Elling Ulvestad Om forfatteren

Kommentarer

(9)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Joe Siri Ekgren
Om forfatteren

Kollega Ulvestad treffer spikeren på hodet med: "myndighetene vært mer tilbøyelige til å løse striden gjennom tvang, instruksjon og tilbakekalling av enkelte legers autorisasjon. Men dette fører ikke kunnskapsfronten videre. I stedet bør striden søkes løst gjennom økt og omforent forskningsinnsats."

Å hevde at skillet går mellom "skolemedisinen" og de "alternative" er kanskje for enkelt, og neppe en fruktbar dokotomi. Det hersker ikke noen monolittisk enighet blant leger om tilnærmingen til forekomst, diagnostikk og behandling av pasienter med mulig kronisk borreliose - og vi skolemedisinere fordeler oss i et kontinuum fra skråsikkerhet til nysgjerrighet.

Utforskningen av det humane mikrobiom, herunder det intracellulære mikrobiom, er i sin spede begynnelse, og vi gjør klokt i å legge til side de faglige basuner og bannbuller, slik at vi kan nærme oss dette spennende felt med undring og nysgjerrighet.

Mats Reimer
Om forfatteren

Det låter försonligt när Elling Ulvestad vill försöka bygga broar mellan de två sidorna i "borreliastriden", men jag tror det är lika meningslöst som att försöka få samsyn mellan strålskyddsmyndigheterna och de som anser sig drabbade av elöverkänslighet. Så vitt jag kan se är det bara den ena sidan som är villig att ta till sig vetenskapliga forskningsfynd.

Patienterna har självklart rätt att bli trodda när de beskriver symtom de upplever, men patienter är inte alltid skickade att avgöra vad orsaken till symtomen är. Vidare kan man lätt konstatera att de få läkare i Norge som diagnostiserar och behandlar "kronisk borrelia" i regel även förespråkar andra ovetenskapliga eller pseudovetenskapliga idéer(1).

Det vi med stor säkerhet vet är att förlängd antibiotikabehandling inte leder till någon meningsfull förbättring, det har flera randomiserade studier visat(2). Det är därför obegripligt att Ulvestad kritiserar Helsetilsynet när de till slut agerar mot en läkare som inte vill ändra sin praxis trots att han uppenbarligen skadat minst en patient genom sådan långvarig antibiotikabehandling(3).

Referenser

1. Fosse B. Lunengs imponerende CV. Bloggen 4brooker. 7.11.2012. http://4brooker.wordpress.com/2012/11/07/lunengs-imponerende-cv/ (Läst 21.10.2013)

2. CDC. Research into prolonged treatment for Lyme disease. Centers for Disease Control and Prevention 15.11.2011.

http://www.cdc.gov/lyme/treatment/prolonged/index.html (Läst 21.10.2013)

3. Helsetilsynet. Brev 2. september 2013. http://www.helsetilsynet.no/no/Tilsyn/Tilsynssaker/Vedtak-om-tilbakekall-av-autorisasjon-som-lege-tilsagn-om-begrenset-autorisasjon/ (Läst 21.10.2013)

Elling Ulvestad
Om forfatteren

Ekgrens påpekning av dikotomienes upresishet er helt på sin plass. For selv om dikotomier gjør kommunikasjon enklere, tilslører de samtidig et bakenforliggende kontinuum. Og i borreliosestriden vet vi at kontinuumet er vidt. Det er det «alternative» ytterpunktet av dette kontinuumet Reimers innlegg forholder seg til. Og trolig er det derfor han mistolker mitt budskap. For jeg er ikke ute etter å bygge bro mellom ytterpunktenes argumenter slik han antyder. Men jeg er definitivt ute etter gode argumenter - hva den ene eller den andre fronten måtte mene er uvesentlig dersom det ikke kan begrunnes vitenskapelig. I så måte er det viktig å klargjøre at også skolemedisinen mangler kunnskap om borreliose, noe Reimer ikke synes å ha reflektert over. Det er i en slik sammenheng jeg hevder at tilbakekalling av autorisasjon ikke fører kunnskapsfronten videre. I dette ligger ikke nødvendigvis en kritikk av Helsetilsynet.

Jeg deler Reimers bekymring knyttet til langvarig antibiotikabruk, men tviler på om tilbakekalling av legers autorisasjon vil være løsningen. Tvert imot tror jeg det vil gjøre vondt verre ved at antibiotikabruken vil komme enda mer ut av kontroll, kanskje gjennom et illegalt antibiotikamarked. I seg selv burde det være god nok grunn til å intensivere forskningsinnsatsen.

