Pasientens eller helsepersonellets helsetjeneste?

Hege Gjessing Om forfatteren

Kommentarer

(4)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Terje Vestheim
Om forfatteren

Jeg har vært fastlege i mange år, og i psykiatrien før og etter. Som fastlege var jeg «huslege» og hadde legevakt med bil og koffert. Fordelene med denne måten å jobbe på er uvurderlige. Erfaringene er mitt faglige fundament. Jeg tror så mye på det, at jeg fortsetter kampen for å bevare noen av prinsippene og teknikkene, og gir ikke opp å benytte dem.

Kravene til fritid har gjort at begge deler er vekk. Likevel: Fastlegen skal dekke det meste av disse funksjonene, nå på åtte timer om dagen, fem dager i uken, i stedet for «24/7». Jeg mener det var en bedre døgnkontinuitet tidligere enn det det er blitt ved store legevaktsentraler, fordi områdene var mindre og legene kjente hverandre og kunne kommunisere enkelt. Nå trenger vi bedre IKT til å kompensere med!

Det psykososiale er med hver eneste gang pasienten er hos legen. Det somatiske kan øves til fingerspissene og utøves «pang-pang-pang», men vi bør som leger kunne bistå de fleste pasienter i deres psykososiale problemer. Vi må prioritere å bli dyktige til å gjøre disse oppgavene også – men dette krever tid! Da blir det frustrerende å føle ansvar uten å kunne gjøre noe med det. Det er fastlegen som kapasitet som må styrkes. Antallet fastleger må økes, og sykdommer og sosial skade blant fastlegene må forebygges. Leger er effektive, og de kan lære seg å gjøre mye, raskt og presist, behandle de fleste og henvise målrettet og effektivt, også i kommunen. Men først når legen er del av det kommunale teamet, og alltid konsulteres, kan vi snakke om god samfunnsøkonomisk utvikling og mer folkehelse for pengene.

Stå på, Legeforening! Mye godt arbeid gjøres på Legenes hus! Takk til Hege Gjessing og alle for innsatsen, og lykke til Marit Hermansen!

Litteratur

1. Gjessing H. Pasientens eller helsepersonellets helsetjeneste? Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:1091

Gudmund Hernes
Om forfatteren

«For første gang i historien er det laget en stortingsmelding om primærhelsetjenesten», skriver Hege Gjessing i sin leder i Tidsskriftet nr. 11 2015 (1). Men historien begynte ikke i år. For eksempel la jeg som helseminister for et par tiår siden frem en stortingsmelding om primærhelsetjenesten: St. meld. nr. 23 (1996-97) Trygghet og ansvarlighet - Om legetjenesten i kommunene og fastlegeordningen.

Men den var hverken den første eller siste stortingsmelding om primærhelsetjenesten. Primærhelsetjenesten ble heftig debattert på 1960- og 70-tallet og en rekke offentlige utredninger, innstillinger, stortingsmeldinger og lovforslag ble fremmet. Særlig viktig var naturligvis St.meld. nr. 85 (1970 - 71) Om helsetjenesten utenfor sykehus. I 1979 kom to viktige offentlige utredninger som omhandlet ulike sider av primærhelsetjenestene: NOU 1979: 28 Helse- og sosialtjenesten i lokalsamfunnet. Oppgave og ansvarsfordeling. Finansieringsordning, og NOU 1979: 10 Helsepolitikken.

NOU-ene dannet sammen med høringsuttalelsene grunnlaget for utformingen av lovproposisjonen Ot. prp. 36 (1980 - 81) Om lov om helsetjenestene i kommunene, og senere Ot.prp. nr. 66 (1981 - 82) Om lov om helsetjenesten og sosialtjenesten i kommunene. Kommunehelsetjenesteloven ble iverksatt i 1984.

Erfaringene med loven og kommunehelsetjenestene ble drøftet i St. meld. nr. 36 (1989-90) Røynsler med lova om helsetenesta i kommunene hvor det konkluderes med at det ville være nyttig å få prøvd ut et listepasientsystem i Norge. Regjeringen fremmet forslag om en prøveordning med fast lege i fire kommuner (Ot.prp. nr. 64 (1990-91) Om lov om forsøk med listepasientsystem i kommunehelsetjenesten). Finansieringsordningene for allmennlegetjenesten ble gjennomgått i NOU 1992: 10 Finansieringsordninger for allmennlege- og fysioterapitjeneste. Og stortingsmeldingen om fastlegeordningen kom altså i 1997.

Dette er bare et utvalg. Linjer kunne trekkes enda lengre tilbake - og fremover i historien. Legeforeningens president har vel ikke allerede glemt St.meld. nr. 47 (2008-2009), Samhandlingsreformen — Rett behandling - på rett sted - til rett tid.?

Både som politisk og profesjonell aktør må Legeforeningen være vederheftig. Da kan presidenten ikke spre myter. Det foreligger flere lett tilgjengelige og gode oversikter over utviklingen - for eksempel i Tidsskriftet Michael (2). Og med de staber presidenten rår over, skulle det heller ikke være så vanskelig å sjekke fakta før man griper til pennen.

Litteratur

1. Gjessing H. Pasientens eller helsepersonellets helsetjeneste? Tidsskr Nor Legeforen nr. 11, 2015; 135

2. Michael Quarterly Michael 2013; 10, utgave 2. http://www.dnms.no/index.php?setPublikasjon=true&seks_id=156998 (22.6.15)

Hege Gjessing
Om forfatteren

H. Gjessing svarer:

Takk til Gudmund Hernes for at han minner leserne om en rekke stortingsmeldinger og andre plandokumenter som Legeforeningen er kjent med. Disse dokumentene omhandlet både helse- og omsorgstjenesten, helse- og sosialtjenesten og ved en anledning - i hans egen tid som helseminister - en melding om legetjenesten i kommunene. Sistnevnte var en viktig milepæl for utviklingen av fastlegeordningen.

St.meld. nr. 47 (2008-2009) om samhandlingsreformen tok prisverdig for seg samhandling i hele behandlingsforløpet i og mellom tjenestenivåene i den samlede helse- og omsorgstjenesten.

Den sittende regjering har levert en stortingsmelding som den selv omtaler som den første av sitt slag, fordi den beskriver primærhelsetjenesten som en helhetlig helsetjeneste. Meldingen har som ambisjon å se de ulike deltjenestene i kommunehelsetjenesten i sammenheng og å bygge ned «siloene» mellom dem. Legeforeningen støtter intensjonen med meldingen, men har også enkelte kritiske innvendinger.

Johan Nygaard
Om forfatteren

I Gjessings kommentar til angjeldende stortingsmelding om primærhelsetjenesten (1) savner jeg en påpeking av hvordan den konkurranseorienterte, industrielle målstyringsideologien står i veien for å oppnå de målene som både denne stortingsmeldingen og Samhandlingsreformen stiller opp. Dette mener jeg representerer et generelt problem i forvaltningen, og da bør vi benytte enhver anledning til å anskueliggjøre dette.

Litteratur

1. Gjessing H. Pasientens eller helsepersonellets helsetjeneste? Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:1091