Tanker om toget som gikk

Emner: 
abort
primærhelsetjenesten
reservasjonsrett
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
8. mars-tog i Oslo. Hovedparole med teksten "Forsvar abortloven. Nei til reservasjonsrett".  Foto: Olav Olsen 8. mars-tog i Oslo. Hovedparole med teksten “Forsvar abortloven. Nei til reservasjonsrett”. Foto: Olav Olsen

8-marstoget har stoppet, ropene har stilnet, og tusener av engasjerte har fått uttrykt sin motstand og avsky mot fastleger som ønsker å reservere seg mot å henvise kvinner til abort. På en dag hvor man skulle ha vært ivrig, engasjert og stått på barrikadene for viktige samfunnsaker som angår kvinner, kjenner jeg snarere en motløshet, og at jeg rett og slett er litt matt. Det er jo veldig bra at det skapes temperatur, engasjement og begeistring omkring saker som angår jenter og kvinners levevilkår og rettigheter, både her til lands og på vegne av våre medsøstre rundt om i verden. Men denne gangen har jeg rett og slett ikke orket å engasjere meg i debatten. Ikke fordi det ikke er en viktig sak. Ikke fordi jeg ikke verdsetter de som engasjerer seg. Og ikke fordi jeg stiller meg likegyldig til temaet. Jeg er jo selv kvinne, og mor til fem, også jenter. Og som fastlege er det jo nettopp jeg og mine kolleger dette dreier seg om, i tillegg til kvinner som kommer til oss og vurderer abort. Denne gangen har jeg kjent på et mismot og en motstand til å engasjere meg, og å tråkke inn i det vepsebolet som denne saken har blitt. Jeg har prøvd å kjenne etter hva det er som har gitt meg denne motstanden. Og jeg har kommet til at det mest av alt er på grunn av den harde og tøffe tonen som debatten har fått. Det har vært lite rom for andre syn enn det den store grasrotbevegelsen har, og det har vært skremmende og sneversynte karakteristikker av de få som det angår, nemlig noen få av min fastlegekolleger som av ulike grunner ønsker å benytte seg av en mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort. De har kategorisk og ensartet blitt fremstilt som mørkemenn og udugelige til å være fastleger. I en tid det snakkes om raushet og at vi kvinner må være snillere og romsligere med hverandre er det skremmende å se hvor harde og personlige man kan være når man har ulike synspunkt. Det er også en klam tendens til krav om politisk korrekthet her på berget, og nåde den som trår utenom den. For meg personlig er dette en “enkel” sak. Jeg tar imot alle som kommer inn min dør på legekontoret, og henviser dem som ønsker det, til abort. Jeg er vel også prinsipielt imot at man kan reservere seg mot å utføre oppgaver som hører jobben til. Men prinsipper er prinsipper, og livet er livet. Jeg kjenner hverdagen som fastlege godt, og kan faktisk ha en forståelse for de få som ikke klarer å finne det forenelig med sin innerste overbevisning og samvittighet å medvirke i en prosess der det i ytterste konsekvens tas et liv. Det er aldri enkelt når jeg får en jente eller kvinne inn på mitt kontor, med spørsmål om abort. Verken for kvinnen eller for meg. Dette er et stort og seriøst spørsmål. Jeg er profesjonell, og min plikt er å være nettopp det. Men å være nøytral? Hvor går grensen på hva det er å være nøytral, og hvem er det som er fullstendig nøytrale når det er snakk om samtaler og møter mellom mennesker som omhandler vanskelige og sårbare temaer? Jeg tror egentlig de aller fleste pasienter ønsker en empatisk, lyttende lege, som kan gi råd og lindring i alle typer situasjoner. Og det er vår plikt som fastleger. Men det er naivt å tro at vi, uansett hvor for selvbestemt abort og mot reservasjonsrett vi er, at vi kan forholde oss fullstendig nøytrale og upersonlige i alle sammenhenger. Det kan være en stor utfordring å være helt nøytral, og “skifte hatt” når en kvinne kommer til abortsøking for andre gang på et år, mens neste pasient som sitter på gangen og venter på å komme inn til meg er gravid i 8. uke og er ivrig på å få en tidlig ultralyd for å se at alt er bra med fosteret. Eller et par som strever med å bli gravid, og ønsker hjelp til dette. Alle har sin legitime rett på å bli respektert, hjulpet med sitt problem, og at jeg er nøytral og forståelsesfull. For meg er det viktig å ikke pådytte noen min mening, med mindre de er i tvil, og ønsker råd. Det har vi plikt til å gi dem og. Hvilke råd skal vi gi? Det er ikke en fasit på dette, og det sier seg selv at noen få kvinner vil kjenne på et press eller ubehagelig følelse av fordømmelse for de valg hun er i ferd med å ta. Det skal ikke skje i en ideell verden, men det gjør dessverre det. Dette fordi vi fastleger er like ulike og feilbarlige som alle andre mennesker. Jeg tror at forslaget om å gi fastleger en mulighet til å reservere seg faktisk er et forsøk fra politikerne om å rydde opp i dette. Får man en reservasjonsmulighet, så vil de få legene det angå komme frem i lyset, de vil bli registrert, og det er lettere å unngå å komme i en uholdbar situasjon som det er bl.a. i Bø kommune, der flere av fastlegene reserverer seg. Man kan vurdere å nekte leger som reserverer seg å få hjemler i kommuner der det er andre “reservasjonsleger” fra før. Men å dundre løs med at det bare å finne seg en ny jobb, er usaklig. Vi fastleger jobber privat, med en avtalehjemmel med kommunen. Mange har store lån og forpliktelser gjennom sitt kontor, og det er ikke bare å skifte jobb på dagen. Dessuten er det en nedvurdering og undergraving av oss, og den jobben som vi gjør, å uttrykke seg på denne måten, med en mangel på tillit til den jobben vi faktisk gjør. Dessuten så kjenner jeg en del fastleger som blir skremt av hvor liten respekten overfor dem som forfekter synet om å leve etter sin samvittighet i store spørsmål som angår liv og død, har vært i denne debatten. Dette dreier seg langt fra bare dem som i denne debatten er blitt kalt “reservasjonslegene”. Det alle slags typer leger, av begge kjønn og mange livssyn politisk ståsted. Hva dersom politisk klima skifter ytterligere de neste årene, samtidig som etiske grenser og tekniske nyvinninger går i en rasende fart. Hva er det neste man ikke kan reservere seg mot å medvirke til, som direkte angår liv og død? Jeg er nesten redd for at det er flere kvinner som vil få dårligere oppfølging under og etter en abortprosess, med all den viraken som har vært de siste månedene. Det er fint at sykehusene tar imot abortsøkende direkte, og det tyder på at stadig flere har valgt å gjøre det i det siste. Men som fastlege syns jeg dette er synd, da en viktig jobb for meg er å kunne tilby disse sårbare kvinnene, som jeg gjerne kjenner litt fra før, en god samtale både før de tar valget, og etterpå, når de kanskje trenger en hånd. Jeg er redd mange blir skremte fra å ta kontakt med meg og mine kolleger nå, når det har vært fremstilt i brede lag at man risikerer å komme til leger som sender dem på dør, eller kommer med fordømmende ord. Dessverre opplever noen få det, en er en for mange, men det kan vi kanskje ikke unngå uansett om vi så gjerne skulle ønske det. Å stå på barrikadene for å sikre kvinners rett til å bestemme over egen kropp er like viktig i dag som alltid. Den saken er ufravikelig. Denne gangen mener jeg forøvrig at det ikke bare har vært storm i et vannglass, men også skudd utenfor blink. Det håper jeg at jeg kan si og mene uten å bli tillagt noe annet enn at jeg simpelthen ikke ubetinget klarer å støtte parolen til reservasjonsmotstanderne.            

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.