Thor-Henrik Henriksen
Om forfatteren

Elling Ulvestad fortjener ros for å ha utløst en fagintern debatt om borreliose, og han har uttrykt seg tilstrekkelig provoserende til å utløse det han ville ha - kraftig respons. Vi har jo mange grunner til å bli engasjert av hans tale. På den ene siden ønsker vi å markere avstand fra useriøs pasientbehandling og folkeoppvigling, for det florer også i vårt land. Samtidig står vi ovenfor en pasientpopulasjon som vi ikke forstår godt nok. Selv om vi kjenner på faglig harme bør vi altså ha en porsjon faglig ydmykhet også. Noen vil nok synes at det er for mye å forlange, men jeg tillater meg nå påstanden. Ellers har forskningsresultater og andre uttalelser tilført feltet en uoversiktlig detaljrikdom som man kan snuble i, men som jeg ikke kan si har hjulpet meg som kliniker. Hva er det egentlig vi vet som kan være vesentlig?

Fra andre bakteriologiske sykdomsbilder vet vi f.eks. at diagnostikk som hviler på antistoffundersøkelser alene, er mangelfull. Ved borreliose har vi det tilleggsproblemet at det heller ikke finnes noen gullstandard å måle mangler og styrke ved antistoffundersøkelse mot. Det nærmeste vi kommer en gullstandard, er klinisk påvisning av erytema migrans (EM) ved tidlig infeksjon. Mange mener med rette at antistoffundersøkelser ikke har noen plass ved EM fordi antistoffsvaret så ofte uteblir tidlig i forløpet. Vi bør da huske på at antistoffsvaret ofte uteblir også om man etterundersøker pasienter som har gjennomgått EM. Det er altså god grunn til å spørre om ikke dårlig antistoffrespons ved EM gjenspeiler at antistoffundersøkelser ofte er mangelfulle, og at EM er den tilstanden hvor dette best illustreres. For alle som er kjent med det enorme potensialet for antigenvariasjon blant Borrelia spp er dette egentlig som forventet: Det bør ikke være uventet at antigenhamen ikke alltid matcher våre tester.

Vi klør oss daglig i hodet over invalidiserte pasienter med uklare sykdomsbilder og positive serologisvar - er da prøvesvaret noe å stole på da? I tillegg til vanskene vi har med å stole på positive prøvesvar, har vi nok god grunn til å være skeptisk ovenfor de negative i denne pasientgruppen.

Jeg hadde ikke vært lege om jeg var uenig i at vi trenger noe bedre for å komme videre i alt som har med håndtering av borreliose å gjøre. Dette andre bedre bør være agenspåvisning. Siden de vanlige metodene for agenspåvisning - dyrkning og molekulærbiologiske metoder - ikke vil kunne bli klinisk anvendbare på en lang stund, er det alternativer vi må håpe på. Skal vi finne et slikt alternativ, må vi først skaffe oss nytenkende hypoteser, og her har vi en ny utfordring: Vi er blitt for raske til å le av ny tenkning. Vi vet f.eks. at borreliabakterien endrer karakter fullstendig når den går over i væsker - også CSF. Så foreligger det en hypotese om at visuell påvisning av bakterien - i sin endrede form - kan brukes diagnostisk. Mange oversiktsartikler til tross - jeg kan ikke se at hypotesen verken er bevist eller motbevist - men det som er gjort av undersøkelser har i alle fall frambrakt indisier på at dette kan ha noe for seg. Jeg stiller meg derfor avventende, og synes ikke det er forenlig med god vitenskap å avfeie tanken nå. Å fortape seg i en debatt om dette skal kalles cyster eller ei er da unødvendig. Hvis noen finner en metode for pålitelig påvisning av bakterien ved nevroborreliose, løser de nemlig et problem for meg.

Mitt inntrykk er at dette fagområdet har brakt oss inn i en forlegenhet der veien er kort både til sinne og usikkerhet. Forlegenheten skyldes kanskje egentlig at vi for sjelden klarer å innfri forventningen om helbredelse i møte med disse pasientene, selv om den helst utløses i møtet med sinte pasienter og useriøse aktører.

