Når taushetsplikt innebærer bevisforspillelse
I en helt fersk Høyesterettsdom drøftes rekkevidden av legers taushetsplikt. Legen gnidde en pose med narkotika mellom hendene for å ødelegge spor av DNA fra pasienten. Han er nå frifunnet i tre rettsinstanser for tiltalen om bevisforspillelse.
En januardag i 2012 ble politiet bedt om å komme til sykehuset for å ta hånd om en pose narkotika som var funnet på en intensivavdeling. Legen følte da et press for å oppgi pasientens identitet, noe han nektet. Politibetjenten forklarte at de ville undersøke den aktuelle posen med tanke på DNA-spor. Ved overleveringen av posen med det antatt narkotiske stoffet, tok han posen i hånden og gned den mellom hendene. Deretter spurte han om det var dette politiet mente med DNA.Noen måneder senere mottok legen et forelegg som han nektet å vedta. Etter å ha vært innom tre rettsinstanser, er nå saken ferdigbehandlet gjennom Høyesterettsdommen som kom 6. november 2013. Selv om Høyesterett mener det er utvilsomt at legen med hensikt har forspilt bevis av betydning for politiets etterforskning, så har han handlet lovlig for å beskytte opplysninger fått under taushetsplikt.
Fra Hippokrates til helsepersonellov
Legers taushetsplikt har nesten like gamle røtter som legekunsten selv. Allerede i den hippokratiske ed omtales en liknende plikt: "
Uten at jeg tror forfatteren av linja tenkte spesielt på narkotikasaker, så ser vi at det tas et forbehold om at det er bare opplysninger «som ikke burde bli kjent for andre» som skal beskyttes. Og påtalemyndigheten har her ment at dette ikke var opplysninger som legen hadde plikt til å verne.Om
, så er iallefall helsepersonelloven en nyere skrift som leger må forholde seg til. I helsepersonelloven § 21 heter det:
Formålet bak bestemmelsen finner vi i Odelstingsproposisjon nr. 13 (1998–1999):
Taushetsplikt også for straffbare forhold
Blant de sterkeste argumentene for taushetsplikt er at pasientene skal kunne gi informasjon til helsepersonell uten å være bekymret for at andre fikk innblikk i hva disse opplysningene inneholdt. Man kan godt se for seg at pasienter vegrer seg for å fortelle om forhold som har medisinsk betydning for at de innebærer noe straffbart.Statens Helsetilsyn skriver i rundskriv IK-25/91 om problemstillingen:
Et forbehold er derimot nevnt i rundskriv 2012/007 fra Helsedirektoratet og Politidirektoratet.
Aktiv plikt - kan innebære bevisforspillelse
Dommen drøfter også hvor aktivt helsepersonell skal hindre uvedkommende å få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Domstolen siterer Odelstingsproposisjon nr. 13 (1998–1999) der det uttrykkes dette slik:
Den aktive plikten til å bevare taushet begrenses av rammene for hva som er praktisk mulig. Slik jeg leser dommen er det ikke noen generell plikt til å fjerne spor, men når legen ble gjort oppmerksom på at han kunne overlevere spor så var det rimelig å kreve at han gjorde dette såfremt han hadde praktisk mulighet til det.Den enstemmige Høyesterettsdommen viser at taushetsplikten står sterkt, og at plikten skal tolkes strengt. Den viser at det forventes at helsepersonell må forholde seg aktivt til den, og bør gå så langt det er praktisk mulig for å verne om taushetsbelagt informasjon.Dommen kan leses i sin helhet på