Mye mat og altfor mye alkohol

Emner: 
alkohol
Holck
jul
mat
spisegilde
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Inntak av nærings- og nytelsesmidler i fast og (særlig) flytende form, utover det som antas relevant, later til å ha hatt sin storhetstid under renessansen. Øl ble det både brygget og drukket, slik bl.a. Snorre forteller (5). Sterkt skulle det være, og til julehøytiden – både den hedenske og den kristne – måtte alt stå klart. Gulatingsloven (opprinnelig del fra før år 900) hadde strenge bestemmelser i så måte (6). Vi kan der lese:
”Ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred. Men om noen ikke brygger til den tid, da skal han bøte 3 ører til biskopen”.
3 øre kan høres bagatellmessig ut, men i middelalderen var det ingen liten sum, for det tilsvarte omtrent verdien av en halv ku. Og som ikke det var nok, bestemte loven at dersom en bonde ikke hadde brygget øl på tre år, så hadde forbrutt sin eiendom til kongen og kunne dømmes ”utlæg” og landsforvises. Den samme loven bruker faktisk ølet som et slags mål for myndighetsalderen, for den sier:
”Ingen kan erklæres umyndig så lenge han er hestefør og ølfør”
Det vil si - er i stand til å ri og drikke øl.

Drikke-varer og vaner

Gammelt skjenkested ved Maridalsveien i Christiania, ca. 1830. Gamle Aker kirke i bakgrunnen. Maleri av Johannes Flintoe (1786-1870). Gammelt skjenkested ved Maridalsveien i Christiania, ca. 1830. Gamle Aker kirke i bakgrunnen. Maleri av Johannes Flintoe (1786-1870).

Drikkevarene var en viktig og selvfølgelig del av kostholdet. I bysamfunnene unngikk man å drikke vann, da det i høyeste grad var helsefarlig, med tilsig fra latrinene. Kaffe og te ble ikke vanlig før ved slutten av 1700-årene, og melk ble, så langt det lot seg gjøre, brukt til ysting og kjerning. Altså brygget man øl, som ble drukket i utrolige mengder, både av barn og voksne. Dagen begynte og sluttet med øl, noe vi får inntrykk av allerede i Ynglingesagaen, der det beskrives hvordan den døddrukne Fjålne faller i mjødkaret og omkommer. I forveien heter det: ”Der var drikken overmåte sterk” (5). Også gjennom hele middelalderen gis det eksempler på utbredt drikkfeldighet, både blant leg og lærd, noe som ikke minst kommer til uttrykk i Sverres saga (11). Ølet var hjemmebrygget og kanskje ikke så sterkt som dagens pils, men når vi leser at hvert enkelt familiemedlem i en vanlig renessanse-husholdning gjennomsnittlig drakk mellom fem og ti potter øl hver dag, blir man jo betenkt, især når man hører at en pott tilsvarer nesten en liter (0,97 l). I den dansk-norske flåten forsøkte man likevel å holde litt igjen, siden det ombord antagelig hadde en viss betydning å være edru når man klatret i riggen. Der var dagsrasjonen ”bare” fem potter (9). Den velstående delen av befolkningen foretrakk importert tysk øl og rhinskvin, og det ble åpenbart ikke vist noe måtehold med hensyn til den heller. Under den førnevnte dagsturen på København-universitetets vegne får vi vite at de fire adelsmennene alene helte i seg 15 potter vin, mens de medfølgende tretten ”oldinger” nøyde seg med å drikke to tønner dansk øl, dvs. ca. 280 liter. Hvordan det gikk med selve tilsynsforretningen sier universitets-historien ikke noe om. Presten Anders Vedel hadde sikkert rett i sin formaningspreken over Frederik 2., for vi vet at kongen i de siste dagene av sitt liv hadde reist med et lite følge til slottet Andvorskov på Sjælland, nærmest for å komme til hektene etter en durabel fest et sted i Sønderjylland (12). Åpenbart kom han seg raskt, for det varte ikke mange dagene før han på ny ble så tørst at han måtte skrive følgende beskjed til stattholder Christoffer Valkendorf: ”Efterdi her hver Dag gaar 2 og undertiden 3 Ahmer Viin (dvs. 300-450 liter), saa begiære Vi og ville, at Du med det første forskikker hid, iligen Dag og Nat uspart, nogle Fade, og lader dem ledsage af en paaalidelig Karl” (12). Få dager etter var kongen død, så noen glede av budet fikk han neppe. Det er klart at slike inntak av alkohol måtte merkes, men det synes – iallfall i Norden på 1600-tallet – som om dette var helt i sin orden. En franskmann forteller følgende fra et opphold hos kong Frederik 3.: ”Man fortalte kongen at jeg hadde vært meget beruset ved en fest aftenen i forveien, noe hoffet moret seg over, og jeg ble mer ansett av den grunn” (9). Kong Christian 4. selv måtte under en selskapelighet i 1612 – etter å ha utbragt hele 35 skåler for forskjellige fyrster i kristenheten – bæres bort i en stol. En engelsk gesandt skriver at ”han drikker hver dag” – noe som Shakespeare åpenbart gjør bruk av i ”Hamlet”. Så kongens velkjente norgesreise i 1599, hvor Sivert Grubbes dagbok forteller at han var sammenhengende beruset i 8 dager, var kanskje ikke så merkverdig likevel (13).

