Kjempekronhjorten
Den samfunnskritiske forskeren er bekymret for kreftbehandlingens fremtid ved Oslo universitetssykehus. – Det brukes massevis av ressurser på å utrede og planlegge «Campus Oslo», som ikke kan bli en realitet før om flere tiår. I mellomtiden detter murpussen ned og avdelinger og fagmiljøer som fungerer godt i dag svekkes. Vi kan ikke la kua dø mens gresset gror!
Det er ikke første gang Bruland snakker om kyr. «Stordriftsfordeler og fellesfjøs kan muligens sikre billigere melk og kjøtt, men kreftpasienter er ikke norsk rødt fe som kan plasseres i båser,» tordnet han i Aftenposten i 2009 i forbindelse med sammenslåingen av de fire store Oslo-sykehusene.
– Ikke minst gjelder det i dag, hvor vi får stadig ny molekylærbiologisk kunnskap som gjør at vi kan skreddersy behandlingen for den enkelte pasient.
Utviklingen av nye medisiner innenfor onkologien skjer i enorm fart. – Flere kreftsykdommer man tidligere døde av, lever svært mange pasienter nå godt med i flere år – så lenge de tar medisiner.
Kreft er i økende grad i ferd med å bli en kronisk sykdom. – De store endringene i faget gjør at det er vanskelig å spå hvilken organisering av kreftbehandlingen befolkningen vil være best tjent med 20 – 30 år frem i tid, påpeker Bruland.
– Filosofen Peter Wessel Zapffe skrev mye klokt om mangt, og også om kjempekronhjorten i Irland som døde ut under tyngden av sitt eget gevir. Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo markerte nylig sitt 200-årsjubileum med et spesialnummer av tidsskriftet Apollon. Her reiste Bruland spørsmålet om ikke Oslos kjempehjort av et hospital også vil lide samme skjebne.
– Jeg håper jo inderlig ikke det. Men dessverre viser erfaringer fra store fusjoner at de nesten uten unntak er både menneskelig, faglig og økonomisk sett mislykket. Bortsett fra hvis det gjelder å produsere og selge dobbelt så mye gjødsel, da!
Sammen med om lag 130 overlegekolleger ved Radiumhospitalet har onkologen nylig undertegnet et kritisk opprop som ble levert til direktør Bjørn Erikstein ved Oslo universitetssykehus. – Få dager senere kalte direktøren noen av oss inn til et møte. Han var lydhør og takket for innspillet.
Mer enn noen annet ønsker overlege Bruland å være pasientenes advokat. – Min lojalitet ligger i faget og hos pasientene. Alltid! Han innrømmer at han ofte tar det som et personlig nederlag dersom en av hans pasienter ikke responderer på behandling. – Kanskje er det derfor jeg de siste årene bare arbeider drøyt to dager per uke i klinikken og bruker resten av tiden på forsking, stipendiatveiledning og undervisning. Jeg må skjerme meg litt.
Det å komme nær innpå andre menneskers skjebne fungerer også som en drivkraft og et nyttig korrektiv til egne plager og tungsinn, mener Bruland. – Jeg føler at jeg har en plikt til å stå på og jobbe.
Men av og til må selv Øyvind Bruland lade batteriene. Da drar han gjerne på topptur, jakt eller fisketur – til Jotunheimen eller på trekking i Nepal. Ikke tilfeldig har han redigert boken Førstehjelp på tur sammen med samboeren og gode kolleger fra medisinen.
Han og samboeren bor på en husmannsplass sammen med de tre jakthundene Balder, Faun og Maia lengst inne i Sørkedalen. Der har han også låve, fjøs og skogen rundt å boltre seg i. – Skrotnisse, kaller min samboer meg. Men det hun kaller skrot, mener jeg er verdt å ta vare på.
Det kan være antikviteter, gamle maskiner og gammelt utstyr som alltid kan repareres eller brukes til å lage noe nytt. For ikke bare det å skape noe, men å bygge noe med sine egne hender er viktig for den nasjonalromantiske entreprenøren. 20 år gammel investerte han i en tomt ved Eidsbugarden i Jotunheimen. Opp gjennom årene har han møysommelig bygd opp et helt tun av gamle tømmerhus og restaurert en opprinnelig årestue fra 1600-tallet. Blåhaugen heter stedet. Navnet er hentet fra Arne Garborgs Haugtussa.
– Gråsteinsmurene har gitt god mosjon.
«Han er en sånn Markens grøde-type som bryter ny jord,» sier Jan Vincents Johannessen, Brulands tidligere sjef. «Han har også et genuint ønske om å hjelpe, hvor enn han er.»
På trekking i Nepal oppdaget Bruland og samboeren at et lokalsamfunn ikke hadde en egnet ambulanse. Da startet de sammen med noen venner en innsamling, og nå kjører en splitter ny 4WD-ambulanse daglig rundt i fjellene rundt Pokhara.
Listen over arrangementer, symposier, bøker, konserter, oppdagelser og kreasjoner som oppfinneren og entreprenøren står bak er lang. Men sønnen av tidligere kringkastingsorkesterdirigent Sverre Bruland som i sin ungdom vurderte å bli konsertpianist, går rett på, av og til kanskje en tanke taktløst, til tross for sin musikalitet.
«Jeg husker at han kjørte rundt i en svær firehjulstrekker,» sier Jan Vincents Johannessen. Om morgenen da Johannessen skulle parkere, hendte det at bilen til Bruland allerede sto parkert på tvers over plassen, til tross for at den var tydelig merket «parkering direktør».
«Han trodde vel at jeg ikke var der,» humrer den tidligere direktøren. «Jeg tror ikke han hadde ambisjoner om å ta over noe mer enn parkeringsplassen.»