Kardinalvæskenes skjøre balanse

Emner: 
juleblogg
klyster
spisegilde
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Å studere pasientens urin var en viktig del av diagnostiseringen. ”Landsbylegen”, maleri av David Teniers d.y. (1610-1690). Å studere pasientens urin var en viktig del av diagnostiseringen. ”Landsbylegen”, maleri av David Teniers d.y. (1610-1690).

Det forundrer oss ikke i vår relativt nøkterne tid, at disse mat- og drikkeorgier satte sine helsemessige spor.  Når kardinalvæskene kom i ubalanse, måtte legestanden gjenopprette balansen, ofte med årelating eller klyster. Antagelig var fordøyelsesproblemer utbredt allerede i middelalderen, for det såkalte ”Helsediktet fra Salerno”, som er en samling leveregler på vers, nedskrevet på latin rundt år 1100 for det engelske kongsemnet hertug Robert 3. av Normandie (1060-1134), begynner med følgende strofe, her oversatt til norsk (18):
Salernos legeskole skrev/ til Englands konge dette brev: Vil du din helse ha/ så behold humør, vær kvikk og glad, La sut og sorger svinne/ jag bort plebeiisk sinne, Spar litt på mat og turing/ ta ingen middagsluring, Men husk det gamle ordet/ og reis deg opp fra bordet. Lyd blærens bud og gå på do/ trykk ei for hardt, men sitt i ro, Følg bare tro naturens trang/ så blir din livsvei lang.
Underlig nok var man – fra middelalderen og opp til den såkalte ˮopplysningstidenˮ – mindre opptatt av hva man tok inn, sammenlignet med interessen for hva som kom ut. Enhver lege med respekt for seg selv la stor vekt på å stille diagnosen ved nøye studier av pasientens urin, hvor smaksprøver hørte med til vurderingen av prognosen. Også avføringen var gjenstand for tilsvarende studier, og ”koproskopi” ble ansett som en avansert og respektert spesialitet (19). Ennå på 1800-tallet holdt man fast ved antikkens tro på de fire kardinalvæskene blod, slim, sort og gul galle som skulle stå i et riktig forhold til hverandre, og at sykdom var følgen når det ble for mye eller for lite av en av væskene, slik at balansen ble forstyrret. At fortidens leger anså sykdommene som forårsaket av kardinalvæskenes ubalanse, med påfølgende opphopning av usunne elementer i kroppen, ser vi av iveren de la i bestrebelsene med å holde tarmene ”rene”. Aldri i medisinens historie har man opplevet en slik syndflod av årelatinger, svette- og urindrivende midler, klystérer og avføringspreparater, som nettopp i tiden rundt 16-1700-tallet. I tillegg renset og tømte man fordøyelseskanalen ved å gi brekkmidler. Særlig var en blanding av vinsyre og antimon populær, siden den var mildere enn den fosforsure kalken som blandet med antimon kunne gi så kraftig effekt at det mange ganger sto om livet. Vanligvis nøyde man seg med å tappe en halv liter blod – slik dagens blodbanker jo også praktiserer – men man kjenner beretninger om årelating hvor man like godt tappet to liter i slengen. Fra England kjenner man et praktfullt eksempel på slik ”uttømmende behandling”, som man vel kan kalle det, i forbindelse med kong Charles 2. (1630-85) som under toilettet en tidlig morgen antagelig fikk en hjerneblødning. Hans livmedikus tappet ham straks for en halv liter blod, ettersom kongen var blitt uklar og bl.a. hadde konvertert til katolisismen. For sikkerhets skyld fulgte han opp med en halv liter til. Da kongen ikke ble bedre fikk han i rask rekkefølge ett brekkmiddel, ett klystér og to avføringsmidler. Fortsatt ingen bedring. Da barberte man kongens hode og ga ham et omslag med etsende ”spansk flue” (cantharidin), hvorpå man satte et brennjern inntil skallen, slik at det ble et flott brannsår. For å rense hjernen blåste man snuspulver inn i den kongelige nesen, og så fulgte man opp med nye brekkmidler og årelatinger, samt ekstrakter tilsatt pulverisert hodeskalle. På kongens føtter la man tjæreposer, og som et siste forsøk på å holde liv i ham, slaktet man to duer, kløvet dem og tredde dem på føttene hans som et par tøfler (20). Til tross for denne imponerende innsatsen døde kongen 6. februar 1685.

