i kompetansebygging.

Min erfaring både i luftambulansetjenesten og andre deler av de prehospitale tjenestene, tilsier at tilgang på erfarne kolleger i indremedisin, kirurgi og anestesiologi, samt muligheter for billeddiagnostikk og laboratorietjenester, er det man trenger i akuttmottakene. Vi må derfor forbedre systemet vi har og ikke tro at flere spesialiteter vil løse problemet.

Om noen store sykehus skulle ha ønske om å ansette leger med bred erfaring og akuttmedisinsk kompetanse er jo dette helt greit, men det er ikke det samme som å innføre en ny medisinsk spesialitet (3). La oss heller utvikle, evaluere og forbedre pasientforløpene, i stedet for å bruke ressurser på en ny spesialitet det ikke er behov for.

Litteratur

1. Bjørnsen LP, Uleberg O. Akuttmottaket trenger egne spesialister. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:1230 - 2.

2. Bjørnsen LP, Uleberg O. Kompetanseplan for akuttmedisinsk fagområde i Norge. Oslo: Norsk selskap for akuttmedisin, 2012. www.norsem.no (29.8.2015).

3. Bjelke C, Breidablikk HJ, Johansen K, et al. Utredning av en evt. ny spesialitet i akuttmedisin - et interregionalt prosjekt. Bodø, Helse Nord 2008.

Eivinn Årdal Skjærseth
Om forfatteren

L. P. Bjørnsen og O. Uleberg argumenterer for en egen spesialitet tilpasset akuttmottaket i Tidsskriftet nr. 14 2015 (1). Det er stor politisk vilje for å innføre en ny spesialitet, og Helsedirektoratet har nedsatt en gruppe som i løpet av høsten skal definere spesialitetens innhold. Styret i Norsk anestesiologisk foreningen opplever at prosessen rundt etableringen av denne spesialiteten har foregått i lukkede rom, uten at berørte parter har blitt behørig involvert. Norsk selskap for akuttmedisins (NORSEM) intensjoner om innhold i spesialiteten Akuttmedisin, oppfattes som problematisk for tilgrensende spesialiteter. Dette skaper debatt og engasjement.

De fleste pasienter som kommer til et akuttmottak vil være tjent med å møte leger som har spesialkompetanse innen triage, kvalitetssikring av utredning og behandling, logistikk, pasientflyt, samt ressursutnyttelse. Vi mener at en ny spesialitet ikke er veien å gå. Kompetanseplanen i europeisk akuttmedisin legger opp til både basal og avansert luftveishåndtering i sitt pensum (2). I Norge ivaretas denne ferdigheten av anestesileger. Avansert luftveishåndtering innebærer komplekse prosedyrer, som nødvendiggjør generell eller lokal anestesi for å kunne gjennomføres. Intubasjon krever jevnlig trening og praksis for å opprettholde tekniske ferdigheter. Norsk standard for anestesi (3) beskriver at to anestesikyndige personer skal være til stede ved innledning av anestesi. En endring av dagens praksis mener vi ikke vil være forsvarlig.

Uleberg og Bjørnsen skriver i sitt innlegg: «Det lå også som et premiss at lokalsykehus med tilpassede akuttfunksjoner måtte ha anestesilege i beredskap, men ut fra internasjonale kompetanseplaner for en akuttmedisinsk spesialitet vil også en spesialist i akuttmedisin inneha kompetanse til å utføre relevante og livsnødvendige prosedyrer som nevnt i rapporten» (1). Vi er sterkt uenige. Som fagmedisinsk forening ønsker Norsk anestesiologisk forening å presisere viktigheten av å ha døgnkontinuerlig anestesikompetanse på sykehus som håndterer kritisk syke og skadde pasienter. Rapporten «Faglige konsekvenser av alternativer for sykehusstruktur» understøtter dette (4). Luftveishåndtering, samt behandling av patologisk respirasjon, sirkulasjon og redusert bevissthet, er grunnsteiner i akuttmedisin. Anestesileger sikres et betydelig volum av slike problemstillinger gjennom virksomhet på operasjons- og intensivavdelinger, samt akuttmedisinsk virksomhet i og utenfor sykehus. Vi har vanskelig for å se at en ny akuttmedisinsk spesialitet skal kunne tilegne seg nødvendig erfaring, desto mindre vedlikeholde nødvendige ferdigheter, gjennom sitt daglige arbeid i norske akuttmottak, til å erstatte anestesilegeberedskap. Volumet av kritisk syke og skadde i norske akuttmottak er ikke stort nok til det.

Etter vår oppfatning har man et betydelig kartleggingsarbeid å gjøre før slike forandringer iverksettes. Det er også betimelig å spørre om det foreligger grundige risiko- og sårbarhetsanalyser samt kost/nytte-effekt over konsekvensene av en ny spesialitet. Betingelsen for at en ny spesialitet i akuttmottakene skal fungere, må være aktivt samarbeid med relevante, eksisterende spesialiteter. Norsk anestesiologisk forening etterlyser åpenhet i den pågående prosessen, og invitasjon fra Helsedirektoratet til deltakelse og diskusjon, også for sentrale fagmedisinske foreninger.

Litteratur

1. Bjørnsen LP, Uleberg O. Akuttmottaket trenger egne spesialister. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:1230 - 2

2. Eusim curriculum http://www.eusem.org/cms/assets/1/pdf/european_curriculum_for_em-aug09-djw.pdf

3. Norsk standard for anestesi. Tilgjengelig på http://nafweb.no/dokumenter/?cp=2

4. Faglige konsekvenser av alternativer for sykehusstruktur. https://www.regjeringen.no/contentassets/9ba3489d35794be7a41cea2cf02af85d/rapport_sykehusstruktur_ekspertgruppe_040515.pdf

5. Nordseth T, Skogvoll E, Gisvold SE. Anestesiologisk akutthjelp i sykehus. Tidsskr Nor Lægeforen 2005; 125: 3124 - 6.