Helhetlig omsorg, når det passer legen?

Emner: 
abort
primærhelsetjenesten
reservasjonsrett
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Illustrasjonsfoto av Dmitry Kalinovsky/Colourbox. Illustrasjonsfoto av Dmitry Kalinovsky/Colourbox.

Ifølge signalene fra den nye regjeringen skal leger ikke bare få reservere seg mot å henvise til abort, men også mot å henvise til assistert befruktning og forskrive visse prevensjonsmidler. Da snakker vi ikke om et marginalt problem, da snakker vi om at en del kolleger melder seg ut av verden. Takk, Susanne Kaluza, for et solid og tydelig innlegg. Selv har jeg vært en del i tvil om dette, ikke fordi jeg støtter reservasjonsrett, men fordi jeg trodde det ikke var et stort problem med de relativt få legene det gjelder. I debatten innad i allmennlegekorpset er det blitt sagt at «man finner fleksible løsninger». Det er åpenbart ikke helt sant, med de historiene som nå kommer fram om kvinner som er blitt blankt avvist av fastlegen.

Kompliserende for pasienten

Tiltakene som foreslås for å unngå at kvinnene rammes er ikke positive, slik lederen i Allmennlegeforeningen sier. Når man er ufrivillig gravid er det siste man trenger å måtte lete seg fram til en lege som ikke har reservert seg. Informasjon på forhånd har også begrenset verdi. Det er ingen som planlegger å bli ufrivillig gravid, og med mindre man er spesielt opptatt av saken vil man ikke sjekke om fastlegen kan tenkes å være av den ekstra moralistiske typen. Og hva hvis man flytter, eller en fastlege som ikke har reservert seg selger praksisen til en som har? Når fastlegen skal pålegges å skaffe kvinnen time innen to døgn, får det hele et skjær av komikk. Man skal slippe å henvise til abort, men man er pålagt å henvise til noen som henviser til abort? Hvordan kan det lette samvittigheten å legge inn et ekstra ledd? Og jeg vil tro noen av de mest fanatiske vil reservere seg også mot det. Så har vi det gående. Har vi for øvrig myndighet til å pålegge en annen fastlege å ta imot pasienter på så kort varsel?

Helhetlig omsorg, når det passer?

Pernille Nylehn Hvis vi ikke kan leve med det, hvis glorien står i veien for horisonten, er vi ikke skikket til jobben, skriver Pernille Nylehn

Jeg har vært mange år i allmennpraksis, og jeg var tillitsvalgt i flere år. Da var vi opptatt av at fastlegen skulle gi helhetlige helsetjenester, og følge pasientene gjennom alle livsfaser, være veiviser og portåpner. Det het KOPF: kontinuerlig, omfattende, personlig og forpliktende. Har vi glemt det? Vi kjempet mot at fastlegens rolle skulle uthules ved at andre aktører kom og ville ta seg av det vi oppfattet som våre oppgaver, f eks at helsesøstre skulle skrive ut p-piller. Jeg var med på å jobbe for at vi skulle ta oss spesielt av ungdom, og senke terskelen for at de skulle bruke fastlegen, bl.a. ved fritak for egenandel. Jeg trodde på dette. Så velger altså foreningen min å gå inn for at vi bare skal være helhetlige når det passer oss. Hvis vår private moral tilsier at vi ikke liker visse behandlinger, skal vi få slippe. Hva blir det neste, skal vi få nekte å utføre svangerskapskontroller for kvinner som ikke er gift?

Hoppe over omsorgsnivå?

Kvinnene skal få ta direkte kontakt med sykehuset. Jaha. Hva med den viktige samtalen med fastlegen, som kjenner kvinnen og livssituasjonen hennes? En samtale som faktisk noen ganger ender med at hun likevel vil beholde barnet, ikke fordi hun blir presset, men fordi hun får litt tid til å tenke og reflektere, med støtte fra en (presumptivt) empatisk og helhetlig lege? Hva med etter aborten? Hvem skal hun snakke med da, hvis hun får problemer? Skal hun skifte fastlege først? For hun ønsker neppe å snakke med den som slo hånden av henne da hun var i livskrise. Noen sier at fastleger som ikke vil henvise til abort får finne seg en annen jobb. Jeg har vært i tvil om det òg. Men når vi skal kunne fritas, ikke bare for abort, men andre saker som gjelder «liv og død», er jeg tilbøyelig til å være enig. Fastlegejobben handler om liv og død. Hvis vi ikke kan leve med det, hvis glorien står i veien for horisonten, er vi ikke skikket til jobben. Min appell til helseminsteren og Legeforeningen: SNU! Ta til vett. Og om ikke Høie tar til vett, setter jeg min lit til tøffe kvinner i Høyre og Venstre som skjønner hva dette dreier seg om.

Les også

 

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.