Klystér

Parallelt med dette var som sagt klystérer og avføringsmidler svært «i vinden», bokstavelig talt. Man betraktet slikt som viktige terapeutiske hjelpemidler, først og fremst ved magesmerter etter voluminøse måltider. I noen kretser var det god tone å behandle seg selv og ta et klystér daglig. Den franske kong Ludvig 13. (1601-43) var visstnok oppe i over 200 slike årlig den siste tiden han levde. Man konstruerte sinnrike sprøyter til dette formål med volum på flere liter, og det fantes også apparater med dobbel(!) vinkelbøyd tut som den lykkelige eier kunne sette på seg selv og sine nærmeste – samtidig – uten hjelp fra noen kant. Også utvalget av avføringsmidler var mange. De ble inndelt i grupper, hvor de sterkeste gikk under betegnelsen ”drastica” i farmakopéen.  Blant dem kjenner vi urten kolokvint (Citrullus colosynthis) som trolig er nevnt i Bibelen, i 2. kongebok 4, 40, hvor det fortelles om profeten Elisa som ba sine disipler plukke urter til mat. En av dem fant noen gresskarlignende frukter som det ble kokt suppe på. Følgende står skrevet: ”Så øste de opp for mennene for at de skulle ete, men da de begynte å ete av retten skrek de opp og ropte: Det er død i gryten, du Guds mann! Og de kunne ikke ete”. Det er det nok rimelig at de ikke kunne, for den uheldige disippel hadde trolig kommet over noen kolokvinter som ikke bare smaker forferdelig, men som sagt også er et kraftig avføringsmiddel (20). En ”kollekvint” er ennå et eldre uttrykk for en bitter dram. Som vi vil se av denne lille bloggserien fra våre forfedres fordøyelsesliv, bør vi kanskje være glade for at vi tross alt har fått et mer nøkternt syn på inntaket av mat og drikke. La oss avslutte med 1100-tallets visdomsord fra ”Helsediktet fra Salerno” (18):
Hva, hvor mye, hvor ofte og når du skal spise La legen en regel bestemme, han vil det rette deg vise. Hvis hjelp mot sykdom legen kunne gi til alle/ vi ville ham snarere en guddomsmann kalle. Et lengre liv kan han nok gi oss/ men ikke helt fra døden fri oss. Bevare livet og gi kuren/ det gjør dog først og fremst naturen.
Bloggserien er en ikke-vitenskapelig kavalkade over folks spise- og drikkevaner fra middelalderen og frem til nyere tid, med vekt på det overdrevne, og er en omarbeidet versjon av et foredrag holdt på Allmenlegeforeningens Nord-Norgekurs 19.-21. oktober 2012.  Litteratur 1. Lindgren A. Nya hyss av Emil i Lönneberga. Stockholm: Rabén & Sjögren, 1966. 2. Jensen JV. Kongens fall. Oslo: Den norske bokklubben, 1965. 3. Grøn F. Om kostholdet i Norge indtil aar 1500. Opptrykk. Oslo: Kildeforlaget, 1984. 4.  Mortenson I. (utg.). Edda-kvede. Norrøne fornsongar. Oslo: Det norske samlaget, 1905. 5. Holtsmark A., Arup Seip D. (utg.). Snorre Sturlasson. Kongesagaer. Oslo: Gyldendal, 1970. 6. Robberstad K. (utg.). Gulatingslovi. Norrøne bokverk nr. 33. Oslo: Det norske samlaget, 1937. 7. Notaker H. Ganens makt. Norsk kokekunst og matkultur gjennom tusen år. Oslo: Aschehoug, 1993. 8. Garborg A. Hanna Winsnes’s kogebog. Samtiden, 1890; 215-223. 9. Troels-Lund T. Dagligt Liv i Norden i det sekstende Aarhundrede. Bd. 5. København: Gyldendal, 1914. 10. Holtsmark A. (utg.). Håkon Håkonssons saga. Oslo: Aschehoug, 1964. 11. Holtsmark A. (utg.). Sverres saga. Oslo: Aschehoug, 1961. 12. Grinder-Hansen P. Frederik 2. Danmarks renæssancekonge. København: Gyldendal, 2013. 13. Lauring P. Christian den fjerdes riger og lande. København: Det Schønbergske Forlag, 1967. 14. Holck P. ”Alko-test” i 1600-årene. St.Hallvard, 1976; 37-38. 15. Bø O. Kvardagsliv og høgtidsskikk. I: Kaupang og katedral. Norges kulturhistorie, bd. 2. Oslo: Aschehoug, 1979. 16. Møller-Christensen V. Opposition til Øivind Larsens disputas. Nordisk medicinhistorisk årsbok, 1968; 106-20. 17. Brun-Gulbrandsen S. Våre forfedres alkoholbruk. I: Arner O, Hauge R, Skog O-J. Alkohol i Norge. Oslo, Bergen, Stavanger, Tromsø: Universitetsforlaget, 1985. 18. Reichborn-Kjennerud I. (utg.). Helsediktet fra Salerno. Halden: E. Sems forlag, 1932. 19. Holck P. Norsk Folkemedisin. Kloke koner, urtekurer og magi. Oslo: J.W.Cappelens Forlag, 1996. 20. Hæger K. Uttömmande behandling. Sydsvenska medicinhistoriska sällskapets årsskrift, 1975; 103-10.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.