Når kreftene renner vekk

Tone Kind Brekke Om forfatteren

Kommentarer

(3)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Anne-Gun Agledal
Om forfatteren

Mange kommuner har kreftkoordinatorer. Å informere om fatigue, som denne artikkelen handler om (1), er en viktig del av kreftkoordinatorers jobb. Vi kan komme på hjemmebesøk eller ha samtaler med pasient og pårørende på kontoret, på sykehuset eller over telefon. Jeg oppfordrer alle som arbeider med kreftpasienter og deres pårørende til å ta kontakt med kreftkoordinator i kommunen. Kreftkoordinator er et viktig bindeledd mellom spesialisthelsetjeneste og kommune.

Litteratur

1) Brekke T K. Når kreftene renner vekk. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134:950

Tone Kind Brekke
Om forfatteren

Jeg setter pris på Anne-Gun Agledals oppfordring om at alle som arbeider med kreftpasienter og deres pårørende bør ta kontakt med kreftkoordinatoren i kommunen. Det er ikke så lett for en ny kreftpasient å vite om muligheten og å ta kontakt selv. Det betyr mye og kan være til stor hjelp å kunne få samtale i fred og ro med en fagperson. Det er fint og viktig at kreftkoordinatoren kan informere om fatigue.

Jeg håper artikkelen kan være et godt arbeidsverktøy i kreftkoordinatorenes informasjonsarbeid. Jeg fikk tilbakemeldinger på artikkelen fra den lukkede gruppen "Fatigue etter kreftbehandling" på Facebook som "Dette kjenner jeg meg igjen i" og "Nå slipper jeg å forklare for legen, jeg kan bare legge frem denne artikkelen". Lykke til videre med den flotte jobben dere gjør som kreftkoordinatorer.

Bjørg Henriksen
Om forfatteren

Som tidligere kreftpasient med fatigue/utmattelse på 3. året må jeg si at forfatteren her virkelig setter ord på en situasjon som helt klart er underkommunisert ved behandlingen av kreft. Hvor lei er man ikke av uttrykket "så godt du ser ut", når man selv opplever hverdagen slik artikkelforfatteren beskriver.

Jeg håper virkelig artikkelen kan bidra til at alle de som jobber med kreftpasienter kan få en mye større forståelse for situasjonen. Det er utrolig at noe som rammer ca. 35% av de som behandles ikke vies større oppmerksomhet.