I samme båt
Vi møter Audun Storaas i Norheimsund kyrkje. Han vil gjerne vise oss altertavlen han har laget. Et imponerende kunstverk i betong, stein, marmor og jern. 92 år gamle Audun er glad i å jobbe med stein. Kanskje fordi det er så mye av det der han bor, i postkortvakre Norheimsund i Hardanger. Han har lagt hver stein i forblendingsmuren rundt huset sitt også, et arkitekttegnet hus som glir nesten usynlig inn i landskapet ned mot fjorden. Fra sofaen ser han rett på Folgefonna. Hvit isbre, blank fjord, gul robåt, hjemmelaget eplekake. Kaken er det kona Margit Ann som har laget, i anledning at tre generasjoner leger skal møtes hjemme hos farmor og farfar og fortelle Tidsskriftets lesere hvordan det er å være i samme båt. Audun (92), Torgeir (54) og Eivind (26) er alle leger. Mye har endret seg fra da farfar var ung, men de har mye til felles også. Inkludert tvilen om de skulle velge legeyrket.
Godt å ha hverandre
Til tross for at 66 år skiller den ene fra den andre kan de be hverandre om råd og støtte. Ikke om elektrolyttverdier og diagnosekoder, men om hvordan man forholder seg til kolleger og pasienter. Hvordan man må stole på egen kunnskap. Det er godt å ha hverandre.
De innrømmer at det kan ha sine ulemper å være lege når man har fri og skal kose seg. Eivind har allerede opplevd flere ganger at folk vil ha konsultasjoner på fest. Han skrattler mens han forteller om en i overkant frekk bekjent.
- Jeg var på grillfest hos venner da han plutselig plantet en kjempestor svett mannefot i fanget mitt og spurte «er denne tåneglen inngrodd?». Først undersøkte jeg ham pliktskyldigst, fersk som jeg var. Men så sa jeg bestemt at han fikk se å fjerne den foten fra mitt fang og heller kontakte fastlegen sin. Han har ikke beklaget engang, han mener det kommer med yrket mitt, sier Eivind liksomsjokkert.
Noen skal ha litt ekstra
Torgeir innrømmer motvillig at han som øre-nese-hals-lege har fått mange telefoner fra familie og venner med små barn. Og enkelte tanter trenger råd mellom fyrstekaker og vestlandslefser. Det tar Torgeir med stor ro.
- Joda, noen skal ha litt ekstra, vet du.
- Jeg hadde det sånn før jeg pensjonerte meg, sier Audun. Men så sa jeg fra meg lisensen min slik at jeg ikke kunne skrive ut resepter lenger. Da sluttet de å ringe, humrer han.
Les hele intervjuet her: