Paternalisme på fremmarsj?

Aslak Syse Om forfatteren

Kommentarer

(2)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Jørgen Dahlberg
Om forfatteren

Aslak Syse har i sin leder knyttet noen kommentarer til at det i Tidsskriftet er «publisert tre bidrag der det er problematisert at det ikke kan anvendes tvang i flere situasjoner enn dagens regelverk åpner for» (1). Det vises her blant annet til vår artikkel om en sultestreikende asylsøker (2).

Vi stiller oss undrende til denne fortolkningen av artiklene. Særlig hva angår vår artikkel bør det presiseres at vi verken eksplisitt eller implisitt har søkt å gi uttrykk for at det bør kunne anvendes tvang i flere situasjoner. Vi kan vanskelig se hvordan en slik oppfatning eller holdning kan leses ut fra artikkelen, men om dette oppfattes å være budskapet vil vi få klargjøre at artikkelens budskap ikke er at det bør brukes mer tvang. Vi ser heller ingen andre klare holdepunkter for en paternalistisk utvikling i medisinen, men sitter tvert i mot med inntrykk av at den debatten som er reist er et uttrykk for en stadig større forståelse av pasientens bestemmelsesrett.

For å rydde til side denne misforståelsen kan vi kort bemerke at artikkelen blant annet søkte å illustrere hvor problematisk og lite konsekvent regelverket synes å være. I denne anledning pekte vi på at selve dødsmåten ville være avgjørende for om leger har hjelpeplikt eller ikke etter helsepersonellovens § 7 og pasient- og brukerrettighetslovens § 4-9. Syse ser ut til å mene at regelverket faktisk er godt, og tilbakeviser vår innvending som en «konsekvensfelle» ved å henvise til vårt skisserte eksempel hvor «…den som i affekt tenner på seg selv, kan være psykisk ustabil…». I vår artikkel er det imidlertid ikke snakk om handling i affekt av mulig psykisk ustabile personer. Tvert i mot fremgår det at den eksemplifiserte handlingen forutsettes gjennomført under tilsvarende forutsetninger med samme «alvorlige overbevisning». Om man bygger på denne forutsetningen, og for klargjøring kan da eksempelvis den åpenbart samtykkekompetente pasienten over mange måneder ha planlagt, varslet og forberedt selvantenningen, vil vår innvending likevel stå seg. Vi kan vanskelig se at dette reflekterer et godt formulert regelverk. Er Syse av den oppfatning at valg av dødsmåte virkelig er et godt kriterium for å avgrense hjelpeplikten?

Litteratur

1. Syse A. Paternalisme på fremmasj. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:9

2. Dahlberg J, Dahl V. Sultestreikende asylsøker – hvor langt går pasientens rett til å nekte behandling? Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135: 45 – 7.

Aslak Syse
Om forfatteren

Syse svarer:

Dahlberg og Dahl har kloke kommentarer til min leder. De synes imidlertid ikke helt å ha fått med seg at jeg fant deres artikkel både «spennende» og «utfordrende», og at de problematiserte «de etiske og rettslige dilemmaene helsepersonell kan komme opp i».

Det er utvilsomt slik at så vel Bahus og Førde (1) samt Frøland (2) ønsket utvidede tvangsfullmakter, mens jeg nettopp poengterte at Dahlberg og Dahl aksepterte gjeldende lovgivning, og like fullt stilte spørsmål ved klokskapen i den valgte reguleringsmåten. Jeg beklager derfor at mine formuleringer kunne tolkes slik at jeg tilla dem meninger de ikke ga uttrykk for. Dette har de nå presisert.

I helseretten er det gjennom de siste tiårene gitt stadig flere tvangshjemler, og jeg pekte innledningsvis i lederen på de mange lovene med slike hjemler. Jeg er derfor uenig i deres utsagn om at det ikke er holdepunkter for en økning av paternalistiske trekk i helselovgivningen. De fleste reglene som åpner for paternalistisk inngripen, er basert på balanserte avveininger.

Deres eksempel om at dødsmåte har betydning for inngrepsplikt eller ikke, finner jeg uten interesse i denne sammenhengen. De synes å ønske en lovgivning som gir svar på alle mulige situasjoner i klinikken. Slik vil aldri helselovgivningen kunne bli. Det er godt mulig at avveiningen mellom inngrepsplikt etter helsepersonellovens § 7 og pasient- og brukerrettighetslovens § 4-9 kunne vært utformet bedre, men neppe mer konkret. Der gjenstår en uenighet.

De avslutter kommentaren med et retorisk spørsmål: «Er Syse av den oppfatning at valg av dødsmåte virkelig er et godt kriterium for å avgrense hjelpeplikten?». Svaret er nei. For å komme til et slikt spørsmål har de tolket lederen mer vrangvillig enn jeg har tolket deres spennende og utfordrende artikkel om en sultestreikende asylsøker.

Litteratur

1. Bahus M, Førde R. Når pasienten nekter blodoverføring. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 850 – 1.

2. Frøland SS. Når tvang er nødvendig. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 1342.