Breastfeeding week

Illustrsjonsfoto: Colourbox

Den siste uken har Breastfeeding week vært markert i ulike deler av verden. I én uke har søkelyset vært rettet mot amming i over 170 land over hele kloden, i håp om å øke både forekomsten og lengden av brysternæring.Vi i Norge er i mange år blitt sett på som et foregangsland når det gjelder kunnskap og forekomst av amming. Takket være engasjerte fagfolk og en solid innsats fra mange hold, har ammestatistikken vært økende og høy her til lands, og andre land har sett til Norge og latt seg inspirere og motivere.Takket være gode permisjonsordninger etter fødsel, likestilling og trygge arbeidsvilkår for mange, har mye ligget til rette for at kvinner har klart å amme barna sine stadig lengre. Vi har i ganske stor grad nådd målene og anbefalingene til Verdens helseorganisasjon (WHO), om seks måneders fullamming og minst ett års delamming. Engasjementet har vært stort også fra myndighetene, bl.a. ved opprettelsen av ammekyndige helsestasjoner, ammepoliklinikker og søkelys på informasjon om amming i svangerskaps- og barselomsorgen.Ved at vi har klart å få til en så bra ammestatistikk har vi vært inspiratorer for andre og dårligere stilte land, som har oss som forbilder. Etter min mening er dette både inspirerende og forpliktende. Hvilke signaler politikerne og samfunnet som helhet gir, også i forhold til temaet amming, har konsekvenser ikke bare for oss selv, men også for verden rundt oss. Dersom norske myndigheter signaliserer at amming ikke «er så nøye», at andre politiske hensyn går foran ammingen, vil dette trolig gi ringvirkninger på sikt, ikke bare i Norge, men også i andre land.Man kan få inntrykk av at det er nettopp dette som skjer til en viss grad her til lands nå. Valgkampen er godt i gang, og et av de «hotte» temaene for tiden er fedrekvote. Far har fått stadig lengre øremerket del av foreldrepermisjonen, og det er bra. Men det er fortsatt mange som mener dette ikke er nok, og at det bør full deling til, som et likestillingstiltak. Ut fra diskusjonen og argumenteringen høres det nesten ut som om fedre ikke har noen som helst rettigheter i dag. Profilerte debattanter uttaler at «nå er det fars tur!».Fars tur? Til hva, undrer jeg?Har ikke også far vært med på den gode bølgen av økt likestilling i hjemmet, og har vi ikke allerede mange flotte tilstedeværende fedre rundt omkring? Jeg vet om og treffer så mange engasjerte fedre, både privat og i jobben som fastlege, som ser det som helt naturlig å ta sin del av ansvaret, følge barnet til legen, delta på tilstelninger, sette opp hestehalen på veslejenta og å stå på sidelinjen på fotballbanen. Så klart kan vi bli enda bedre. Det er mange menn som bør skjerpe seg i forhold til å ta sin del av ansvaret hjemme, og en del mødre må tore slippe til far mer.Spørsmålet er hva prisen skal være for å dele permisjonstiden etter fødselen mer og mer likt mellom mor og far. Er det den eneste og absolutt riktige veien å gå for at fedre skal kjenne seg likeverdige og fullverdige som omsorgspersoner? Det er forstemmende å observere hvordan temaet amming og vilkår for amming blir et stadig mindre synlig argument for at mor skal ha en vesentlig del av permisjonen, for å sikre muligheten til amming i henhold til anbefalingene.Jeg tror det er mange som tror at vi har kommet så langt i å oppnå gode rettigheter for kvinner, at vi nå kan slappe av. Kvinner har ifølge enkelte oppnådd så mye at det har gått for langt, og det er visst «fars tur» til å få mer likestilling. Paradoksalt, er det ikke det? Feminismen og likestillingskampen gjør jammen sine rare krumspring …Det er veldig farlig å tro at de gode og flotte rettighetene vi kvinner har fått kjempet frem i generasjoner, kan leve sitt eget liv. Ingenting går av seg selv. Ikke engang Coca Cola eller Ikea lever eller selger av seg selv, uten stadig «pushing» og bevisst markedsføring. På samme måte vil ikke ammefrekvens eller fødselsrater og fremkjempede rettigheter for kvinner bestå i beste velgående heller - dersom vi tar dem for gitt og begynner å se på dem som et «problem», som det er på tide å få stoppet og fordelt over til far.Det er bemerkelsesverdig at en del av de tingene som man for 20-30 år siden kjempet for, siden er blitt noe som man ser på som en trussel for familien og for samfunnet. Om det egentlig er for barnet, eller om det er for foreldrene, snakkes det mindre om.Vi skal feire Breastfeeding Week i de neste årene også. La oss håpe Norge kan fortsette å bli sett på som et foregangsland innen arbeidet for amming som et helsefremmende tiltak. Og la oss få lov til å gjøre det uten bismaken av at amming står i veien for den politisk korrekte likestillingen eller den «riktige» veien til karriere og full jobb, mens det egentlig er puppen som skal være full.