Verdens aller beste

Charlotte Haug Om forfatteren

Kommentarer

(2)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.
Torgeir Bruun Wyller
Om forfatteren

Charlotte Haug treffer noen poenger godt, men bommer på andre i sin lederartikkel. Hun har utvilsomt rett i at det er et spenningsforhold mellom legers krav på velordnet arbeidstid og fritid på den ene siden, og pasientenes behov for størst mulig kontinuitet i lege-pasient-forholdet på den annen. Dette dilemmaet burde sannsynligvis bekymre vår profesjon.

Men Haug bommer når hun konstruerer en motsetning mellom kravet om mindre byråkrati og kravet om å slippe unna administrative oppgaver. Dette resonnementet synes å bygge på en oppfatning om at mengden administrativt arbeid er konstant, og enten må byråkratene gjøre det eller så må helsepersonellet gjøre det selv. Men slik er det jo ikke. Byråkrati skaper byråkrati. Flere ansatte i den statlige helseforvaltningen generer flere rapporteringskrav og mer komplisert økonomistyring i sykehus og kommuner, som disse dermed må bygge opp sitt eget byråkrati for å imøtekomme. Samhandlingsreformens svært arbeidskrevende opplegg for svarteperspill om pasienter og penger mellom sykehus og kommuner er et godt eksempel. Tilsvarende er det på sykehus- og kommunenivå: Flere administrativt ansatte fører til at en økende del av helsepersonellets arbeidstid benyttes til unyttig arbeid (f.eks. opplæring i strategisk diagnosekoding), mens de som virkelig kunne vært til avlastning og nytte (f.eks. sekretærer) blir rasjonalisert vekk.

Vi må ha en helseforvaltning, og ikke alt byråkrati er av det onde. Men over en viss grense fører ytterligere administrativ vekst til tap av kvalitet og effektivitet. Den grensen er vi for lengst forbi. Helsearbeidere krever nå ansettelsesstopp i den sentrale helseforvaltningen (1,2). På lengre sikt er jeg overbevist om at slanking av denne forvaltningen til anslagsvis det halve ikke vil ha merkbare negative konsekvenser - men åpenbare positive. Men slike forslag oppfattes gjerne som urealistiske og litt rabiate. Hvorfor det? I de utøvende delene av helsetjenesten er det ingen sjeldenhet at man griper til ansettelsesstopp og nedbemanning når det oppfattes som påkrevet.

Haug beskriver også en motsetning mellom folkehelsen og optimale helsetjenester for den enkelte. Dette er intimt forbundet med forrige punkt. Én av misforståelsene som verserer i helsebyråkratiet, er at all behandling må standardiseres og dermed omfattes av sentrale retningslinjer for å holde god kvalitet. Men god behandling er nettopp kjennetegnet av noen grad av individuell tilpasning (3, 4). Ikke dermed sagt at ikke vi skal ha behandlingsretningslinjer, men troen på deres betydning - og dermed ressursene som benyttes på dem - er nå blitt sterkt overdrevet.

Selvsagt har Haug rett i at et godt helsevesen koster penger, og at et billigere helsevesen ofte vil være dårligere. Hvor stor del av samfunnets samlede ressurser som skal benyttes på helsevesenet er et politisk og ikke et faglig spørsmål (1). Stortinget bevilger, og skal stå til ansvar for folket ved valg. Men sammenhengen mellom kostand og kvalitet er på ingen måte entydig. Vi kunne fått mer helse ut av dagens bevilgninger - for den enkelte og dermed for folkehelsen - om vi hadde brukt en større andel på direkte pasientrettet arbeid, vist større tillit til fagmiljøenes evne til å gi helsetjenester av høy kvalitet, og brukt mindre på overdrevent byråkrati inkludert forsøk på å få alle fagfolk til å gå 100% i takt.

Torgeir Bruun Wyller

Litteratur
1. Wyller VB, Gisvold SE, Hagen E et al. Ta faget tilbake! Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 655-9.
2. Helsetjenesteaksjonen. http://helsetjenesteaksjonen.no
3. Wyller VB, Wyller TB. Evidensbasert medisin - et kritisk innspill. Nytt Norsk Tidsskrift 2013; Nr. 1: 61-9.
4. Wyller VB. Retningslinjefundamentalisme. Tidsskri Nor Legeforen 2013; 133: 1042.

Henry Lie
Om forfatteren

Har lese både innlegget til Charlotte Haug og kommentaren til Torgeir Bruun Wyller med stor interesse. Som pasient og samfunnsdebattant har eg nokre synspunkt på forholdet mellom kvalitet og kostnader. Ikkje som høgt fagleg utdanna innan helsefag, men som brukar av ulike helsetenester, kalla pasient.

Den siste tida har det vore stor merksemd på helsevesenet og det med rette. Men det heile har utvikla seg til ein overbodspolitikk. Faren med dette er at ein misser oversikta og hamnar på eit sidespor.

Som pasient har eg opplevd godt fagleg handverk gjennom kontakt med ulike både offentlege og private institusjonar. Men eg har også opplevd ein del skjemmande utvekstar i form av arrogante og sjølvopptekne medarbeidarar.

For meg som pasient lyt eg finne meg i at ting kan ta tid og kva er gale me det? Når mine plager ikkje er verre enn at eg kan vente er det ok. Men det er ikkje ok om folk med alvorlege livstrugande plager ikkje får hjelp. Difor ser eg på eit offentleg helsetilbod som er akseptabelt som heilt naudsynt. Og for at det skal kunne fungere må heile tida pasienten prioriterast. Eg ser ikkje at det er tilfelle om ikkje også helsevesenet vert organisert som ein solidarisk institusjon.

Det er politiske parti som ser på drift av sjukehus som om det er ein bilfabrikk ein driv. Dette er heilt forkasteleg og me må gjere alt me kan for å komme ut av dette feilsporet.

I eit velfungerande samfunn må ein heile tida kunne ha fleire tankar i hovudet samstundes. Noko som betyr at kravet til økonomiske utteljingar heile tida må vera under kontroll, men det må vera jamvekt mellom kva det skal koste og kva ein får att basert på ein samfunns økonomisk og ikkje privat økonomisk modell. Difor har eg ikkje noko mot at det vert oppretta private sjukehus foretak, men det må vera eit offentleg ansvar å drive eit helsevesen, så får private vere eit supplement.