Legers private henvisningspraksis

Karsten Hytten Om forfatteren

Kommentarer

(4)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Torbjørn Pihl
Om forfatteren

Artikkelen Legers private henvisningspraksis presenteres i sjangeren Medisinsk etikk og fremstår som en uttalelse fra Rådet for legeetikk (1). Da må det tas på alvor, og en kommentar er påkrevet.

Innføringen av fastlegeordningen har nesten umerkelig medført en glidning mot den oppfatning at all primær legevirksomhet egentlig bør ivaretas av fastleger. Dette er nok fra enkelte hold, med påberopelse av «prinsipielle» grunner, også ansett som en ønskelig utvikling.

Imidlertid finnes det fremdeles leger utenfor fastlegesystemet. Jeg tenker ikke her på fulltidsarbeidende leger ved private legesentre. Ingen trekker vel i tvil deres naturlige plass i primærhelsetjenesten. Men det finnes også andre. Sykehusleger og leger i administrative fulltidsstillinger kan ha en begrenset privatpraksis. Pensjonerte leger kan ha litt praksis overfor «gamle» pasienter. Og så hender det jo at egen familie og bekjente - og for den saks skyld en selv - kan trenge en hjelpende hånd.

Jeg medgir at det har forekommet at jeg, uten å være fastlege, har benyttet meg av min rett som lege til å henvise til ulike spesialisthelsetjenester når indikasjon forelå, både i den tid jeg selv var i arbeid som sykehuslege, og senere som pensjonist, noe som jeg oppfatter at Hytten betegner som at jeg har «utnyttet min posisjon». Jeg har endog i enkelte tilfeller henvist meg selv eller en av mine nærmeste. Men jeg har her, som ellers i min legevirksomhet, fulgt etikkreglene med skriftlige henvisninger mv., og har selvfølgelig også respektert mottakers prioriteringer og ventet på tur når det var ventetid.

Det er heller ikke utenkelig at man i enkelte tilfeller kan gjøre litt nytte for seg med en «second opinion» overfor pasienter som av en eller annen grunn er kommet diagnostisk eller terapeutisk litt skjevt ut hos sin fastlege - det forekommer en gang iblant.

Selvfølgelig kan leger i noen tilfeller ha benyttet sin posisjon til å finne snarveier og «snike i køen» for seg selv eller sine pasienter. Dette skal man slå ned på, og ansvaret ligger særlig på dem som mottar og vurderer henvisningene. Men man bør ikke for dette formål forsøke å mistenkeliggjøre enhver praksis fra leger utenfor «systemet».

Jeg tar bestemt avstand fra Etikkrådets insinuasjoner om at undertegnedes og andre kollegers privatpraksis innebærer å «høste uberettiget fordel i helsevesenet med risiko for bruk av overflødige og kostbare metoder» (1). Det tilligger ikke Etikkrådet å uttale seg om hvilke leger som ikke kan eller bør behandle og eventuelt henvise pasienter. Dette reguleres ikke i etikkreglene, men i lov og regelverk.

Jeg mener at Etikkrådet i dette tilfellet har gått ut over sitt mandat og sin kompetanse.

Litteratur

1. Hytten K. Legers private henvisningspraksis. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 435.

Karsten Hytten
Om forfatteren

K. Hytten svarer:

Kollega Pihl synes å mene at Rådet for legeetikk insinuerer at han (og andre) har utnyttet sin posisjon når han har henvist pasienter til spesialisthelsetjenesten. Det mener vi ikke. Selv om de fleste i landet nå er knyttet til en fastlege, er Rådet kjent med at det også er en del leger som driver en liten privatpraksis ved siden av sin hovedstilling eller etter pensjonering. Det er også leger som driver allmennlegepraksis på fulltid uten å være fastleger.

At leger som Pihl med en liten praksis også kan og bør henvise til spesialisthelsetjenesten tar Rådet høyde for i det nest siste avsnittet av artikkelen Legers private henvisningspraksis (1): «Samtidig erkjenner Rådet at det finnes medisinsk begrunnede situasjoner som gjør direkte henvendelse til sykehus riktig og nødvendig. Det kan også gjelde elektive situasjoner der det er åpenbart at ytterligere diagnostikk og behandling må skje i spesialisthelsetjenesten. I slike situasjoner kan direkte henvisninger være ressursbesparende, jfr Etiske regler for leger Kap I §12 .»