Ovenfor har jeg skrevet om hvorfor jeg mener søken etter nytt diagnostisk verktøy og bedret medisinsk forståelse er helt nødvendig. Likevel - det viktigste er vel at vi blåser støvet av de andre legerollene vi skal aksle. Vi skal jo ikke bare helbrede. Kanskje hadde ikke problemet vært så stort og angrepene fra aktivistene så giftige om vi var bedre til å trøste, lindre og forklare.

Preben Aavitsland
Om forfatteren

Elling Ulvestad mener at «de alternative» i borreliosestriden «aksepterer vitenskapens førende premisser» og danner «vitenskapens fortropp». Vi synes han ser for lyst på dette. Vi synes også han blander kortene. I borreliosestriden er det to kamper som utspiller seg. Den ene handler om hva som kan defineres som vitenskapelige metoder. Den andre handler om hva som er kvalifisert og trygg pasientbehandling.

To pensjonerte biologiprofessorer utsteder diagnosen borreliose basert på en egenutviklet metode for mikroskopi av blod (1). De har imidlertid ikke validert metoden. De har ikke en gang undersøkt friske kontrollpersoner med metoden. Deres begrunnelse er oppsiktsvekkende (2): «Det tar mye tid, og vi kan ikke begynne å sende friske folk til fastlegen for å ta blodprøver. Vi mener at det ikke er nødvendig å bruke kontroller for et rent teknisk prosjekt, som dreier seg om å utvikle en metodikk.» Helsetilsynet har nå innledet tilsyn med de to for mulig brudd på helseforskningsloven og har etterlyst forskningsprotokoller og etisk godkjenning for virksomheten.

Helsetilsynet fratok nylig en lege autorisasjonen (3) fordi han etter en advarsel (4) fortsatte med uforsvarlig diagnostikk og behandling av påstått «kronisk aktiv borreliose». Denne diagnosen ga han også til pasienter som allerede var blitt utredet og diagnostisert med annen sykdom ved nevrologisk avdeling ved universitetssykehus. Legen benyttet mikrobiologiske tester som Ulvestad kaller «ubrukelige» og agerte dermed, etter Ulvestads beskrivelse, uvitenskapelig. Videre behandlet legen de som ved hjelp av disse testene fikk diagnosen «kronisk aktiv borreliose», med urter (5) eller med langvarige antibiotikakurer. Iallfall det siste er det gode holdepunkter for å betrakte som nytteløst selv ved sikre tegn på gjennomgått borreliose (6). I tillegg påfører slik behandling betydelig risiko både for pasienten selv og for resistensutvikling. Legen skal ha behandlet over to tusen pasienter og hevdet å ha svært gode resultater, men ingen av pasientene var inkludert i noe forskningsprosjekt, og ingen resultater er publisert.

Disse to eksemplene viser at «de alternative» i borreliosestriden verken er noen vitenskapens fortropp eller aksepterer vitenskapens premisser. De hopper nemlig over det avgjørende leddet i utviklingen fra hypotese til alminnelig bruk av en diagnostisk metode eller en behandlingsmetode, nemlig validering av at metodene virker gjennom vitenskap.

Ulvestad har rett i at dagens serologiske tester ikke har 100 % sensitivitet. Dette er nøye drøftet av landets medisinsk-mikrobiologiske fagmiljø (7), og omtalt i en rekke nyere retningslinjer (8-10). Dette er en utfordring som leger i klinisk virksomhet er vel kjent med også når det gjelder andre sykdommer. Bedre sykdomsforståelse, anamnese og klinisk undersøkelse er også viktig.

Vi er enig i at det er behov for mer forskning. Det virker imidlertid søkt når Ulvestad mener at borreliosestriden og Helsetilsynets tiltak vanskeliggjør forskningen. De siste årene har jo forskningen om flått, Borrelia og borreliose økt betydelig her i landet, som vist på de stadig fyldigere årskonferansen til forskernettverket Nortick. Vi som tilbyr helsetjenester til denne pasientgruppen har både ansvar for og interesse av å bringe kunnskapsfronten videre. Helsetilsynets oppgave er å beskytte pasientene gjennom å stoppe uforsvarlig legepraksis. I dette tilfellet har tilsynet gjort jobben sin.

