Der den høyeste formen for ros er fravær av kritikk

Ole Kristian Losvik Om forfatteren

Kommentarer

(1)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Harald Sundby
Om forfatteren

Hei, turnuskandidat Losvik.

Du savner tilbakemeldinger, så det fikk jeg lyst til å gi deg. Dette var en skarpsynt, velformulert, ærlig men dessverre trist rapport. Du peker på fenomener som jeg også har grublet mye over i mine 23 år som kliniker. Hvorfor helsevesenet så ofte tilbyr fremmedgjørende dynamikk for oss som jobber der. Og den kollegiale taushet om det. Og medisinerverdenens manglende bevissthet om hva som er gode, trygge opplæringsforhold. Ikke slik at dette er absolutt., men jeg kjenner meg dessverre godt igjen i det du skriver. Hvor kommer dette fra?

Det henger nok, som mange ting der mennesker samarbeider, sammen med såkalte komplekse forhold.

Noen tanker om det fra bunnen av:

Selekterer studiet i seg selv en sosial gruppe med bias mot litt innbitt prestasjons- og konkurransementalitet? (Ja, det tror jeg )

Kan den dyptsittende, og forsåvidt nødvendige "finn feilen" kulturen i klinisk arbeid påvirke også vårt kollegiale samspill? (Ja, det tror jeg )

Dreier det seg om reproduksjon av eldre kollegers egne små eller store fremmedgjørings- og ensomhetstraumer fra de første årene som leger. (Kanskje litt vel Freudiansk? )

På universitetssykehus, der utfordringene er ikke bare klinikk, men også forskning og undervisning, synes det dessuten å være følgende prioriteringsmønster: Forskning først (doktorgradspress?). Dernest klinikk. Undervisningsoppgaver nederst.

Det finnes mange andre, og kanskje viktigere faktorer. Som for eksempel rammebetingelsen på store sykehus generelt, for dem som jobber der. Også veilederene.

Jeg utfordrer kolleger på andre faktorer som spiller inn.

Til slutt en liten betraktning som kan bli oppfattet som litt på siden, men som jeg synes understreker et poeng. Jeg har (utrolig artig) arbeid som universitetslektor ved NTNU, i det såkalte "lege/ pasientkurset". Det går første og andre året. Studentene kastes hodestups ut i pasientkontakt fra 2. måned av, på fastlegekontorer i byen. De lærer seg pasientsentrert konsultasjon, og seansene blir filmet. Dette er eksponert undervisning for dem. Men det motsatte av fremmedgjørende. Og de greier seg fantastisk godt. Når vi evaluerer videoene, er første spørsmål: Hva synes du gikk bra.? Her står de bom fast. Vanligvis er svaret omtrent slik: "Nei, jeg burde nok hatt mer fokus på........."

De greier det simpelthen ikke. Det motsatte av skam er stolthet. Underlig da, å nesten skamme seg over egen mulige stolthet. Nesten som en kollektiv nevrose? For meg viser det hvor viktig det er at vi aktivt og positivt støtter de nye i faget.

Som du ser, Losvik, hjertesukket ditt fikk meg engasjert. Ikke verst, synes jeg.

Men hva kan gjøres?

Heldigvis mye. Det begynner med bevisstgjøring. Ditt innlegg synes jeg var strålende der. Etter det er det egentlig enkelt. Eller muligens LITT krevende?

Eldre kolleger: Sjekke raskt ut hva utdanningskandidaten (e) har gjort litt bra i det siste , og ta kandidaten for deg allerede på neste morgenmøte. "Vet dere, det der synes jeg Fremmedgjorte Fredrik gjode skikkelig bra. Hvor har du det fra, Fredrik? " Dropp forresten det der med "fremmedgjorte".

Ikke spill de ferske ensomme og redde. Det smitter bl.a. over på pasientene. Spill de ferske trygge. Da blir de virkelig gode. Banalt? Javel, desto bedre. Bare da å iverksette.

Eller hva tror dere andre? Andre forslag? Gi gjerne tilbakemelding om det.