Dommen i Høyesterett – ikke til hinder for faste stillinger

Hege Gjessing Om forfatteren

Kommentarer

(2)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Pernille Nylehn
Om forfatteren

Høyesterett har altså bestemt at assistentleger er praksisarbeidere, med andre ord lærlinger. Motparten erklærte visstnok i retten at assistentlegene er "ansatt mer for sitt utdanningsbehov enn fordi sykehusene trenger arbeidskraft (ref. Marit Christiansen i en artikkel i Forum for yngre leger 5. desember 2013, s. 1). En ganske underlig påstand, men hvis vi godtar det premisset, får det følger.

Assistentleger har rett til månedlig veiledning, fire timer fordypning per uke, individuell utdanningsplan, to timer internundervisning per uke, og fri for å ta nødvendige kurs. Blant annet. Enhver som har jobbet på sykehus vet at det kan være svært vanskelig å få til dette på en travel avdeling - da blir det mer enn synlig at "behovet for vår arbeidskraft" er til stede. Det er enda vanskeligere å få disse rettighetene hvis man har et kortsiktig vikariat.

Hvis vi skulle sette hardt mot hardt, kan alle assistentleger med loven i hånd forlange å få oppfylt alle disse kravene, og at avdelingens behov for assistentlegens arbeidskraft kun unntaksvis kan settes foran legens rettigheter som utdanningskandidat. Hvis dette ikke går, må vi før eller siden føre en slik sak for retten, forhåpentlig med Legeforeningen som partshjelp.

Jeg vil tro dette vil gi mange avdelingsoverleger intens kronisk hodepine og store logistiske utfordringer, og synliggjøre for arbeidsgiver og Høyesterett at uten assistentleger stopper Norge.

Lizeth Lind Jørgensen
Om forfatteren

"Ole Ivar? Nei, da må du bytte navn" sier mannen i reklamen.

Hvem har gitt oss navnet lege i spesialisering (LiS)? Er det oss selv, synes jeg vi undervurderer kompetansen. Assistentlege? Vi er da ikke assistenter etter 7,5 år med utdanning. Assistenter for hvem?

Betegnelsen LiS sier at du er i ferd med å bli noe, men er ikke kommet helt dit ennå. Det er det pasientene kommenterer, og jeg regner det er det Høyesterett hører.

Er vi under utdanning til vi er overleger/spesialister? Dersom du ikke er spesialist, så er du kun en assistent? Nei, ærlig talt. Jeg har ansvar som taler for mer enn som så. Og jeg tar det, og jeg mestrer det.

Overlegene har også krav om kurs og praktiske ferdigheter etter oppnådd spesialisering. Under spesialisering er vi hele livet.

Kan vi si det er ris til egen bak å kalle oss leger i spesialisering? Det høres ut som man er under utdanning. Hvordan skal da Høyesterett forstå dette dersom vi ikke verdsetter oss selv høyere?