Holde seg fra dansen

Mens den gode kong Christian ikke tok det så nøye med sitt eget alkoholkonsum, var han desto mer påpasselig med andres, og i 1638 utstedte han en forordning til alle norske og danske byers prester, hvor de ble advart mot drukkenskap og ”at holde sig fra Dandsen med Glas paa Haanden og deslige usømmeligheder”. Det å danse ”med glass på hånden” høres merkelig ut, men det var rett og slett den tids måte å vise at man ikke var beruset! Ved å danse med et fullt glass uten å miste det eller søle ut innholdet, skulle danseren vise at han ennå hadde noenlunde kontroll over sine bevegelser. Velkjent er historien om Christianias borgermester Lauritz Ruus (1586-1642) – som for øvrig levde opp til sitt navn, og ellers er eponymet til bydelen Ruseløkken i det nåværende Oslo – som under et ”Fæstensøl” i 1637 kom i slagsmål med byens sogneprest Kjeld Stub, fordi det var sognepresten og ikke han selv som fikk den ære å være fordanser og ”danse med glass på hånden” (14). Fra midten av 1500-årene begynte også brennevin å bli en populær drikk. Første gang vi hører om dette i Norge er i et brev til erkebiskop Olav Engelbrektsson (ca. 1480-1538) i Trondheim, hvor rikshovmesteren i Bergen, Esge Bille, i 1531 meddeler at han vil sende ham ”noget watn som kallis Aqua vite och hielper samme watn for alle hande kranchdom som ith menniske kandt haffue indwortis” (15). Brennevinet ble altså i første rekke brukt som medisin, ofte iblandet forskjellige urter. Og det hadde jo en slik forunderlig effekt, man ble liksom i så godt humør når man drakk det. Så hvorfor bare innta det når man var syk? Brennevinet var særlig populært innen flåten, for der kunne det jo faktisk brukes til litt av hvert! Derfor sto det alltid et par fat av dette stoffet ombord. Da lord Horatio Nelson (1758-1805) falt i slaget ved Trafalgar, ble han ikke dumpet i sjøen, slik man gjorde ved dødsfall på skip i de dager. I stedet ble han – som den eneste av de 255 omkomne ombord – lagt i en tønne med brandy, etter råd fra skipslegen. Fatet ble satt inn i Nelsons kahytt, og en æresvakt plassert i offisersmessen utenfor. Her lå sjøhelten i de 7 ukene det tok før ”Victory” nådde Portsmouth. Men underveis skjedde det merkelige, at brandyen forsvant i Nelsons eiendommelige kiste, fordi vaktmannskapet falt for fristelsen å ta seg en tår over tørsten på de ensomme nattevaktene. Faktisk måtte fatet etterfylles to ganger før Nelson ble tatt ut av tønnen og obdusert i Greenwich 8. januar 1806, og den følgende dag bisatt i St.Pauls Cathedral i London (16). Brennevinet ble dessverre altfor populært, enten man var syk eller ikke. Selv i den lille ravnekroken Christiania var det ved slutten av 1700-tallet ikke mindre enn 160 utskjenkningssteder for brennevin, for et innbyggertall på ca. 8000. Faktisk ble opprettelsen av ølbryggeriene fra 1820-årene hilst velkommen av myndighetene som helsefremmende tiltak i edruelighetens navn for å begrense alkoholkonsumet. Etter at brennevinsbrenning var tillatt for enhver, ble konsumet av ren alkohol pr. innbygger over 15 år beregnet til ca. 12,5 liter i 1833 (17). I dag forbrukes halvparten av dette. Bloggserien er en ikke-vitenskapelig kavalkade over folks spise- og drikkevaner fra middelalderen og frem til nyere tid, med vekt på det overdrevne, og er en omarbeidet versjon av et foredrag holdt på Allmenlegeforeningens Nord-Norgekurs 19.-21. oktober 2012.

Litteratur

1. Lindgren A. Nya hyss av Emil i Lönneberga. Stockholm: Rabén & Sjögren, 1966. 2. Jensen JV. Kongens fall. Oslo: Den norske bokklubben, 1965. 3. Grøn F. Om kostholdet i Norge indtil aar 1500. Opptrykk. Oslo: Kildeforlaget, 1984. 4.  Mortenson I. (utg.). Edda-kvede. Norrøne fornsongar. Oslo: Det norske samlaget, 1905. 5. Holtsmark A., Arup Seip D. (utg.). Snorre Sturlasson. Kongesagaer. Oslo: Gyldendal, 1970. 6. Robberstad K. (utg.). Gulatingslovi. Norrøne bokverk nr. 33. Oslo: Det norske samlaget, 1937. 7. Notaker H. Ganens makt. Norsk kokekunst og matkultur gjennom tusen år. Oslo: Aschehoug, 1993. 8. Garborg A. Hanna Winsnes’s kogebog. Samtiden, 1890; 215-223. 9. Troels-Lund T. Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede. Bd. 5. København: Gyldendal, 1914. 10. Holtsmark A. (utg.). Håkon Håkonssons saga. Oslo: Aschehoug, 1964. 11. Holtsmark A. (utg.). Sverres saga. Oslo: Aschehoug, 1961. 12. Grinder-Hansen P. Frederik 2. Danmarks renæssancekonge. København: Gyldendal, 2013. 13. Lauring P. Christian den fjerdes riger og lande. København: Det Schønbergske Forlag, 1967. 14. Holck P. ”Alko-test” i 1600-årene. St.Hallvard, 1976; 37-38. 15. Bø O. Kvardagsliv og høgtidsskikk. I: Kaupang og katedral. Norges kulturhistorie, bd. 2. Oslo: Aschehoug, 1979. 16. Møller-Christensen V. Opposition til Øivind Larsens disputas. Nordisk medicinhistorisk årsbok, 1968; 106-20. 17. Brun-Gulbrandsen S. Våre forfedres alkoholbruk. I: Arner O, Hauge R, Skog O-J. Alkohol i Norge. Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø: Universitetsforlaget, 1985.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.