Litteratur

1. Mysterud I, Laane MM. A simple method for the detection of live Borrelia spirochaetes in human blood using classical microscopy techniques. Biol Biomed Rep 2013; 3: 15-28. http://www.biomedicalreports.org/index.php?journal=bbr&page=article&op=view&path%5B%5D=98 (lest 25.10.2013)

2. Aavitsland P. Biologi på roterommet. Nye meninger 2.9.2013. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1015/thread282648/ (lest 25.10.2013)

3. Helsetilsynet. Vedtak om advarsel (brev). Oslo: Helsetilsynet, 1.10.2012. http://www.helsetilsynet.no/no/Tilsyn/Tilsynssaker/Advarsel-Lege-behandling-med-antibiotika-pa-sviktende-grunnlag/ (lest 25.10.2013)

4. Helsetilsynet. Vedtak om tilbakekall av autorisasjon som lege - tilsagn om begrenset autorisasjon. Oslo: Helsetilsynet, 2.9.2013. http://www.helsetilsynet.no/no/Tilsyn/Tilsynssaker/Vedtak-om-tilbakekall-av-autorisasjon-som-lege-tilsagn-om-begrenset-autorisasjon/ (lest 25.10.2013)

5. Aavitsland P. En reisende i mirakelkurer. NRK Ytring 11.6.2013 http://www.nrk.no/ytring/en-reisende-i-mirakelkurer-1.11072824 (lest 25.10.2013)

6. Klempner MS, Baker PJ, Shapiro ED, et al. Treatment trials for post-Lyme disease symptoms revisited. Am J Med 2013; 126: 665-9. http://www.amjmed.com/article/S0002-9343(13)00201-5/fulltext (lest 25.10.2013)

7. Referansegruppe for ekstern kvalitetssikring i virologi og serologi. Laboratoriediagnostikk ved borreliose. Strategirapport. Oslo: Folkehelseinstituttet, 2012. http://www.fhi.no/dokumenter/a63173de98.pdf (lest 25.10.2013)

8. Antibiotikasenteret for primærmedisin. Retningslinjer for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten. Oslo: Helsedirektoratet, 2013. http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/nasjonale-faglige-retningslinjer-for-antibiotikabruk-i-primerhelsetjenesten/Publikasjoner/IS-2030_nett_low.pdf (lest 25.10.2013)

9. Sundal J. T1.4 Lyme borreliose. Norsk legemiddelhåndbok. http://legemiddelhandboka.no/Terapi/683 (lest 25.10.2013)

10. Norsk barnelegeforening. Generell veileder i pediatri. http://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/pediatri/infeksjoner-vaksiner/borreliose (lest 25.10.2013)

Elling Ulvestad
Om forfatteren

De «alternative» er kunnskapens fortropper i én forstand; de insisterer på at Jorden ikke er flat. Og i den påstanden er det vanskelig å være uenige med dem - vi har fortsatt mangelfull forståelse for sykdomskategorien borreliose, og mye av mangelen kan tilskrives suboptimale tester. Thor-Henrik Henriksen ser forholdene likedan, og gir verdifull innsikt i klinikernes utfordringer overfor enkeltpasienter med uklare prøvesvar. Han peker også på mulige veier videre.

En slik vei pekes for så vidt også ut av Preben Aavitsland og medforfattere. Men for dem er medisinens faginterne utfordringer åpenbart av relativt underordnet betydning. Slik de ser det er medisinens borrelioseproblem skapt av fageksterne krefter og vil forsvinne med dem. Jeg er sterkt uenig. Tvert imot mener jeg at medisinen står overfor et fenomen som ikke vil forsvinne selv om vi skulle klare å eliminere alle de «alternative» krefter vi kan komme til å tenke på. For selv om Aavitsland og medforfatterne får det som de vil - at alle kjente «alternative» blir eliminert - vil nye «alternative» dukke opp, igjen og igjen. Alt Aavitsland er imot vil dermed bare øke på, og strategien vil således, i det lange løp, være kontraproduktiv. Mitt forslag til strategi går ut på å løse de faginterne utfordringene og derved eliminere behovet for fageksterne «korrektiv».

For å løse de faginterne utfordringene mener jeg det er behov for mer forskning. I så måte forundrer det meg at Aavitsland og medarbeidere hevder at jeg mener Helsetilsynets tiltak mot «alternative» vanskeliggjør forskningen. Det er mulig de har lest meg slik, men lesere med en annen leseramme vil kunne se at jeg selvsagt aldri har ment eller skrevet en slik absurditet - hva jeg skrev var at det var den steile fronten mellom skolemedisinere og de «alternative» som vanskeliggjør forskning. I denne sammenheng er det særlig problematisk at gode argumenter, som vi alle bør ta inn over oss, ugyldiggjøres fordi de kommer fra «alternative». Jeg er overbevist om at økt forskningsinnsats en dag vil bringe oss nærmere en forståelse av borreliose, men jeg tror neppe vi når dit ved å stikke hodet i sanden og insistere på at Jorden er flat.

Gro Moen Skjøtt
Om forfatteren

Tusen takk til Ulvestad og Henriksen som har en ydmyk tilnærming til pasientgruppen som pr. idag nærmest står uten behandlingsrilbud. Debatten som foregår bl.a i avisene er IKKE fruktbar, men svært ødeleggende for pasientene det gjelder. Kan gode krefter samle seg og gjøre noe konstruktivt? Vi trenger ikke de mest aktive/negative legene Aavitsland og Reimer, som tilsynelatende kun har et mål: Få disse brysomme pasientene ut av borreliosetenkningen, gi dem en annen diagnose og bli kvitt problemet....så enkelt er det nok ikke! Faren er som Ulvestad sier: Selvmedisinering og stadige nye aktører som dukker opp av mer eller mindre seriøs karakter.

Mye forskning ligger allerede på nettet og det hadde vært bra om ekspertise brukte tid og leste med argusøyne. Man må jo ikke utføre forskning på nytt, hvis noe allerede er utført i andre land...Det tar for lang tid hvis hvert land skal utføre egen forskning før nye behandlingsmetoder kan tas i bruk! Mange nok pasienter lider allerede, det haster med å komme i gang! Jeg håper dette er starten på noe positivt, og at nysgjerrige leger står fram og får lov å tenke nytt. Jeg minner om følgende utsagn fra Inge Lønning: "Der alle tenker likt, tenker ingen særlig mye"

Jan Nystrøm
Om forfatteren

Som far til en datter som har vært syk i hele sønnens oppvekst i over 15 år og hennes sønn som har diagnosene ADHD, Tourettes syndrom og OCD, representerer jeg de såkalte "alternative" i denne debatten. Vi har bare en eneste agenda og det er å bli lyttet til, bli trodd og få hjelp til et mer meningsfullt liv enn et til tider liv i senga. Når en tidligere smitteverndirektør får støtte av legeetisk råd til å stigmatisere en gruppe syke mennesker som hypokondere, uten at det ordet ble brukt, og han får støtte av leger uten kompetanse på behandling av borrelia/bartonella mm til å svarteliste og stoppe de legene som har lyttet til pasientene og forsøker å hjelpe de til et verdig liv, da oppleves det av oss "alternative" som å bli ofret på alteret for prestisje og profesjon. Vi reagerer også på at kompetansesenteret for flåttbårne sykdommer blir lagt til Sørlandet sykehus, hvis uttalte tilnærming til sykdommen er at den ligger i sinnet og må behandles med vanedannende og ikke ufarlige medikamenter. Det skaper liten tiltro til at pasientene får hjelp i dette landet i de nærmeste årene. Min datter og barnebarn får nå hjelp av en utenlandsk lege som har forsket på ME og flåttbårne sykdommer i 20 år. Vi er så heldige å ha en sparekonto som finansierer dette, men det er langt i fra alle som har. Er dette Helse-Norge verdig? Mens barn blir behandlet med sterke medikamenter for å roe ned adferden og dempe tics, så er vår erfaring at kostholdsendring som har vist seg å være minst like effektiv er et ikke tema i skolemedisinen. Videre synes viljen til å finne årsaken til diagnosene å være like fraværende som i borelliosestriden. Hvis motstanderne av langvarig behandling av kronisk boreliose/bartonella mm med smalspektret antibiotika hadde brukt tiden til å sette seg ned sammen med leger i utlandet som har forsket på dette i mange år i stedet for å angripe de få legene i Norge som har lyttet til pasientene og sitt eget hjerte for å gi de et bedre liv, så ville vi "alternative" legge ned vårt eneste våpen, det frie ord, og bidra i et forskningsprosjekt som søker sannheten fremfor å klamre seg til fastlåste forestillinger. Ny kunnskap er selvfølgelig slitsom å forholde seg til, og da vil anbefalingen være å slippe til fordomsfrie krefter. For som dikteren så riktig beskriver; når utgangspunktet er som galest, blir resultatet som fatalest.

Morten Andreas Horn
Om forfatteren

Jeg er medforfatter på innlegget til Aavitsland et al, 12.11.2013 i denne debattråden. Det er for meg uforståelig at kollega Ulvestad kan ha lest dette innlegget på den måten han gir uttrykk for, i sitt innlegg 14.11.2013. Jeg siterer:
"En slik vei pekes for så vidt også ut av Preben Aavitsland og medforfattere. Men for dem er medisinens faginterne utfordringer åpenbart av relativt underordnet betydning. Slik de ser det er medisinens borrelioseproblem skapt av fageksterne krefter og vil forsvinne med dem."

Det virker for meg som om Ulvestad, i sin kommentar, blander inn en kronikk skrevet av Preben Aavitsland på NRK-Ytring 10.5.2013, "En epidemi av borreliose?" I innlegget jeg er medforfatter av, omtales ikke debatten om hvorvidt "borreliose-epidemien" er reell eller skapt av medier, alternative leger eller aktivister. Det vårt innlegg handlet om var primært vitenskapeligheten og forsvarligheten ved den utredning og behandling som alternative behandlere, som biologene Laane&Mysterud og legen Rolf Luneng, i full offentlighet har gitt pasienter med mistenkt kronisk aktiv borreliose.

Jeg kan ikke se at Ulvestad egentlig forholder seg til denne problemstillingen, heller ikke i sine oppfølgende innlegg. Jeg var (som mine medforfattere) opptatt av at vi i vårt innlegg skulle tilkjennegi ydmykhet på "skolemedisinens" vegne, aksept for at dagens metoder er ufullkomne og åpenhet for at framtidens kunnskap kan bli en annen enn den vi har idag. Men uansett hvor åpen og undrende man er - så tar jeg for gitt at også Ulvestad mener det finnes en slags grense et sted, en terskel man må over, mtp. vitenskapelig tilnærming og forsvarlighet i møtet med enkeltpasienter. Gitt det vi hittil har fått kunnskap om vedr. biologenes diagnostikk og praksisen ved Norsk Borreliosesenter - hvordan skal helsemyndigheter og fagmiljø møte dette, om ikke med en "steil front"?

Ulvestad avslutter med at "jeg tror neppe vi når dit ved å stikke hodet i sanden og insistere på at Jorden er flat." Enig - men hvem har egentlig foreslått å stikke hodet i sanden? Det jeg synes, og som jeg oppfatter at er rådende holdning i Norges og verdens legemiljøer vedr. problemstillingen kronisk aktiv borreliose, er at Jordas fasong bør bestemmes ut fra vitenskapelige undersøkelser, ikke fastlåste fordommer. Det påfallende i borreliosedebatten er ikke manglende åpenhet/undring hos "skolemedisinerne", men tvert om at så mange av de "alternative" synes å ha bestemt seg for hva som er sant - uten å ha overbevisende faglig grunnlag for det.

Mysterud&Laane hevder de har funnet en mikroskopimetode for påvisning av borrelia - uten verken å beskrive pasientmaterialet sitt eller sammenligne med andre metoder for verifisering av at det faktisk er borreliabakterier de ser. Luneng kan gjerne forfekte ydmykhet - men har satt tusenvis av pasienter på kostbar og potensielt farlig antibiotikabehandling, til tross for at leger med mer erfaring og fagspesifikk innsikt enn ham selv har gitt dem annen diagnose, og bestrider den fortolkning han benytter i sin diagnostikk. Hvor skråsikkert er ikke dét?

For meg som nevrolog er det en del av hverdagen at det finnes pasienter, ganske mange av dem, med sykdomsbilder vi ikke forstår. Det er en selvfølge at disse må møtes med samme respekt og omsorg som alle andre pasienter, symptomlindring der det er mulig, og åpenhet mtp. mulige årsaksforklaringer.
Men borreliosestriden handler ikke om åpenhet - tvert om handler den om at noen ønsker å binde seg til én spesifikk årsaksforklaring på en lang rekke til dels svært ulike sykdomsbilder, nemlig kronisk borrelioseinfeksjon. Eller, i den senere tid, bartonella og babesia. Dette er ikke åpenhet og undring - men tvert om å låse seg fast og skygge for andre mulige forklaringer.

Det er ikke alltid så greit å måtte svare en fortvilt pasient at "jeg vet ikke". Men dersom man faktisk ikke vet, så er det i hvert fall bedre å være ærlig enn å lansere en forklaring som kanskje virker tiltalende, men som man ikke har grunnlag for. Og ikke minst disse pasientene, som får et "vet ikke"-svar, har et desto større behov for omsorg, trøst og lindring.

Morten Horn, overlege og klinisk stipendiat i nevrologi, OUS/UiO