Helhetlig omsorg, når det passer legen?

Illustrasjonsfoto av Dmitry Kalinovsky/Colourbox.

Takk, Susanne Kaluza, for 

. Selv har jeg vært en del i tvil om dette, ikke fordi jeg støtter reservasjonsrett, men fordi jeg trodde det ikke var et stort problem med de relativt få legene det gjelder. I debatten innad i allmennlegekorpset er det blitt sagt at «man finner fleksible løsninger». Det er åpenbart ikke helt sant, med de historiene som nå kommer fram om kvinner som er blitt blankt avvist av fastlegen.

Kompliserende for pasienten

for å unngå at kvinnene rammes er ikke positive, slik lederen i Allmennlegeforeningen sier. Når man er ufrivillig gravid er det siste man trenger å måtte lete seg fram til en lege som ikke har reservert seg. Informasjon på forhånd har også begrenset verdi. Det er ingen som

å bli ufrivillig gravid, og med mindre man er spesielt opptatt av saken vil man ikke sjekke om fastlegen kan tenkes å være av den ekstra moralistiske typen. Og hva hvis man flytter, eller en fastlege som ikke har reservert seg selger praksisen til en som har?Når fastlegen skal pålegges å skaffe kvinnen time innen to døgn, får det hele et skjær av komikk. Man skal slippe å henvise til abort, men man er pålagt å henvise til noen som henviser til abort? Hvordan kan det lette samvittigheten å legge inn et ekstra ledd? Og jeg vil tro noen av de mest fanatiske vil reservere seg også mot det. Så har vi det gående. Har vi for øvrig myndighet til å pålegge en annen fastlege å ta imot pasienter på så kort varsel?

Helhetlig omsorg, når det passer?

Jeg har vært mange år i allmennpraksis, og jeg var tillitsvalgt i flere år. Da var vi opptatt av at fastlegen skulle gi helhetlige helsetjenester, og følge pasientene gjennom alle livsfaser, være veiviser og portåpner. Det het KOPF: kontinuerlig, omfattende, personlig og forpliktende. Har vi glemt det?Vi kjempet

at fastlegens rolle skulle uthules ved at andre aktører kom og ville ta seg av det vi oppfattet som våre oppgaver, f eks at helsesøstre skulle skrive ut p-piller. Jeg var med på å jobbe for at vi skulle ta oss spesielt av ungdom, og senke terskelen for at de skulle bruke fastlegen, bl.a. ved fritak for egenandel.Jeg trodde på dette. Så velger altså foreningen min å gå inn for at vi bare skal være helhetlige når det passer oss. Hvis vår private moral tilsier at vi ikke liker visse behandlinger, skal vi få slippe. Hva blir det neste, skal vi få nekte å utføre svangerskapskontroller for kvinner som ikke er gift?

Hoppe over omsorgsnivå?

Kvinnene skal få ta direkte kontakt med sykehuset. Jaha. Hva med den viktige samtalen med fastlegen, som kjenner kvinnen og livssituasjonen hennes? En samtale som faktisk noen ganger ender med at hun likevel vil beholde barnet, ikke fordi hun blir presset, men fordi hun får litt tid til å tenke og reflektere, med støtte fra en (presumptivt) empatisk og helhetlig lege?Hva med etter aborten? Hvem skal hun snakke med da, hvis hun får problemer? Skal hun skifte fastlege først? For hun ønsker neppe å snakke med den som slo hånden av henne da hun var i livskrise.Noen sier at fastleger som ikke vil henvise til abort får finne seg en annen jobb. Jeg har vært i tvil om det òg. Men når vi skal kunne fritas, ikke bare for abort, men andre saker som gjelder «liv og død», er jeg tilbøyelig til å være enig. Fastlegejobben

om liv og død. Hvis vi ikke kan leve med det, hvis glorien står i veien for horisonten, er vi ikke skikket til jobben.

Les også

• Reservasjonsretten er oppe til debatt igjen etter regjeringsforhandlingene. Skal vi ha det slik at fastleger selv skal få bestemme hvilke deler av norsk lov de vil hjelpe pasienten med? spør  Susanne Kaluza i bloggen
• Legeforeningen har vedtatt at legers samvittighet trumfer loven, skriver Elisabeth Swensen i bloggen.
• - Jeg kaller det skinnhellig, dessuten en ekkel måte å «syndiggjøre» det svakeste leddet – den som søker hjelp, skriver kommunelege Elisabeth Swensen om reservasjonsretten tidligere.