Litteratur

1. Hytten K. Legers private henvisingspraksis. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 435.

Arnulf Gjestland
Om forfatteren

Artikkelen fra Rådet for legeetikk refererer til en sak fra et akuttmottak, men handler reelt om fastlegeordningen (1). «Snarveien» som problematiseres gjelder gjerne henvisning til avdeling for øyeblikkelig hjelp. Den mottakende avdelingen er uenig med én eller flere leger om hvordan de henviser til øyeblikkelig hjelp, eller om henvisningene i det hele tatt er indiserte. Dermed er det et anliggende for avdelingen å ta fatt i sammen med henvisende lege(r) hva de oppfatter forskjellig, og hva det innebærer. Kollegialitet er et godt fundament for trygt å kunne være uenige om fag og praksis. Er dette å «påføre belastende konflikt»? Rådet kunne med fordel begrenset seg og hjulpet avdelingen til å benytte sitt kollegiale verktøy. En lang byråkratisk utlegning til allmenn støtte for fastleger og fastlegeordningen synes ganske overflødig og knapt til hjelp for noen.

All henvisning til videre helsehjelp er offentlig, siden legelisens er et høyst offentlig anliggende. Indikasjon for å henvise skal fylle de samme kriteriene om det gjelder deg selv eller pasienter, i praksis heller strengere om det er for deg selv. Jeg har hatt lisens i 54 år, hvorav 10 som distriktslege. Dermed har jeg vært betrodd noen tusen konsultasjoner og en god del henvisninger og innleggelser. I løpet av disse årene har jeg iblant henvist meg selv - antagelig også ved behov for øyeblikkelig hjelp. Behandling og forløp, samt epikriser, både for pasienter og meg selv, har i min oppfatning bekreftet en rimelig faglig indikasjonsstilling. Ikke i noen sammenheng har jeg erfart å bli behandlet annerledes enn pasientene. Fastlegeordningen har jeg brukt fra den kom, og jeg er blitt møtt og tatt vare på tilfredsstillende og dels mer enn det.

Så hvorfor henvise seg selv? For det første gjør det en forskjell å være lege. Ut fra det vil jeg, som ellers i hverdagen, gjerne ordne selv det jeg vet er nødvendig, og som jeg kan ta meg av. Minst like viktig er at jeg ikke vil be fastlegen om noe som vi begge vet jeg like greit kan utføre selv. Det blir et ubehagelig «late som» om vi bare utfører et påfunn uten faglig begrunnelse. Fastlegen får jo også tilsendt samme informasjon som når han selv henviser.

Her har jeg brukt meg selv som eksempel fordi jeg ikke har noe annet, og fordi jeg oppfatter min praksis med henvisninger som helt i tråd med det allmenne i det som har vært mine sammenhenger.

Litteratur

1. Hytten K. Legers private henvisningspraksis. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 435.

Torbjørn Pihl
Om forfatteren

Hyttens svar til min kritiske kommentar til hans artikkel om legers private henvisningspraksis (1) er for så vidt klargjørende, men etter min oppfatning egentlig i negativ forstand. Som i sitt opprinnelige innlegg, viser han til Etiske regler kap. I § 12, og fremsetter at det finnes medisinsk begrunnede situasjoner, og endog elektive situasjoner, hvor direkte henvendelse til sykehus eller annen spesialisttjeneste kan være ressurssparende. Dette vil selvfølgelig ingen benekte, men det er ikke dette saken gjelder.

Mitt poeng var og er at en norsk lege med sin autorisasjon i orden fortsatt er i sin fulle rett til å utøve vanlig legearbeid, herunder også henvisninger etter vanlig faglig og yrkesetisk standard, uten å måtte begrunne dette med at det foreligger en slags unntakssituasjon med spesielle medisinske eller ressursmessige forhold. Hyttens svar forsterker inntrykket av at Rådet for legeetikk egentlig mener at det nærmest er uetisk å behandle og henvise pasienter utenom fastlegesystemet. Jeg gjentar derfor at det ikke tilligger Etikkrådet å uttale seg om hvilke leger som ikke kan eller bør henvise pasienter. Dette er ikke regulert i etikkreglene, og Rådet bør holde seg innenfor sitt mandat og sin kompetanse.

Litteratur

1. Hytten K. Legers private henvisningspraksis. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 435