Tar helt av: Skråblikk fra et sykehusmottak
Så hva er det Lilleås skriver så treffende om? Jo, den frustrerende sykehushverdagen, som han mener er unødvendig tungvint og har feil fokus.
- Helsevesenet kan beskrives som en gigantisk papirmølle under statlig formynderskap hvor utøverne tvinges til å følge maksimal motstands vei for fremme av fysisk, mentalt og sosialt velvære hos pasientene. Det er denne blautmyra jeg daglig tråkker i. Den volder meg massiv irritasjon, skriver han.
Det er mange skjemaer man må i gjennom når en pasient blir akuttinnlagt. Ambulansejournal, triageskjema, kortjournal og henvisningsskriv, gamle, ikke oppdaterte medisinlister, to meter EKG-utskrift, tre skjemaer for legemiddeladministrasjon, væskeinfusjon og prøverekvirering, for å nevne noe.
- Nærmere to mål smågran fra områdene rundt papirfabrikken til Norske Skog på Skogn må forseres – i form av en formidabel mengde skjemaer: Det eneste skjemaet som mangler er korrekt medisinliste og selvangivelsen, skriver Lilleås.
Man må dessuten innom en faks, og man må føre endelig oppdrevet korrekt medisinliste med sirlig håndskrift over på sykehusets egen medisinkurve.
Dataalderen
Lilleås skriver om nye og gamle dataprogrammer som liksom skal gjøre hverdagen lettere.
- Selvsagt finnes det mange forskjellige programmer for elektronisk pasientjournal (EPJ) – alle utviklet at mer eller mindre kloke datahoder med gode intensjoner og håp om rask økonomisk gevinst. Jeg vil gratulerer de ansvarlige for valget av tre ulike programmer under samme sykehustak og inviterer samtlige hjem til meg for å skifte lyspære.
Han skriver om pasientens lange vei fra akuttmottaket og opp på avdelingen.
- Amerikareisen!
Korte sykehusopphold
Han skriver om det korte sykehusoppholdet der pasienten får møte svært mange av hans kolleger.
- Etter noen få dager og etter at seks ulike leger, 12 ulike sykepleiere, to fysioterapeuter, en ergoterapeut, en logoped, to vaskere, en radiolog og en radiograf har vært i befatning med pasienten og en sykehusprest har messet og gitt intravenøst vievann, kvikner vedkommende noe til. På grunn av plassmangel, lav bemanning og sykehusledelsens ønske om kort liggetid anses pasienten som ferdigbehandlet og hjemreiseklar.
Forvirrende pasientinformasjon
Om pasientens utfordring når han først kommer hjem, etter først å ha blitt kjørt i taxi innom apoteket for å få med seg medikamentene sykehuslegen har forskrevet.
- Farmasøyten tilbyr forvirrende, men lovpålagt vis de billige synonympreparatene. Vel hjemme står pasienten neste morgen ved kjøkkenbenken og skal ta tablettmåltidet. Han blir usikker og blek om nebbet. Alle preparatnavnene på pasientorienteringen er forskjellig fra dem han fikk med fra apoteket! Pasienten klør seg i hodet og spør seg selv om han skal ta SeloZok 100 mg × 1/2, som han har liggende i skapet fra før, SeloZok 50 mg × 1, som det står i pasientorienteringen og på resepten, metoprolol depot 50 mg, som han fikk med fra apoteket, eller metoprolol tablett 50 mg, som han har i en gammel eske fastlegevikaren fra i fjor ga ham. Ingen? En? To? Tre? Alle?
Om reinnleggelsen som skjer fordi pasienten valgte det siste: alle.
- Reinnleggelsen kunne nok vært unngått ved å gi pasienten noen ekstra dager på sykehuset å komme seg på. Kanskje kunne man hatt tid til å vurdere indikasjonen for alle de 18 medisinene, kanskje involvert kommunehelsetjenesten eller snakket med pårørende. Men da jobben som gjøres vurderes ut fra liggetid og rask dokumentasjon av oppholdet, tar man helst gamlemor på 86 år på hel volley og sparker henne hjem til godstolen fortest mulig.
Pengene viktigere enn alt
Om sykehusøkonomi.
- Det er viktigere at sykehuskantinen har økende overskudd enn at pasientene blir behandlet. Til hjelp benyttes et intrikat kode- og prissystem: diagnoserelaterte grupper og innsatsstyrt finansiering. Ekstra service under oppholdet, som ultralydundersøkelse av hjertet og en pose blod, koster ekstra. Fløte i kaffen til frokost kan sikkert også kodes. De færreste som er ansatt i helsevesenet vet hvordan dette kode- og finansieringssystemet skal brukes korrekt og hvordan det egentlig fungerer. Og ingen har egentlig tid til å bruke det korrekt. Likevel er det tallmaterialet fra denne kodebruken som ligger til grunn når politikerne sitter med sykehusledelsen rundt bordet ved budsjettforhandlingene.
Ingen gulrot for de ansatte
Om takken man får for godt utført arbeid.
- Gjør man en god jobb i helsevesenet og prøver å ta unna pasienter og papirarbeid raskt og effektivt og slenger på litt omsorg og god pleie på veien, er det eneste man får mer jobb og redusert budsjett til neste år – ingen premiering for godt utført jobb. Derfor gjør de fleste jobben akkurat godt nok og med en viss treghet, og mange pakker snippesken og stikker av til det private. Sistnevnte flukt setter jo den sittende regjeringen sikkert pris på.
Lilleås kunne ha skrevet mye mer, men lot det være.
- Det er mye mer som irriterer meg. Men jeg stopper her og tar meg en Somac.
Vil du lese hele artikkelen? Værsågod: