Bare det beste er godt nok

Erlend Hem Om forfatteren

Kommentarer

(2)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Kristin Blaker
Om forfatteren

Jeg er enig med Erlend Hem at vi trenger å hige etter det perfekte på en del områder. Det kan være i yrket vårt eller en hobby. Det er vanskelig å tenke seg at Magnus Karlsen ville blitt verdensmester i sjakk uten en stor grad av perfeksjonisme. Innen sjakk vel å merke. Vi hører historier fra hans familie om at han glemmer bursdager og ikke greier å huske tre ting han skal handle. Perfeksjonismen hans er altså selektiv.

Her er vi etter min mening ved sakens kjerne. På mine kurs møter jeg de som ønsker å oppnå perfeksjonisme på altfor mange områder av livene sine, også leger. De fleste er ikke engang klar over at det er dette de gjør. De trenger dermed å lære seg andre metoder for å møte sine egne og andres krav om standard, hvorav egne krav vanligvis er de strengeste.

Så ja, vi trenger høye standarder på en del områder. Men det er lett å bli syk hvis disse områdene blir for omfattende og for mange. Det er ingen tjent med, derfor er det viktig å balansere perfeksjonisme slik at det blir en god egenskap istedenfor noe som utmatter deg.

Cato Guldberg
Om forfatteren

Jeg har lest Hems to siste ledere med stor interesse. Jeg er enig med ham i mye av det han skriver, men synes likevel at han blir for ensidig i sin positive omtale av strenge opptakskrav til medisinstudiet og av et perfeksjonistisk yrkesideal. En av mine kliniske mentorer sa ofte til meg: "Du må ikke la det beste bli det godes fiende". Med dette visdomsord in mente skal jeg prøve å kommentere noen av Hems argumneter i forhold til yrkesutøvelse og opptak til medisinstudiet.

Et for perfeksjonistisk yrkesideal er etter min mening en riskofaktor for å utvikle depresjon/utbrenthet i utøvelsen av legegjerningen. Kontroll, mestring og belønning er viktige faktorer for å trives i jobben. En for stor grad av perfeksjonisme vil kunne stå i veien for disse gode opplevelsene, man blir for sjelden glad og tilfreds med egen yrkesutøvelse. Jeg har hatt flere kolleger i behandling i årenes løp, og mener ofte å ha sett disse trekkene hos deprimerte kolleger. Økte "effektivitetskrav" hos arbeidsgiver og høyere forekomst av negativ medieomtale er også betydelige risikofaktorer. I det kollegiale rom tror jeg derfor at vi bør øve oss mer på å tilgi og støtte - kanskje det kommer oss selv til gode en gang?

Jeg mener ellers at dagens opptakskrav til medisinstudiet bidrar til at vi for ensidig rekrutterer timide, ansvarsbevisste, tvangspregede og systemkonforme kvinner (og menn) til medisinstudiet. Dagens opptakskrav favoriserer jenter, fordi modningen av personligheten skjer raskere hos jenter enn gutter. Dessuten er det ofte slik at mennesker med kreative og dristige personlighetstrekk modnes seinere (vår personlighet er vanligvis ikke ferdig utviklet før 30-års alderen) enn de med "nevrotiske" (timiditet, ansvarsbevissthet, perfeksjonistiske m.v.) personlighetstrekk, og således ofte taper i dagens videregående skole, der flid og oppførsel belønnes høyere enn talent og evne til nytenkning. Personer med sistnevnte trekk er mangelvare innen vår yrkesgruppe: Vi er blitt en grå masse av småfeige, politisk korrekte, kjedelige og akk så lydige kolleger som marsjerer i takt til musikken fra helsebyråkratenes basuner. Dette er etter min mening det mest bekymringsverdige med dagens leger.